“Jeg visste ikke at boka var så gøy!”

Er det lov å anbefale en bok etter å bare ha lest 4 av 24 kapitler?

1.desember begynte vi å lese boka “Mysteriet med Morgenstjernen” med ungene, og etter å raskt ha kommet litt på etterskudd, leste vi de tre neste kapitlene i kveld. Og vi er hektet. Grunnen til at jeg ikke har lest videre, er først og fremst for å bevare spenningen sammen med ungene om hva som kommer til å skje de neste kapitlene.

Jostein Sandsmark har en veldig spennende idé, som nesten kan minne om “Sofies verden” i sin oppbygning (men da i et betydelig enklere og mer barnevennlig format), ved at hovedpersonen Arve får tilsendt sms og epost som inneholder viktige hendelser i Bibelen, blandet med spennende henvisninger til Morgenstjernen som skulle lede menneskene tilbake til Skaperen. Avsenderen er den ukjente Veiviseren. Og på slutten av hver epost er det en kode som peker frem mot neste epost – og neste hendelse i bibelhistorien.

“Jeg visste ikke at boka var så gøy!” sa minstemann på 6 år her, selv om målgruppa nok er litt eldre barn og tweens. Det er lenge siden de har hatt så lite lyst til å slutte å lese.

Nå har jeg som sagt kun lest starten, og muligheten er til stede for at boka blir kjedeligere. Men frem til nå har Sandsmark klart på en veldig god måte å bringe bibelhistorien – Verdens Viktigste Fortelling – inn i en bok for store barn og tweens, med fremdrift og spenning.

Vi gleder oss til de neste kapitlene, som for oss er som luker i en adventskalender, men etter hva jeg kan se fungerer like godt hele året.

Forøvrig var koden til neste kapittel 2+2+2+2+2+2+2+2+2+2+2=VIDA
Noen som klarer å knekke den? Vi har ikke klart det ennå…

Levende budskap

Bibelselskapets lansering av den nye oversettelse av Bibelen, 33 år siden deres siste oversettelse, er en begivenhet av betydelig samfunnsmessig betydning. Lanseringen aktualiserer spørsmålet om hvordan denne boken har formet vårt samfunn. Er den en hemsko for utvikling og fremdrift i landet, eller er den tvert imot en kilde til liv og sunn vekst?

Mens noen forbinder Bibelen med mørkemenn og en kraftig brems på all livsglede, sier Bibelens forfattere selv at Guds ord er lykt og lys i vår hverdag, den gir liv, er en hjelp til veiledning og en kilde til frihet. Historien er også full av mennesker som fikk sine liv forvandlet etter å ha lest Bibelen. Deres vitnesbyrd er at denne boken ga dem et møte med en levende Gud, og at de fikk møte hans kjærlighet, tilgivelse, gjenopprettelse og frihet gjennom Bibelens budskap.

Dette er Bibelens viktigste påvirkning på vårt samfunn. I tillegg har den hatt en betydelig innflytelse på viktige samfunnsområder som menneskerettigheter, helsevesen, menneskeverd og arbeidsetikk.

Bibelselskapets liste over konsulenter som bidrar i forbindelse med oversettelse og lansering er imponerende, og forteller noe om Bibelens posisjon i landet vårt, uavhengig av livssyn. Det er prisverdig at dyktige teologer, språkforskere, forfattere og markedsførere på en slik måte bidrar til å videreføre Bibelen til nye generasjoner.

Familie & Medier var tidligere ute og oppfordret mediene til å kjenne sin besøkelsestid og gi lanseringen en mediedekning som er Bibelen verdig. Etter hva jeg har registrert, kom Bergens Tidende sent på banen. Slik vi kjenner avisen, regner vi med dette var en glipp, og ikke en bevisst neglisjering av en viktig kulturhistorisk begivenhet.

For øvrig vil vi også stille oss bak utfordringen lanseringsansvarlig i Bibelselskapet, Dag Smemo, ga i Familie & Mediers medlemsblad, og gi norske bibellesere følgende utfordring: “La oss skape en bibelbølge i Norge i forbindelse med lanseringen 19. oktober. La oss vise venner og bekjente, samfunn og medier at Bibelen er en viktig bok for oss som enkeltmennesker og som samfunn.”

Vi takker Bibelselskapet for en god jobb med Bibel 2011!

Teksten stod på trykk i Bergens Tidende 6.11.11.

Foto: sxc.hu/ba1969

80 år med viktig oppdrag

Ukens mediekommentar fra Familie & Medier:

Morgenandakten på NRK P1 feirer 80 år, og vi stiller oss langt fremme i rekken av gratulanter.Til tross for stadige angrep har andakten bevart sin posisjon og berettigelse hos vår allmennkringkaster. Livssynsredaksjonen i NRK har i tillegg maktet å fornye Morgenandakten, slik at den nå har en markedsandel på hele 53 prosent, og et daglig lytterantall på nesten 400 000.

Hovedargumentet hos aktørene som ønsker å fjerne Morgenandakten, synes å være at livssynsformidling i NRK ikke skal innebære forkynnelse eller trosutøvelse, men at dette området kun skal belyses gjennom nøytral, kritisk journalistikk.  Dette er en total skivebom. Vi mener tvert imot at NRKs formidling av det kristne livssynet er viktigere enn noensinne og at den heller bør styrkes i fremtiden.

For det første har Morgenandakten vært med på å gi mennesker en himmel over sin hverdag. Mennesket har alltid vist at det søker et perspektiv utover det rent materielle. Vi er ikke skapt til å være endimensjonale vesener som kun forholder seg til det vi kan se og ta på.

For det andre lever vi i et flerreligiøst samfunn der det er viktig å kjenne sine røtter for å kunne stå trygt. I en etterkristen tid har mange en begrenset forståelse av hva den kristne tro egentlig går ut på. Fordommer oppstår der uvitenhet råder. Vil vi ha et samfunn preget av respekt for hverandres livssyn, trenger vi åpenhet og innblikk i hverandres trosutøvelse.

For det tredje bygger det norske samfunnet på kristne verdier. Menneskets unike verdi, omsorgen for de svakeste og høy arbeidsmoral er bare noen av verdiene som kan spores tilbake til kristendommens innflytelse på det norske samfunn. Dette er verdier vi kan stå i fare for å miste om kristen forkynnelse skal forbys hos vår allmennkringkaster.

Vi ønsker Morgenandakten til lykke med dagen, og ser frem til å følge de neste 80 årene, til beste for enkeltmennesker og samfunn.

Stopp, din hamster!

Vi mennesker oppfører oss som hamstere. Vi hamstrer masse ting mens vi løper i hjulet som gir oss masse å gjøre, men som ikke fører oss noen sted.

Midt i denne løpingen hvisker det en stemme: Stans, og innse at jeg er Gud.

Vi har ikke tid, svarer vi. Vi må hamstre, gjøre, løpe, stresse, samle opp. Og vi glemmer at Gud er Gud

Han fortsetter å hviske: Stans, og innse at jeg er Gud.

Vi har fortsatt ikke tid, er beskjeden vi gir Gud. Vi må tjene ham, bygge menighet, aktivisere og legge strategier. Og vi glemmer at Gud er Gud.

Gud gir seg ikke. I kjærlighet, uten å være påtrengende, hvisker han et nådig budskap om at vi skal få senke skuldrene. For vi er ikke Gud. “Herredømmet er lagt på hans skuldre,” sa profetien om Jesus, og vi skal få slippe å være herrer i eget liv. Vi skal få slippe å være opprettholdere, kraftkilder og produsenter.

Vi må ta et skritt ut av løpehjulet. Være stille lenge nok til at vi hører Guds frigjørende stemme: Jeg er Gud. Jeg er kjærlighet, nåde og kraft. Stans og ta imot.

Det er fastetid. Om du skal faste fra mat, shopping, Facebook eller TV, kan ikke jeg si. Men hva med å stille seg selv spørsmålet: Hva tar fokus, krefter og tid fra Gud? Hvilke områder i livet skal jeg stanse for å innse at Gud er Gud?

Og i fasten som følger, kan Gud få slippe til med sin fred, sin retning og sin kraft i og gjennom ditt liv. Ha en velsignet fastetid!

Å leve en stor historie med våre liv

Donald Miller mener at vi kan foreta valg i våre liv slik at vi lever store historier med våre liv. Er det sant at vi styrer våre liv på en slik måte, eller er vi totalt overgitt til skjebnen – eller til Gud?

Jeg tror vi alt for ofte lever dag for dag, uten et større mål for våre liv. Vi har mistet drømmene, idealismen og håpet om å kunne utrette store ting med våre liv. Vi tror ikke – eller bryr oss ikke om – at vi kan gjøre verden bedre gjennom våre liv. I en engelsk oversettelse kalles Jesus  for “livets forfatter”. Jeg ønsker å foreta valg i livet som gjør at Jesus får skrive sin historie gjennom mitt liv. For hans historie er den Virkelige Historien, som gir mening, er full av nåde og kjærlighet, som ikke er fiksjon, men sannhet og som aldri tar slutt.

Les også bloggposten Author of Life.

Boka til Donald Miller kan blant annet kjøpes på Amazon. Gleder meg til å lese den!

Advent er en livsstil

Foto: mommyof9/sxc.hu

 

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: “Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…”

Det er advent i år 2010 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds eksamenslesing, kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent. Det er kun en måneds forberedelse til at julen skal komme.

Ordentlig advent er en livsstil i forventing til at Jesus – Messias – skal komme igjen. Og det er noe som ikke skal reduseres til en måneds intensiv kjøpefest. Bibelen utfordrer oss til å leve i en konstant adventstid. ”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.” Matt.24, 42.

Han kan komme akkurat i det du står opp til neste arbeidsdag.
Han kan komme når du drar kortet igjennom betalingsterminalen for å betale julepresang til kona.
Han kan komme i mars, i det du tar opp telefonrøret for å svare telefonselgeren som vil gi deg gratis boxershorts (bortsett fra at du må betale porto og ekspedisjonsgebyr og emballasje og tellerskritt for telefonsalget)
Han kan komme om fire år, når du står i kirken og skal bære ditt første barn til dåpen.
Han kan komme om 50 år og hente deg, når du er gammel og mett av dage.

”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.”

Advent er å vente på at Kongen, Frelseren og Frigjøreren skal komme og ta oss med på en evig fest, og å være klare til å bli med når han kommer. Ikke fordi vi har vært flinke kristne, men fordi vi har tatt imot gaven som en gang ble gitt oss: Gud ble menneske og bar våre synder til korset, og utslettet vår synd.

Advent varer ikke en måned, men er en 24-timer-i-døgnet-7-dager-i-uka-tilværelse.

Og Han kommer. Akkurat slik Skriften sier. Men kanskje ikke akkurat når vi forventer.

La derfor adventstiden strekke seg lenger enn til 24.desember. La advent bli en livsstil.

For Jesus kommer.

Søndagens opptur: nattverd

I dag var jeg heldig. Eller privilegert, om du vil.

Da jeg kom til Betlehem med familien, ble jeg stoppet i gangen og spurt om jeg kunne steppe inn og hjelpe med å dele ut nattverd.

Endelig! Nå var det lenge siden sist.

Jeg unner flest mulig den opplevelsen det er å få gi mennesker Jesu legeme og Jesu blod. (Ja, jeg vet tanken er absurd, men vi er faktisk overbevist om at det er Jesu legeme og blod vi spiser og drikker.)

Nattverden handler om tilgivelse for synder, nåde, fellesskap, mat som styrke i livet med Gud, et måltid for å huske Jesu død for oss, et vitnesbyrd om en Gud som elsker oss så høyt at han gav sin sønn for oss.

Forstår jeg det? Bare en liten brøkdel. Men jeg synes det er fantastisk å få være en del av det!

En etter en kommer mennesker frem. Noen sliter kanskje i troen, noen blir stadig mer trygg i livet med Gud. Noen er nok frustrerte og sint på Gud, men aner ikke andre steder å gå med sin smerte, mens andre igjen går frem i flokken, full av takknemlighet og tilbedelse over hvor god Gud er. Noen er fulle av tanker om hva nattverden er, mens andre igjen bare følger med mengden, og vagt aner at dette er viktig å være med på.

Så står vi der. Ingen krav til dagsform, humør, personlighet eller intellektuell forståelse av nattverdens innhold. Bare tomme hender som rekkes frem for å ta imot Jesu legeme og blod, korsfestet og død for meg. Korsfestet og død for deg. Så vi skulle gå fri.

Og nattverden avsluttes med denne flotte hilsenen:

Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt legeme og blod, som han gav til soning for våre synder. Må han styrke oss og holde oss oppe i en sann tro, til det evige liv. Fred være med dere.

Det er et privilegium å få delta. Og tusen takk for at jeg fikk være med og gi dette videre til alle i Betlehem denne søndagen!

Som en merkelig greie, melder VG at det er laget en brødrister som toaster ansiktet av Jesus på brødskiven. Usikker på om de hardde nattverden i tankene da de laget detn, men det Jesus sier, viser at de kanskje er nærmere sannheten enn de tenker…

Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden. Joh.6,51

God søndag!

Ungdommer fortjener bedre enn en pysete voksengenerasjon

Jeg må innrømme at en del av meg er ganske lei av å diskutere sexrelaterte tema i offentligheten. Ikke fordi jeg har gjort det så fryktelig ofte, men i mitt første år i Familie & Medier har de få radio- og tv-debattene jeg har deltatt i, utelukkende handlet om sex. Enten er det sexveiledningen på NRK jeg har reagert på, eller så er det pornoseminarene våre som har vekket riksmedienes interesse.

Jeg skjønner det jo. For kombinasjonen sex og kristendom er uslåelig.

Samtidig er det en del av meg som ikke er lei av å sette fokus på sex. Både den form for sexutøvelse som ødelegger og skaper dype sår i mennesker og den form for sex som omfavner trofastheten, omsorgen, kjærligheten, selvoppofrelsen og den kriblende gleden.

Hvilken kategori tilhører da NRKs “Trekant” – som forøvrig får pepper av Per Ståle Lønning i VG i dag eller “Kungarna av Tylösand” – som visstnok er det verste som er blitt sendt på TV?

I Familie & Medier har vi omtalt “Trekant” tidligere, i kommentarene “Duger NRK som sexveileder?” og “Grensesprengende grensesetting”, og i intervju med KPK.

Jeg registrerer at Petter Nome blir intervjuet av VG og sier at han ikke vil komme med pekefingeren og moralisere. Med andre ord: Mennesker som våger å komme med motforestillinger og peke på negative konsekvenser av en sexutøvelse som har mer og mer uklare grenser, er moraliserende og altså ikke verdt å høre på.

Jeg forstår ikke hvorfor VG intervjuet Nome – eller Per Ståle Lønning, for den del. De burde heller ha snakket med helsesøstre som kunne fortelle om baksiden av medaljen når ungdommer vokser inn i det seksuelle landskapet uten å ha trygge og gode grenser å forholde seg til.

Ser vi ikke problemet, eller er vi redd for å bli stemplet som sexfokuserte moralister? Ungdommer fortjener bedre enn en pysete voksengenerasjon – medieverden inkludert – som ikke tør å si stopp når grenser overskrides og sår skapes.

Du er ikke glemt av Gud.

Fryd deg, himmel, og juble, du jord,
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Herren glemmer ikke Sion
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne. Jes.49,13-16

Livet hadde ikke vært en dans på røde roser. Hun hadde opplevd mange tragedier og tunge stunder i løpet av sitt liv. En ting var hennes egen sykdom, som gav smerter i brystet, feber, kramper, kraftløshet og ofte gjorde det vanskelig å puste. Hun hadde også mistet to søstre, begge døde av tuberkulose. Og begge foreldrene var døde. Spesielt smertefullt var farens død. Hun hadde vært ute på en båt med ham, og han hadde bedt henne om å komme opp til ham på dekk. Idet han skulle ta hånden hennes, kom det en kraftig sjø og faren forsvant i bølgene.
Lina Sandell kjente godt til lidelse.

Likevel trodde hun at Gud var god. Likevel stolte hun på at Gud ikke glemmer sine barn. Likevel skrev hun i sangen “Blott en dag”:

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.

Hvordan kan vi lære å kjenne Guds omsorg? Jeg tror man kan ha to forskjellige tilnærminger til dette. Enten forventer vi å møte Guds omsorg gjennom et problemfritt liv som tilsier at Gud bare vil oss godt. Eller man kan møte Guds omsorg gjennom lidelse, der vi møter en Gud som gir kraft og bærer gjennom smerten.

Lina Sandell hadde opplevd det siste. Hun hadde møtt omsorgen, kjærligheten og livskraften hos Gud, som hjalp henne i og gjennom smerten.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg, sier Gud i Jesaja 49,15.
Gud kommer aldri med tomme løfter.

Jeg har tegnet deg i mine hender, fortsetter han. Den tegningen er to naglemerker i Jesu hender, det uutslettelige beviset på Guds oppgjør med synd, smerte og ondskap. Og det uutslettelige beviset på at Gud ikke glemmer deg.

Hvorfor skulle jeg ville følge Jesus?

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort. Matt.16,24-27

For en stund siden skulle min sønn ta opp en fargestift av et glass. Da han hadde fått hånden rundt fargestiften, viste det seg at hånden satt fast nedi glasset. Den knyttede neven hindret ham i å komme seg løs.

Dermed stod han overfor et vanskelig valg: Skulle han åpne den knyttede neven, gi slipp på drømmen om fargestiften og bli fri? Eller skulle han fortsatt holde hånden knyttet, tviholde på sitt krav om å bruke nettopp denne fargestiften, og fortsatt sitte fast i glasset?

Kanskje var det tilsvarende problemstilling Jesu tilhørere hadde.
– Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg, sa Jesus, og drev med en merkelig form for markedsføring.

Hvorfor i all verden skulle jeg ønske å følge ham? Det er mulig at dette fungerte på Jesu tid, men nå er vi så opplyste at vi vet at man må lokke, friste, skape en følelse av lykke og selvrealisering for å nå langt ut. ”Hva har jeg å tjene på dette?” er spørsmålet vi må gi svar på. Å gi avkall på seg selv for å følge Jesus høres i første omgang ut som et dårlig bytte.

Helt til man hører litt nærmere etter.

For når Jesus forteller at den som vil berge sitt liv, skal miste det, aner jeg at han forteller om en menneskehet som har satt seg fast gjennom alle sine knyttede never som tviholder på seg selv, sin selvrealisering og sine synder.

Så er det selve friheten som Jesus formidler her. Frihet fra oss selv, frihet fra vår synd, frihet til å leve livet bundet til ham som frigjør og gir liv.

Åpne opp de knyttede hendene og gi slipp. For hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?

Hva med fargestiften til sønnen min? Han gav slipp på den og ble fri. Og etterpå hjalp jeg ham med å få den ut så han kunne tegne det han ville.