Døden er død!

Døden er død!

Menneskehetens siste og største fiende er overvunnet. Det vi alle frykter og flykter fra, men som uunngåelig nærmer seg dag for dag, har møtt sin overmann!

Døden er død!

“Det var umulig for døden å holde ham fast,” utbryter Peter i Apg.2. Ser du lenkene som brytes, murene som sprenges, lyset som overvinner mørket, livet som overvinner døden? Og døden er død, en gang for alle. En gang for alltid.

Livet er levende!

Jesu oppstandelse forteller som krefter som gir liv der dødskreftene før regjerte. Om et liv som ethvert menneske kan få del i. 1.påskedag er ingen engangshendelse! Det er Guds bevis på at døden er død og livet er levende – og dette livet kan vi få del i:

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
1 Kor 15,51-57Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Jesus i Joh 11,25

God påske!

(Første gang publisert 12.4.2009)

Gud er taus

I dag er Gud taus.

Jesus er død.

Det var det.

Han var troen, håpet og kjærligheten.

Men nå er han død.

Og Gud er taus.

Det er utrolig vondt når Gud skjuler seg, når han tier, når han virker fraværende.

Det finnes ingen enkle svar i møte med en slik smerte. Ondskapen veller inn over deg, mørket overmanner deg og døden omringer deg.

For oss som lever på andre siden av 1.påskedag vet vi at det finnes en oppstandelsesdag på andre siden av døden, en dag der smerten, ondskapen og døden overvinnes.

Men i dag er Gud taus.

(Første gang publisert 11.4.2009)

For deg

Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»
Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt.27

Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset. Kol.2

Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom. Jes.53

Ord strekker ikke til. Vi kan bare ta imot og knele i takknemlighet og tilbedelse.

(Første gang publisert 10.9.2009. Foto: scx.hu/SCapture)

Gud bøyer seg ned

Det nærmer seg slutten.

Han bærer all verdens synd på seg.

Guds straff over all ondskap, all urettferdighet, alle overgrep, all undertrykkelse, alle mord skal snart ramme ham.

Om noen få timer ligger han i desperat, fortvilet bønn om å få slippe å gå hele denne lidelsens vei.

Noen timer senere henger han spikret på korset.

Han har nok å bære på, nok å bekymre seg over, nok å være opptatt av i eget liv, men akkurat nå, denne torsdagen har han et helt annet fokus enn seg selv – og gjør noe de fleste andre holdt seg for god til å gjøre:

Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.
(…)
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Joh.13

Paulus sier det på en annen måte:

Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Fil.2

Johannes følger opp:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. 1.Joh.3,16

Jesus ønsket å se et folk bevege seg i hans fotspor,
som fotvaskere der andre ville bli vasket
som tjenere der andre ville bli tjent
som et gjenskinn av han som gav avkall på alt og gav sitt liv for oss.

God skjærtorsdag!

(Første gang publisert 9.4.2009)

Den overfladiske tilbedelsens dag

I dag er dagen for den overfladiske tilbedelsen, dagen da lovprisningen runget i Jerusalem for mannen som kom ridende på et esel. “Hosianna i det høyeste,” ropte folkemengden mens de viftet med palmegrener.

Lovprisningen stakk ikke særlig dypt.

Under en uke senere var lyden en annen. “Korsfest!” ropte folket, mens ingen stod frem og kjempet for den samme mannen. Tilbedelsen hadde stilnet i mengden.

Kort tid i forveien skjedde det noe som står i sterk kontrast til dem som tilba fordi de hadde et ferdig messiasbilde som de forventet Jesus skulle gå inn i – rett og slett en selvsentrert Gudstilbedelse.

Jesus er i selskap hos en fariseer da en kvinne “som levde et syndefullt liv” kommer inn:

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.

Dette skaper reaksjoner:

Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Jesus svarer med en lignelse:

«To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus.

Så vender han seg mot kvinnen og kommer med et av de mest fantastiske vitnesbyrdene om en tilbedelse som kommer innenfra, fra dypet av et tilgitt hjerte:

«Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Jesus er verd all lov og ære, tilbedelse og lovprisning,
- ikke bare når livet går i medvind og Gud passer inn i våre forventninger til hvem han er og hva han skal gjøre for oss – men alltid, fordi Gud er Gud, den allmektige, opphøyede og tre ganger hellige.
- ikke fordi vi føler for det – men fordi han har tilgitt oss og gjort oss til Guds barn
- ikke bare på palmesøndags gode stemningsbølge – men hver dag, hvert pust og hvert hjerteslag.

Den som er tilgitt mye, elsker med en stor kjærlighet.

(Publisert første gang 6.4.2009, revidert i dag)

Advent er en livsstil

Foto: mommyof9/sxc.hu

 

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: “Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…”

Det er advent i år 2010 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds eksamenslesing, kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent. Det er kun en måneds forberedelse til at julen skal komme.

Ordentlig advent er en livsstil i forventing til at Jesus – Messias – skal komme igjen. Og det er noe som ikke skal reduseres til en måneds intensiv kjøpefest. Bibelen utfordrer oss til å leve i en konstant adventstid. ”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.” Matt.24, 42.

Han kan komme akkurat i det du står opp til neste arbeidsdag.
Han kan komme når du drar kortet igjennom betalingsterminalen for å betale julepresang til kona.
Han kan komme i mars, i det du tar opp telefonrøret for å svare telefonselgeren som vil gi deg gratis boxershorts (bortsett fra at du må betale porto og ekspedisjonsgebyr og emballasje og tellerskritt for telefonsalget)
Han kan komme om fire år, når du står i kirken og skal bære ditt første barn til dåpen.
Han kan komme om 50 år og hente deg, når du er gammel og mett av dage.

”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.”

Advent er å vente på at Kongen, Frelseren og Frigjøreren skal komme og ta oss med på en evig fest, og å være klare til å bli med når han kommer. Ikke fordi vi har vært flinke kristne, men fordi vi har tatt imot gaven som en gang ble gitt oss: Gud ble menneske og bar våre synder til korset, og utslettet vår synd.

Advent varer ikke en måned, men er en 24-timer-i-døgnet-7-dager-i-uka-tilværelse.

Og Han kommer. Akkurat slik Skriften sier. Men kanskje ikke akkurat når vi forventer.

La derfor adventstiden strekke seg lenger enn til 24.desember. La advent bli en livsstil.

For Jesus kommer.

Søndagens opptur: nattverd

I dag var jeg heldig. Eller privilegert, om du vil.

Da jeg kom til Betlehem med familien, ble jeg stoppet i gangen og spurt om jeg kunne steppe inn og hjelpe med å dele ut nattverd.

Endelig! Nå var det lenge siden sist.

Jeg unner flest mulig den opplevelsen det er å få gi mennesker Jesu legeme og Jesu blod. (Ja, jeg vet tanken er absurd, men vi er faktisk overbevist om at det er Jesu legeme og blod vi spiser og drikker.)

Nattverden handler om tilgivelse for synder, nåde, fellesskap, mat som styrke i livet med Gud, et måltid for å huske Jesu død for oss, et vitnesbyrd om en Gud som elsker oss så høyt at han gav sin sønn for oss.

Forstår jeg det? Bare en liten brøkdel. Men jeg synes det er fantastisk å få være en del av det!

En etter en kommer mennesker frem. Noen sliter kanskje i troen, noen blir stadig mer trygg i livet med Gud. Noen er nok frustrerte og sint på Gud, men aner ikke andre steder å gå med sin smerte, mens andre igjen går frem i flokken, full av takknemlighet og tilbedelse over hvor god Gud er. Noen er fulle av tanker om hva nattverden er, mens andre igjen bare følger med mengden, og vagt aner at dette er viktig å være med på.

Så står vi der. Ingen krav til dagsform, humør, personlighet eller intellektuell forståelse av nattverdens innhold. Bare tomme hender som rekkes frem for å ta imot Jesu legeme og blod, korsfestet og død for meg. Korsfestet og død for deg. Så vi skulle gå fri.

Og nattverden avsluttes med denne flotte hilsenen:

Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt legeme og blod, som han gav til soning for våre synder. Må han styrke oss og holde oss oppe i en sann tro, til det evige liv. Fred være med dere.

Det er et privilegium å få delta. Og tusen takk for at jeg fikk være med og gi dette videre til alle i Betlehem denne søndagen!

Som en merkelig greie, melder VG at det er laget en brødrister som toaster ansiktet av Jesus på brødskiven. Usikker på om de hardde nattverden i tankene da de laget detn, men det Jesus sier, viser at de kanskje er nærmere sannheten enn de tenker…

Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden. Joh.6,51

God søndag!

Du er ikke glemt av Gud.

Fryd deg, himmel, og juble, du jord,
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Herren glemmer ikke Sion
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne. Jes.49,13-16

Livet hadde ikke vært en dans på røde roser. Hun hadde opplevd mange tragedier og tunge stunder i løpet av sitt liv. En ting var hennes egen sykdom, som gav smerter i brystet, feber, kramper, kraftløshet og ofte gjorde det vanskelig å puste. Hun hadde også mistet to søstre, begge døde av tuberkulose. Og begge foreldrene var døde. Spesielt smertefullt var farens død. Hun hadde vært ute på en båt med ham, og han hadde bedt henne om å komme opp til ham på dekk. Idet han skulle ta hånden hennes, kom det en kraftig sjø og faren forsvant i bølgene.
Lina Sandell kjente godt til lidelse.

Likevel trodde hun at Gud var god. Likevel stolte hun på at Gud ikke glemmer sine barn. Likevel skrev hun i sangen “Blott en dag”:

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.

Hvordan kan vi lære å kjenne Guds omsorg? Jeg tror man kan ha to forskjellige tilnærminger til dette. Enten forventer vi å møte Guds omsorg gjennom et problemfritt liv som tilsier at Gud bare vil oss godt. Eller man kan møte Guds omsorg gjennom lidelse, der vi møter en Gud som gir kraft og bærer gjennom smerten.

Lina Sandell hadde opplevd det siste. Hun hadde møtt omsorgen, kjærligheten og livskraften hos Gud, som hjalp henne i og gjennom smerten.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg, sier Gud i Jesaja 49,15.
Gud kommer aldri med tomme løfter.

Jeg har tegnet deg i mine hender, fortsetter han. Den tegningen er to naglemerker i Jesu hender, det uutslettelige beviset på Guds oppgjør med synd, smerte og ondskap. Og det uutslettelige beviset på at Gud ikke glemmer deg.

Hvorfor skulle jeg ville følge Jesus?

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort. Matt.16,24-27

For en stund siden skulle min sønn ta opp en fargestift av et glass. Da han hadde fått hånden rundt fargestiften, viste det seg at hånden satt fast nedi glasset. Den knyttede neven hindret ham i å komme seg løs.

Dermed stod han overfor et vanskelig valg: Skulle han åpne den knyttede neven, gi slipp på drømmen om fargestiften og bli fri? Eller skulle han fortsatt holde hånden knyttet, tviholde på sitt krav om å bruke nettopp denne fargestiften, og fortsatt sitte fast i glasset?

Kanskje var det tilsvarende problemstilling Jesu tilhørere hadde.
– Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg, sa Jesus, og drev med en merkelig form for markedsføring.

Hvorfor i all verden skulle jeg ønske å følge ham? Det er mulig at dette fungerte på Jesu tid, men nå er vi så opplyste at vi vet at man må lokke, friste, skape en følelse av lykke og selvrealisering for å nå langt ut. ”Hva har jeg å tjene på dette?” er spørsmålet vi må gi svar på. Å gi avkall på seg selv for å følge Jesus høres i første omgang ut som et dårlig bytte.

Helt til man hører litt nærmere etter.

For når Jesus forteller at den som vil berge sitt liv, skal miste det, aner jeg at han forteller om en menneskehet som har satt seg fast gjennom alle sine knyttede never som tviholder på seg selv, sin selvrealisering og sine synder.

Så er det selve friheten som Jesus formidler her. Frihet fra oss selv, frihet fra vår synd, frihet til å leve livet bundet til ham som frigjør og gir liv.

Åpne opp de knyttede hendene og gi slipp. For hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?

Hva med fargestiften til sønnen min? Han gav slipp på den og ble fri. Og etterpå hjalp jeg ham med å få den ut så han kunne tegne det han ville.

Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?

For noen dager siden hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det et syn, eller om det bare var fantasien min som arbeidet.

Uansett brukte Gud det til å si meg noe.

Jeg hadde nettopp lest litt i Johannes Åpenbaring, og lå og halvsov. Da så jeg for meg en del mennesker som var på vei i en retning. Av en eller annen grunn visste jeg at de var på vei til fortapelsen. Det var ikke kaos eller panikk, bare en jevn strøm av mennesker på vei til en evig fortapelse.

Jeg tenkte ikke så mye mer over det i min halvsove-drøm, men gikk forbi dem for å gå i en annen retning, da jeg ble revet med av strømmen og selv ble ført med samme vei.

Der og da var opplevelsen så realistisk, at jeg stokk skikkelig. Er det virkelig så “lett” å bli ført mot fortapelsen? Tar jeg det som en så stor selvfølge at jeg er kristen og på vei til himmelen, at jeg ikke innser faren for å gå fortapt?

I Matt.26 forteller Jesus om dommen da kongen skiller geitene fra sauene. Geitene går til evig fortapelse, mens sauene går til evig liv. Jeg så for meg at jeg stod i den flokken, trygg på at jeg var sau, trygg på å havne på siden hos dem som fikk evig liv, og sjokket jeg fikk da jeg fikk helt motsatt beskjed…

På hvilket grunnlag fortjener egentlig jeg å tilhøre Gud? Joda, jeg kan det riktige svaret. Det er uproblematisk for meg å ramse opp de rette og viktige svarene om Jesus som tar bort våre synder.

Men er det mine rette svar som frelser meg? Er det en fare at vi blir så trygge i vår tro at det til syvende og sist er vår trygghet vi stoler på, og ikke Jesus?

Jeg tror ikke Jesus overdrev da han flere ganger formante disiplene: “Våk derfor! For dere vet ikke time eller dag deres Herre kommer.”

Hvor går jeg? Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?