Sauer blant ulver

FullSizeRender

Et tema som opptar meg mye, er spørsmålet om hvordan vi som kristne skal forholde oss til samfunnet rundt oss. Bibelen forteller at vi er sendt ut med de gode nyhetene om Guds rike – men hvordan skal vi utøve innflytelse på dem rundt oss, slik at de tar imot disse nyhetene, disse gavene fra Gud?

Jeg leser for tiden ”Guds galskap” av Nik Ripken og Gregg Lewis. Boka formidler utrolig sterke historier om menneskers tro – midt i brutale forfølgelser fordi de bekjente Jesus som Herre.

I et avsnitt trekker Nik Ripken linjene til den kristne tro i vår vestlige, trygge verden:

Mange av oss som har blitt vant til å høre om Jesu liv og lære, har latt det miste brodden. Så mye av det Jesus sa er komplett uforståelig  ut fra et menneskelig ståsted: Elsk deres fiender. Den største av dere skal være som den minste, og lederen skal være som en tjener. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Hvis noen tar skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp. Den fullstendige listen over Jesu tilsynelatende sprø læresetninger er mye lenger.

For min del overrasket kanskje Jesus mest av alt den gangen han ga disiplene i oppdrag å gå parvis ut for å dele de gode nyhetene med fortapte mennesker. Han sa at han sendte dem ut ”som sauer blant ulver”. Likevel forventet han at de skulle vinne. I hele verdenshistorien har aldri en sau vunnet mot en ulv i nærkamp. Bare tanken er sinnssyk.

Avsnittet er verdt å lese noen ganger. Ikke minst tanken om at vi skal være som sauer blant ulver. Det betyr ikke at vi skal være dumme (”Dum som en sau” er for øvrig et misvisende begrep, i følge britiske forskere …), men vår tilnærming til å forandre samfunnet er i det store og hele en helt annen enn man skulle tro. Sauene er ikke angripende rovdyr. De fortærer ikke motparten. De bruker ikke sin makt til å overvinne. De jakter ikke.

I hele verdenshistorien har aldri en sau vunnet mot en ulv i nærkamp. Bare tanken er sinnssyk.” Det er verdt å ta med seg i møte med samfunnet, ikke minst i en tid der vi opplever at kristentroen er på vikende front, at den institusjonelle kristendommen mister posisjoner og privilegier. Skal vi kjempe, jage og slåss for privilegiene? Nei, vi skal vende det andre kinnet til, elske, tjene og gi. Vi er ikke ulvene. Vi er sauene. Og stikk i strid med all fornuft, vinner sauene til slutt. Fordi hyrden allerede har vunnet.

 

 

Reklamer

Å spise seg mett på Jesus

communion-1328820-1920x1280(Foto: freeimages.com/Gary Scott)

I en veldig god leder i Korsets Seier, skriver Lars Christian Gjerlaug:

For en tid tilbake møtte to nære venner livskriser på hvert sitt hold. Den ene, som er aktiv i Den norske kirke, kunne ikke la være å gå til gudstjeneste, mens den andre som var aktiv i en pinsemenighet i denne perioden, ikke orket tanken på å gå på en gudstjeneste i sin menighet.

Om man kan ta lærdom av disse to enkelthistoriene er høyst usikkert, men det kan være interessant å høre hvordan de resonnerte. Den ene kunne fortelle hvordan han i denne perioden var helt avhengig av å hver uke kunne ta imot Guds utstrakte hender i nattverden, og å klamre seg fast til troen gjennom å mumle med i kirkens trosbekjennelse.

Pinsevennen på sin side opplevde at han var på et sted i livet der han ikke hadde noe å gi, og dermed ikke orket å oppsøke menighetens møter.

Jeg tror han er inne på noe svært viktig. Han fortsetter:

 Fordi gudstjenestene former vårt gudsbilde, burde vi arbeide hardt for å synliggjøre at Gud, som er troens opphavsmann og fullender, er den som gir oss nåden og livet. Lite viser dette så klart som feiringen av nattverden.

Nattverden, dette måltidet som på en ubegripelig måte skal gi oss del i Jesu blod og kropp, har i mange menigheter blitt flyttet ut som et ekstra ledd i gudstjenesten som man kobler på fra tid til annen. Den befinner seg i periferien, skjøvet ut av gode intensjoner, ønske om fornyelse eller en manglende forståelse av hvorfor den er så viktig. Da mener jeg vi mister noe enormt viktig, og vi står i gradvis større fare for å havne i sentrum i vårt menighetsarbeid. For umerkelig skjer det en dreining, fra Gud som gir – og over til vi som tjener ham. For det første får vi da en menighet for de ressurssterke, de som opplever at de har noe å gi. For det andre blir det lett vi, og ikke Jesus, som er sentrum i menigheten.

Peter Halldorf skriver i «Duften av de hellige»:

Vi er pilegrimer i tiden, og eukaristien er vår reisekost på vei mot den dag som vi smaker i måltidene, men som ennå ikke er kommet i sin fulle kraft. Når det hellige måltid blir en bisak i den kristne menighet, risikerer kirken å tape sin pilegrimssjel. Opplevelsen av å være fremmed i verden her avtar. Den som etablerer seg i tiden, for her og nå å skape seg et navn, haster raskt forbi fremtidens måltid. Av hensyn til vår eventuelle fremgang gripes vi av samme overtro på argumenter og kampanjer som alle andre som brenner for sitt budskap.

Hvorledes blir den kristne menigheten tiltrekkende? Som underholdere kan kirken ikke konkurrere, selv om vi gjør tapre forsøk. (…)

Det finnes bare en ting kirken er helt alene om: et måltid som overskrider tidens og rommets grenser. Her finnes kilden som aldri tørker ut. Det eneste nødvendige. Av dette måltidet lever og lyser det folk som hverken behøver reklame eller TV-kanaler for å «nå ut». De har trådt inn i fremtiden. Og når mennesket fornemmer duften fra paradiset, behøves ingen ildnende taler for Guds rike. Noe inne i det vil dit. Noe inne i det vet at det er der det hører hjemme.

Utfordrende og vakkert. La oss ta nattverden tilbake. For å spise døds- og livsmåltidet med Kristus. For å komme hjem. For å lede andre hjem.

«… samme sinnelag og samme kjærlighet …»

Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet …

Det er som om Paulus vil ha med seg alle på det han nå skal si. Derfor starter han med viktige sannheter i det kristne livet i Fil 2. Og jeg ser for meg menigheten i Filippi – og oss? – sitte der og nikke samtykkende til det Paulus her sier. «Jada, slik er det,» sier de – og vi? – og ser på hverandre. «Ok, tid for trinn to,» tenker Paulus og fortsetter:

… så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn.

Litt usikker mumling sprer seg blant menigheten – og oss? – når Paulus går dem litt nærmere på klingen. Mener han dette?  «Samme sinnelag? Samme kjærlighet? Ett i sjel og sinn?» Den fine innledningen ble plutselig litt mer utfordrende. Kanskje har budskapet fra menigheten i Korint nådd dem, at Paulus kaller de kristne for en kropp med ulike kroppsdeler, der han sier at når ett lem lider, så lider de andre med, og når ett lem blir hedret, så gleder de andre seg med? Trolig har Jesu bønn like før han skulle bli korsfestet – gjengitt i Joh 17 – også blitt fortalt i menigheten, bønnen om at de måtte være ett, slik Jesus og Far er ett. Men det er likefullt utfordrende. For sinnelag, kjærlighet og enhet i sjel og sinn handler vel mye om personlighet og kjemi, og i hvert fall om en oppførsel som havner innenfor det man anser som akseptabel. «Strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre …» surrer i bakhodet deres, siden de har hatt besøk fra Kolossermenigheten, men de liker det ikke. Den enkleste veien er helt klart ikke dette Paulus sier her. Er kristen enhet mulig? Nei, ikke menneskelig sett. Men ved Guds hjelp finnes det en vei å gå – en vei der vi må søke tålmodighet og trøst for å nå frem, som Paulus skrev til menigheten i Rom. Hvilken vei er dette? «Jo,» tenker Paulus, «det er tid for trinn tre»:

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!

Åj. Les den fire ganger til. Sakte. Samtidig som du ber til Gud om å vise deg hva han vil si deg her. Veien til enhet er å legge ned sitt eget. Å dø fra seg selv. Å bli frelst fra sitt ego, sine ambisjoner, sin ærgjerrighet. Og bli den andres tjener. Selv for dem du har dårlig kjemi med. Selv for dem som sårer deg. Nei, det betyr ikke at vi skal lukke øynene for urett eller ignorere grenseoverskridende handlinger. Men du lever ikke lenger for deg selv. Du er blitt en tjener for dine medmennesker. Et sinnelag som var i Kristus Jesus. Og hvordan var og er hans sinnelag? Paulus avslutter denne leksjonen med det som kalles for Kristushymnen:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Gav avkall. Ble en tjener. Gav sitt liv. Det er veien å gå for kristen enhet.

Ottar taler – kristne ber

fifty-shades-of-grey

«Tidligere stod kristne og feminister sammen i kampen mot porno. I dag er det bare kvinnegruppa Ottar som demonstrerer mot Fifty Shades of Grey», skrev Dagen på forsiden 12.2. og skaper med det et inntrykk av at vi kristne sitter med hendene i fanget og ikke gjør noen ting. Lite kunne vært lengre fra sannheten. Vi snakker om filmen med ham som har all makt i himmel og jord.

Inne i avisen var overskriften: «Ottar taler – kristne tier» Det hadde vært nærmere sannheten om man skrev: «Ottar taler – kristne ber». Nei, vi har ikke lagt opp til demonstrasjon utenfor kinoene. Heller ikke har vi underskriftskampanjer for å få stoppet filmen. Selv om vi mener den er dypt problematisk. Vi i Familie & Medier har valgt en annen måte å jobbe på, så ønsker vi Ottar alt godt og håper de lykkes på sin front av vår felles kamp.

Nå skal det sies til Dagens ros, at de lagde en god oppfølgingsssak dagen etterpå.

Hva gjør vi da?

For det første: Vi ber. I går sendte vi ut et bønnebrev til over 2000 medieforbedere med oppfordring til bønn i forbindelse med at Fifty Shades of Grey kommer på kino. Vi ber om:
– at de som ser filmen må søke mot det som bygger opp, i stedet for det som er destruktivt
– beskyttelse for unge mennesker i møte med skadelige inntrykk
– at mediekommentaren fra F&M må bli spredt og gjøre sin virkning
– en tydelig offentlig debatt som avslører det negative budskapet i filmen

Jeg håper kristenfolket er våkne og henvender seg til Gud i forbindelse med denne filmen. For vi tror at bønn har kraft. Vi tror Jesus snakket sant da han sa: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Vi tar ham på ordet når han forteller lignelser som skal oppmuntre oss til å be og være utholdende – ja, til å mase på Gud. Fordi «bønn er den hånden som beveger den hånden som beveger hele universet».

Bønnen i forbindelse med filmen er ikke en «motbønn». Jo, vi ber om at ondskapens krefter skal gi tapt i møte med han som er verdens lys. Men først og fremst ber vi om at Jesus, som har overvunnet mørket, én gang for alle på korset, skal få rom iblant oss, slik at mørket må vike. Vi ber om at godhet og sannhet må vinne frem. Og at vår tilnærming til filmen må være gjennomsyret av kjærlighet til våre medmennesker, ikke moralsk indignasjon.

For det andre: Vi skriver. I går gikk det også ut en viktig mediekommentar, skrevet av Halldis Bjerkvik Volle i Ungdom & Medier, til over 6000 nyhetsbrevmottakere, i tillegg til en rekke medier. Vi ønsker i den kommentaren å bidra til refleksjon, oppvåkning og en tanke om hva det gjør med mennesker – ikke minst unge jenter – når filmen beveger seg i en skummel gråsone inn mot seksualiset vold.

Vi kunne kanskje gjort mer. Og vi kristne er nok også noe lei av å bli stemplet som moralister, når det vi dypest sett ønsker, er å formidle Jesus til mennesker. Men i bønn til Gud og gode samtaler internt i Familie & Medier, har vi kommet frem til at dette er en måte å møte filmen på, som forhåpentlig kan skape endringer på dypet – fordi bønn endrer menneskehjerter, og bevisstgjøring og oppvåkning endrer våre tankesett. Og med endrede hjerter og fornyede tanker, har vi tro på en varig endring. Kanskje mer enn en demonstrasjon utenfor kinolokalene vil oppnå.

Lytting – en glemt kunst?

«When you talk, you are only repeating what you already know, but if you listen, you may learn something new.» Dalai Lama

«Kristne ledere klarer ikke la være å be», møtte meg på forrige torsdags forside til avisen Dagen. En rar tittel synes jeg, men den gjorde vel sin gjerning, da den vekket min interesse.

På en måte var det også en vakker tittel. For sann kristen bønn er et uttrykk for hjelpeløshet og avhengighet av Gud – ikke en åndelig prestasjon som fortjener klapp på skulderen og skryt av andre kristne eller Gud selv. Handlet altså Dagens artikkel om lederes fullstendige avhengighet av Gud? Nei, dessverre – selv om det nok lå mellom linjene hos mange av dem som svarte.

Presten som ikke skulle be
Bakgrunnen for at Dagen lagde en sak om det å la være å be, var at Stian Kilde Aarebrot og Didrik Søderlind, en prest og en ateist, hadde skrevet bok sammen. I den forbindelse avtalte de at ateisten Søderlind skulle be i 14 dager, mens Aarebrot skulle la være å be i samme periode.

Et interessant stunt som jeg forstår at Dagen skriver sak om. Hvis de bare hadde fulgt opp dette med å grave litt dypere. Men jeg finner ikke andre artikler om boka i dagene rundt lanseringen. Om jeg har oversett noe her, beklager jeg – og skal rette opp i eventuelle feil dersom de blir påpekt.

Men med denne vinklingen på bokutgivelsen, unngår Dagen å ta opp et usedvanlig viktig tema, som boka gir en gyllen – og kanskje livsnødvendig – anledning til. Nemlig hvordan det står til med lyttingen hos oss kristne. Jeg frykter at vi er usedvanlig dårlige lyttere, i beste fall overflatelyttere.

Vi forsvarer oss …
Det kommer ei bok der litt av boka handler om denne avtalen, at ateisten skal be og presten la være. Vi kristne fokuserer på det utenkelige – nesten provoserende – at en prest skal la være å be.

Det kommer ei bok fra tidligere forkynner, nå aktiv human-etiker, Levi Fagell: «Vi som elsket Jesus», der han forteller sin livshistorie og tar et oppgjør med sin kristne bakgrunn. Vi kristne svarer med å gi ut en «motbok»: «Vi som elsket Jesus – og fortsatt gjør det». (Jeg har ikke lest noen av disse, og uttaler meg om den ytre signaleffekten dette gir.)

Morgenandakten eksperimenterer ei uke uten Fader vår og Velsignelsen – og uten en bibelsk forkynnelse, men mer filosofiske betraktninger. Vi kristne reagerer med at nå må vi mobilisere slik at vi ikke skal miste andakten – og noen tar det som en bekreftelse på at NRK vil ha bort all kristendom fra kanalen.

Jeg sier ikke vi skal være noen viljeløse dotter som ikke arbeider for det gode i samfunnet. Langt ifra. Men slik vi fremstår i offentligheten, lukter det mer av et behov for å forsvare oss selv, våre posisjoner, våre privilegier – og å stille spørsmål ved mennesker som går nye veier for å lytte.

Jeg vet på hvem jeg tror – derfor lytter jeg
Nå forfekter jeg ikke en dialogforståelse som er konturløs og der vi skal forsøke å finne felles minste multiplum. Nei, jeg ønsker tydelighet. En klarhet i hvem vi er og hva vi tror på. En trygg identitet i Kristus og tillit til Bibelen som Guds levende og livgivende ord. Vi skal stå trygt på en plattform som bærer i tid og evighet. Men det er også først da vi kan møte andre med senkede skuldre og åpenhet. Med et inderlig ønske om å lytte, også bak ordene. Lytte til hjertene. Lytte til hvordan de opplever oss og budskapet vårt. Lytte til hvorfor noen vender Gud ryggen så radikalt som Fragell. Lytte til hva som hindrer Søderlind i å tro. Lytte til hva det er de kan gi oss av kloke innspill. Og ikke minst: Lytte til hva Gud har å si inn i den gitte situasjonen, han som kjenner dybdene i alle mennesker. For han har skapt dem. De er hans. Han elsker dem.

Kan det være at vi, som liker å se oss som Ordets folk, har blitt – som Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk? At vi er så opptatt av å snakke at vi har glemt å lytte. At vi er så usikre på vår identitet at vi ikke våger å gi rom for de stemmene som kommer med kritikk mot oss eller vår tro.

Lytting som gir liv
Senk skuldrene. Gud er større. Evangeliet tåler det. Jesus har seiret over synden, djevelen og døden. Han skal vel klare å bære litt kritikk også.

Og det kan være at vi i lyttingen blir litt klokere. Og blir mer fylt av Guds kjærlighet til våre medmennesker, en kjærlighet som noen ganger forsvinner i alt forsvaret. Og kanskje vi også – etter å ha lyttet – kan dele ord eller handlinger som har så dype kilder som kun stille lytting kan finne frem til. Og som gir liv inn i menneskers liv.

De venstrehendte kan kun gå på fortauene på onsdager

I anledning mulig datokjøring i Bergen, relanserer jeg en fem år gammel bloggpost.

et lite kapittel i Den Store Historien

Bergen kommune innførte fredag krisetiltak for å få ned luftforurensningen i sentrum. Biler med partallsnummer kunne kjøre på partallsdager og oddetalsnummer på oddetallsdager. Kommunen skal ha skryt for raske tiltak, men jeg synes det er litt skummelt at det ser ut som om ordningen var så vellykket. Det kan gi kommunen blod på tann, og nye restriksjoner kommer til å utvikles underveis.

Her er scenarioet:

  • Vinterferien 2010 – alle som er på hyttetur på venstre siden av veien må reise hjem fra vinterferien på en partallsdag, og motsatt. Dette for å fordele vinterferietrafikken over to dager.
  • April 2010 – blomsterløk kan kun kjøpes på partallsdager hos folk som bor i partallsshus. Dette for å forhindre kø og krangling utenfor hagesentrene.
  • 17.mai 2010 – kun de som har bursdag i måneder som har «r» i seg, får gå i skoletog på 17.mai. Dette for å hindre alt for lange 17.mai-tog, noe…

Vis opprinnelig innlegg 370 ord igjen

Et nytt år med senkede skuldre

Selv om det nå er noen uker siden nyttår, deler jeg denne mediekommentaren min fra Familie & Medier – ikke minst fordi vi er kommet godt inn i «de brutte løfters» periode på året …

Jeg har et ambivalent forhold til nyttår. Ikke selve feiringen. Den er hyggelig nok. Men overgangen til et nytt år har jeg litt delte følelser for. Det handler om nyttårsforsettene som omgir oss, ikke minst i pressen. Nok et år skal vi bli flinkere enn vi var året før.

For å ta det positive først. Selvfølgelig er det fint når årsskiftet blir en hjelp til å endre livsstil, som å slutte med røyking eller ha et sunnere kosthold. Noen går enda dypere og tar valg som gjør noe med deres trosliv. De bestemmer seg for å lese gjennom Bibelen på ett år. Eller de legger opp til et mer systematisk bønneliv. Kanskje også nyåret for noen kan bringe med seg et nystartet liv i et kristent fellesskap?

Et nytt år kan, om vi bruker det som en anledning for å ta gode valg, bringe nye velsignelser inn i våre liv.

Jeg hadde også tenkt å komme med råd angående nyttårsforsetter, ved å skrive en kommentar om vår mediebruk. Om å bruke årsskiftet til å ta noen gode valg for 2015 også i vår mediehverdag. For hvor mye og hva vi fyller oss av ulikt medieinnhold, vil prege livene våre. Eller for å si som Ordspråkene: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Det er vanskelig å understreke nok hvor viktig disse hverdagsvalgene er for våre liv, ikke minst for vår gudsrelasjon.

Men det er likevel noe skummelt her. Jeg kjenner – og observerer – en utslitthet som sniker seg inn, umerkelig, gjerne ikledd gode forsetter. Vi skal bli sprekere, slankere, smartere, sunnere og saligere. Nå er det på tide å luke bort alle feilene vi har og la middelmådigheten bli et tilbakelagt stadium. Også i gudslivet vårt er det nok å ta tak i. Nå er det tid for å bli flinkere. Som om lykken finnes der fremme et sted, gryten med gull i enden av regnbuen. Der fremme skal vi endelig kjenne tilfredsheten over å fikse livet. Denne tankegangen ender i ytterste konsekvens i at verdien som menneske måles ut ifra hvor godt vi lykkes i å slanke oss, jogge lengre eller være mer iherdige bibellesere. Dermed fyller pressen og markedsførere siner forsider og reklamer med råd og produkter som skal hjelpe oss med å finne lykken i et nyttårsforsett. Godt hjulpet av vår selvopptatthet og dårlige selvbilder.

Tomheten og utslittheten venter på oss hvis valgene våre tas på feil grunnlag. Hvis vi tenker at nyttårsforsettene skal føre oss opp på et høyere nivå av trygghet og tilfredshet, har vi kommet skjevt ut fra starten. Da vil lykken vi jakter etter, ikke vare lengre enn vi klarer å holde de gode løftene. For hjertene forandres ikke av forsettenes nakketak.

Bibelen snakker ikke om å bli flinkere. Gud ønsker ikke skippertak fra oss, og han snakker heller ikke i varme ordelag om dem som skaper et ytre skinn av å fikse livet. Bibelen snakker om å dø fra seg selv. Om å finne styrke i svakhet. Om at Gud vil bo hos dem som har et sønderknust hjerte. Om å ha blikket festet på Jesus. Om at hans nåde er nok for oss.

Jo, det krever bevisste valg fra oss. Men valgene handler mer om å dø fra seg selv enn å bli flink. For Gud er ikke opptatt av kompetanse, posisjon eller dyktighet. Han vil ha knuste hjerter. Hjelpeløshet. Rop om nåde.

Der kan noe nytt skapes. Et frø av Guds rike som bærer i seg en vekstkraft vi ikke aner rekkevidden av. En flamme av Den hellige ånd som spres i våre relasjoner. Et nytt hjerte, der vi kan si det samme som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»

Og på det grunnlaget kan vi ta gode valg, også i vår mediehverdag. For nå handler det ikke om den endeløse jakten etter lykken ved enden av regnbuen. Nå handler det om å bli det vi allerede er. I takknemlighet og med senkede skuldre. Ha et velsignet nytt år!