Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?

For noen dager siden hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det et syn, eller om det bare var fantasien min som arbeidet.

Uansett brukte Gud det til å si meg noe.

Jeg hadde nettopp lest litt i Johannes Åpenbaring, og lå og halvsov. Da så jeg for meg en del mennesker som var på vei i en retning. Av en eller annen grunn visste jeg at de var på vei til fortapelsen. Det var ikke kaos eller panikk, bare en jevn strøm av mennesker på vei til en evig fortapelse.

Jeg tenkte ikke så mye mer over det i min halvsove-drøm, men gikk forbi dem for å gå i en annen retning, da jeg ble revet med av strømmen og selv ble ført med samme vei.

Der og da var opplevelsen så realistisk, at jeg stokk skikkelig. Er det virkelig så «lett» å bli ført mot fortapelsen? Tar jeg det som en så stor selvfølge at jeg er kristen og på vei til himmelen, at jeg ikke innser faren for å gå fortapt?

I Matt.26 forteller Jesus om dommen da kongen skiller geitene fra sauene. Geitene går til evig fortapelse, mens sauene går til evig liv. Jeg så for meg at jeg stod i den flokken, trygg på at jeg var sau, trygg på å havne på siden hos dem som fikk evig liv, og sjokket jeg fikk da jeg fikk helt motsatt beskjed…

På hvilket grunnlag fortjener egentlig jeg å tilhøre Gud? Joda, jeg kan det riktige svaret. Det er uproblematisk for meg å ramse opp de rette og viktige svarene om Jesus som tar bort våre synder.

Men er det mine rette svar som frelser meg? Er det en fare at vi blir så trygge i vår tro at det til syvende og sist er vår trygghet vi stoler på, og ikke Jesus?

Jeg tror ikke Jesus overdrev da han flere ganger formante disiplene: «Våk derfor! For dere vet ikke time eller dag deres Herre kommer.»

Hvor går jeg? Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?

Advertisements

3 responses to “Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?

  1. astridterese

    On this day, God wants you to know that you are not alone. God is always with you, seen or unseen, saint or sinner. Giving you air, supporting your footsteps, nourishing you with sunshine, God is
    here with you. The separateness you sometimes feel is an illusion, in truth you are never alone.

  2. Roald Arnesen

    Dette likte jeg, Jarle. Ikke fordi det er så hyggelig å bli minnet om, men fordi du griper tak i noe alvorlig viktig. Jeg har selv hatt en tilsvarende erfaring i vinter, som sjokkerte litt. Ikke i et syn, men på ordentlig. I et nu ble bare Gud fjern for meg, tvilen kom som kastet på meg, og jeg følte meg synkende i opprørt hav. Er det slik frafallet arter seg, tenkte jeg? Ble egentlig litt overrasket, for jeg hadde jo ikke trodd dette om meg, jeg som har «de rette svarene». Men, Halleluja, jeg fikk ganske snart erfare at den som venter og roper på Gud får svar i rette tid. For meg gikk det ikke allverdens mange måneder, men i går traff jeg en som hadde ropt på Gud i flere år. Tror nok disse åndskampene og kreftene som vil dra oss bort fra det levende fellesskapet med Kristus tiltar i styrke jo mer vi nærmer oss alle tings ende. Derfor er det viktigere nå enn noen gang før å stå fast i tro, holde seg daglig til Guds Ord, og stole på Herren av hele sitt hjerte!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s