Hvorfor blir saltet tråkket på?

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Jeg må dele noen tanker. Uferdige og åpen for korreksjon – slik alle våre tanker i utgangspunktet må være. Tankene dukket opp da jeg leste Bergprekenen, det avsnittet der Jesus sier at vi er salt:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Matt.5,13

Her er altså mine tanker, fra slutten av verset og oppover:

Det finnes altså en tilstand for et kristent fellesskap der det blir tråkket ned av menneskene. Og min umiddelbare tanke var at vi her snakker om motstand mot den kristne tro, en tilstand der de kristne og kristen tro ikke er vel ansett i samfunnet, men er utsatt for ulike grader av motstand – ja, til og med forfølgelse.

Men jeg tror jeg tok feil. For logikken må da være at årsak til motstand og forfølgelse er at menigheten har mistet sin kraft, saltet har sluttet å være salt. Og følger vi dette videre, vil det si at en kraftfull kirke ikke blir tråkket på, i forståelsen «opplever motstand». En slik forståelse passer dårlig både med Bibelen, kirkehistorien og den lidende kirke i dag.

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 1.Tim.3,12

Hva vil det da si å «tråkkes ned av menneskene». Jo, se hva som står i resten av setningen. «Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut». Saltet utgjør ikke lenger noen forskjell, har ingen funksjon.

Saltet er i sin natur annerledes. Noe som skiller seg ut. Noe som har innvirkning på omgivelsene, nettopp på grunn av sin annerledeshet. I dette verset har det av en eller annen grunn mistet sin kraft. Det har sluttet å være salt. Det har ingen virkning. Det skiller seg ikke lenger ut.

Hva er resultatet? Likegyldighet. Det duger ikke. Skaper ingen forandring rundt seg. Har tatt opp omgivelsenes natur i seg og mistet sin kraft.

Resultatet er ikke forfølgelse, men likegyldighet. Et skuldertrekk. Folk bryr seg ikke om saltet. Hva er vel det godt for? La det som engang var salt, holde på med sitt. Og av og til roper eks-saltet opp og forventer å bli sett, hørt og kanskje til og med etterfulgt. Men møtes med et skuldertrekk. Kanskje forakt. Ikke på grunn av sin kraft som salt, men nettopp på grunn av sitt fravær av kraft. Hvem er de som forventer å bli hørt? Duger ikke til noe. Kastes ut. Tråkkes på.

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. (…) Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet», har Eli Wiesel sagt.

Blir vi tråkket på i landet vårt i dag? Ja, i betydningen av at kirken oppleves irrelevant, en klubb for de spesielt interesserte, noe man møter med en form for likegyldighet – fra et positivt avstandsforhold («Det er jo et fint innslag i bygda.») til mild forakt («Hvem tror de at de er?»). Men stort sett et ikke-tema i menneskers liv. Vi blir ikke forfulgt. Til det trenger saltet kraft.

Hva er egentlig salt? Jeg har lenge tenkt at det blant annet skal hindre forråtnelse, noe som på sett og vis er riktig. Men tenk så defensivt hvis det er saltets oppgave i samfunnet: å bidra til å forsinke en forråtnelsesprosess. Vi er kalt til noe større enn å la det døde råtne litt senere. Vi er kalt til å bringe liv til menneskene! På Jesu tid ble salt brukt som jordforbedringsmiddel. Se, da begynner vi å snakke. Når saltet kom i kontakt med jorden, bidro det til nytt liv og vekst!

Jeg tror ikke hovedproblemet i landet er at saltet holder seg i saltbøssen. Jeg tror menigheten igjen må finne Guds kraft, søke ham, leve som et hellig, utskilt, utvalgt og annerledes folk.

Jeg tror Gud trenger å fornye sin kirke, menneske for menneske, leder for leder, fellesskap for fellesskap, by for by – så saltets natur igjen kan prege dem. Gjennom sin annerledeshet, en tilstand der en skaper endring på omgivelsene. Da vil vi ikke bli tråkket på, i betydningen bli opplevd som noe likegyldig. Men vi vil oppleve motstand, noe som er et tegn på liv.

Og hva skal vi gjøre når motstanden kommer? Vi skal fortsette å søke Jesus, vise samme sinn som ham, som Paulus sier i Fil.2, og gi avkall, bøye oss ned, løfte andre opp og takke Gud for at vi er funnet verdig til å lide for ham. Og vi skal lytte til hans ord i Bergprekenen, like før han snakker om saltet:

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt.5,10-12

Reklamer

4 responses to “Hvorfor blir saltet tråkket på?

  1. Hei, Jarle 🙂 Jeg synes dette var veldig fine og utfordrende refleksjoner som får meg til å begynne å tenke. Og på grunn av det lurer jeg på en ting. Når du skriver at kristne skal være annerledes, på hvilken måte skal de være det? Hva er det som skal kjennetegne kristnes annerledeshet?

    • Hei, Linn Kristin,
      Det er et veldig godt spørsmål som jeg skal være forsiktig med å svare for enkelt på. Men likevel, her kommer noen nye tanker:

      For det første sier vår annerledeshet noe om hvor vi hører til. «Vi har vårt hjemland i himmelen» skriver Paulus i Fil.3,20. Vårt liv her på jorden må sees i lys av at vi er her midlertidig og at vårt hjem, vårt statsborgerskap, er hos Gud. Det er det rikes lover som gjelder, det rikes verdier som skal leves ut. Det er det Guds rikes Konge som er vår konge.

      For det andre sier vår annerledeshet noe om hvem vi tilhører. Menigheten blir kalt for Kristi brud. Og Guds historie er en eneste lang kjærlighetshistorie der han gjør alt som står i hans makt for å vise sin kjærlighet til oss, for å få oss til å elske tilbake og for å gjøre istand sin brud til «Lammets bryllup» – et begrep som er ekstremt fremmed for de fleste av oss, men som er vel verdt å bruke tid på å lese om, be over, meditere over. Vi hører til Kristus. Han fortjener vår kjærlighet, ikke først og fremst som en følelse, men den kjærligheten en brud har når hun lover troskap til sin ektefelle.

      Disse to sier noe om at annerledesheten først og fremst handler om identitet, mer enn handlinger. Jo, jeg tror det får konsekvenser for våre handlinger også, men de springer ut av vår identitet som Kristi brud og borgere av himmelen.

      Angående handlinger (og identitet), er det verdt å lese Kol.3,1-10 noen ganger:

      Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2 La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. 3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 4 Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham.
      5 La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. 6 Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige. 7 Blant dem var også dere den gang dere levde slik. 8 Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. 9 Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger 10 og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.

      Identitet: Vi er døde. Vi lever i Kristus. Vi er reist opp med ham og tilhører ham.
      Derfor: La det jordiske i oss dø. Ikke som et begrep for det materielle. Det er Guds skaperverk, og vi skal ikke vende oss bort fra det i en gnostisk fornektelse av det skapte, men ta vare på det, forvalte det, glede oss over det – og tilbe Skaperen fremfor skaperverket. Nei, det jordiske er handlinger som hor, urenhet, lidenskap, ondt begjær, grådighet, sinne, hissighet, ondskap, spott, rått snakk og løgn.
      Hvis vi ser på motpolene til disse, finner vi trofasthet, renhet, selvbeherskelse, tørst etter det gode, gavmildhet, fred, mildhet, godhet, omsorg, gode ord og sannhet – og vi ser at Åndens frukt fra Gal.5,22 tegnes opp som «det som er der oppe», som den annerledesheten vi skal få leve i. Ikke ved å ta det på oss som ytre gjerninger, men ved å leve i og ved Den hellige ånd.

      Gav dette mening? Har du (eller andre) flere tanker om dette?

  2. Tilbaketråkk: Om kristen annerledeshet | et lite kapittel i Den Store Historien

  3. Jeg valgte forresten å skrive svaret også i en egen bloggpost: https://jarlehaugland.wordpress.com/2014/10/09/om-kristen-annerledeshet/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s