Det viktigste er ikke å vinne, men å elske

seierspall_sxc_svilen001

 Ill.foto: effective.com (med tillatelse)

 

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det i den olympiske bekjennelse. Helt ærlig, er ikke det en temmelig tom floskel?

Den hjelper lite for tilhengerne av Oslo-OL i 2022, som tapte før løpet kom skikkelig i gang, og som nå trolig sitter og slikker sårene etter et sviende nederlag. Eller fortell det til Rikard Norling, Roald Bruun-Hanssen og tusener av bergensere som river seg i håret, biter negler og feller tårer for tap etter tap for fotballklubben Brann. Si det til gutten som alltid blir valgt sist når det skal spilles fotball i friminuttene. Eller hva med tenåringsjenta som aldri klarer å holde tritt i konkurransen som sier «tynnere, penere, mer populær» – som en underholdningsindustriens parallell til de olympiske «raskere, høyere, sterkere»? Spør disse menneskene om de lever godt med at de deltar uten å vinne.

Min fredsæle svigerfar sier alltid når vi ser fotball sammen: «Jeg synes de kan vinne litt hver». Inni meg rister jeg mentalt på hodet og tenker oppgitt at da tar du bort hele moroa med idretten. Det er meningen at noen skal vinne og noen tape. Ikke at målene og poengene skal deles jevnt utover til alle.

Men kanskje svigerfar har mer rett enn jeg vil innse. For problemet er at moroa har blitt alvor. Leken har blitt business. Konkurransene har blitt Viktige med stor V. Og mennesker oppleves som interessante eller betydningsfulle ut fra hvor høyt opp de har nådd i konkurransen. Det gjelder ikke bare i idretten. Sykdommen finnes over alt. Stort sett alle steder hvor det finnes mennesker, finnes det konkurranse. Om å være mest betydningsfull, mest populær eller mektigst, som den avdøde katolske presten Henri J.M. Nouwen omtaler som tre store fristelser i dagens konkurransesamfunn. Vi ser det i medienes dyrking av stjerner, kjendiser og helter. Men om vi kjenner etter, kan vi finne det godt forankret i oss selv også. Konkurransen kan ha ulike navn, men de fleste av oss ønsker å være vinnere, ikke tapere. For i konkurransesamfunnet finnes det ikke noe alternativ til disse to.

Samtidig godter djevelen seg over en menneskehet som strever etter å bli «raskere, høyere, sterkere». Opptatt av å dyrke frem vinnere, med tapere som et nødvendig biprodukt. Uten tid til å elske. For ekte kjærlighet «søker ikke sitt eget», som Bibelen sier, og er lite forenlig med denne konkurransen.

«Never give up on your dreams» står det på en tegning jeg så på Facebook, av et neshorn som løper på en tredemølle med et bilde av en enhjørning hengende på veggen som motivasjon. En tegning som treffer spikeren på hodet i en kultur som prøver å fortelle deg at du kan bli hva du vil, bare du tror nok på deg selv og jobber hardt nok. Neida. Det kan du ikke. De fleste av oss er helt middelmådige. Passe gode i noe og mindre gode i noe annet. Så er det bra at noen er veldig gode i noe. Men jeg ønsker å slå et slag for å avslutte konkurransen. Slutte med dyrkingen av den sterke, og heller bruke ens evner til å løfte andre opp. Til å elske.

For kjærligheten konkurrerer ikke. Den skaper ikke tapere. Den «misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig,» som Bibelen sier.

Det viktigste er ikke å delta. Det viktigste er å elske.

Dette innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar i Familie & Medier.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s