Category Archives: etterfølgelse

Gud bøyer seg ned

Det nærmer seg slutten.

Han bærer all verdens synd på seg.

Guds straff over all ondskap, all urettferdighet, alle overgrep, all undertrykkelse, alle mord skal snart ramme ham.

Om noen få timer ligger han i desperat, fortvilet bønn om å få slippe å gå hele denne lidelsens vei.

Noen timer senere henger han spikret på korset.

Han har nok å bære på, nok å bekymre seg over, nok å være opptatt av i eget liv, men akkurat nå, denne torsdagen har han et helt annet fokus enn seg selv – og gjør noe de fleste andre holdt seg for god til å gjøre:

Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.
(…)
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Joh.13

Paulus sier det på en annen måte:

Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Fil.2

Johannes følger opp:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. 1.Joh.3,16

Jesus ønsket å se et folk bevege seg i hans fotspor,
som fotvaskere der andre ville bli vasket
som tjenere der andre ville bli tjent
som et gjenskinn av han som gav avkall på alt og gav sitt liv for oss.

God skjærtorsdag!

(Første gang publisert 9.4.2009)

Hvorfor skulle jeg ville følge Jesus?

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort. Matt.16,24-27

For en stund siden skulle min sønn ta opp en fargestift av et glass. Da han hadde fått hånden rundt fargestiften, viste det seg at hånden satt fast nedi glasset. Den knyttede neven hindret ham i å komme seg løs.

Dermed stod han overfor et vanskelig valg: Skulle han åpne den knyttede neven, gi slipp på drømmen om fargestiften og bli fri? Eller skulle han fortsatt holde hånden knyttet, tviholde på sitt krav om å bruke nettopp denne fargestiften, og fortsatt sitte fast i glasset?

Kanskje var det tilsvarende problemstilling Jesu tilhørere hadde.
– Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg, sa Jesus, og drev med en merkelig form for markedsføring.

Hvorfor i all verden skulle jeg ønske å følge ham? Det er mulig at dette fungerte på Jesu tid, men nå er vi så opplyste at vi vet at man må lokke, friste, skape en følelse av lykke og selvrealisering for å nå langt ut. ”Hva har jeg å tjene på dette?” er spørsmålet vi må gi svar på. Å gi avkall på seg selv for å følge Jesus høres i første omgang ut som et dårlig bytte.

Helt til man hører litt nærmere etter.

For når Jesus forteller at den som vil berge sitt liv, skal miste det, aner jeg at han forteller om en menneskehet som har satt seg fast gjennom alle sine knyttede never som tviholder på seg selv, sin selvrealisering og sine synder.

Så er det selve friheten som Jesus formidler her. Frihet fra oss selv, frihet fra vår synd, frihet til å leve livet bundet til ham som frigjør og gir liv.

Åpne opp de knyttede hendene og gi slipp. For hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?

Hva med fargestiften til sønnen min? Han gav slipp på den og ble fri. Og etterpå hjalp jeg ham med å få den ut så han kunne tegne det han ville.

"Kirken er som et tre: Hun kan bare få liv fra røttene"

Magnus Malm skriver i forordet til boken «Hviskinger fra katakombene»:

«Denne boken er skrevet i den overbevisning at den kristne kirke i grunnen ikke kan fornyes ved hjelp av noe som ligger utenfor henne: trender, ideer, meninger, metoder. Kirken er som et tre: Hun kan bare få liv fra røttene. Bare ved å vende tilbake til vårt utgangspunkt kan vi forstå hvor vi er på vei.»

Og jeg kjenner at jeg slapper av.
For jeg er ganske så trøtt av å alltid skulle være oppdatert på de nyeste åndelige trendene, hva Gud gjør i dag, hvilken form åndsutgytelsen har i år, hvilke strukturer som egner seg best i menighetsbygging, hvilke evangeliseringsmetoder som fungerer best i år – for vi må huske at 2008 er historie og fjorårets «mote» fungerer ikke i 2009.

Samtidig kjenner jeg at jeg blir utfordret.
For det er så utrolig fristende å være den som klarer å komme opp med det nye, engasjerende (og imponerende?). I vår iver etter å bygge Guds rike står vi i fare for å være mennesker som løper foran Gud, kanskje for å bevise noe, skaffe oss anerkjennelse – eller rett og slett fordi vi ønsker at mennesker skal blir frelst. Så oppfører vi oss som trær som tror at man kan skape vekst ved å pusse litt på bladene uten å ta hensyn til røttene.

Hvor kommer vi fra? Hvor er kilden til min tro? Hvem tilhører jeg?
«Stans og innse at jeg er Gud! Jeg er opphøyet over folkene, opphøyet på jorden.» sier Gud i Salme 46,11
«Kirken er som et tre: Hun kan bare få liv fra røttene.«

Eller som Thomas Merton skriver: «Det eldste er det nyeste, for det er begynnelsen.«

Noe å tenke litt på mens du slapper av og lar Gud være Gud.