Category Archives: Gud

Tørst og vekst

Foto: sxc.hu/ryas

Foto: sxc.hu/ryas

Vekst. Det jeg ønsker i gudsliv og i menighet. I årevis har jeg arbeidet mot målet om å se vekst gjennom min tjeneste. På noen områder har det kanskje skjedd, ved Guds nåde. På andre områder ikke. Og jeg har mange ganger gått trøtt. Kanskje fordi faren for å sette seg selv og sin innsats i sentrum er faretruende nær når vekst står i fokus.

Jeg lurer på om vi vil ha godt av å flytte fokuset fra vekst til tørst. For når vi kjenner på tørsten etter Gud, hans hellighet, nåde, kjærlighet og liv, ligger det i det en erkjennelse av at vi mangler det som skal til. At vi trenger en kilde utenfor oss selv, en som kan slukke tørsten.

Og vi må gå i dypet. For kildene ligger ikke alltid oppe i lyse dagen. Vår gudsrelasjon styrkes ikke først og fremst gjennom raske løsninger, ferdige modeller eller kjappe opplevelser. Jo, det finnes både modeller og opplevelser som er en naturlig del av vårt gudsliv, men mange av dem står i fare for å stimulere vår bedagelighet og latskap. Og vi går glipp av det rene, levende vannet som ligger i dypet, under noen lag med jord og sand.

Noen ganger må vi, som trærne, la våre røtter grave seg nedover til de finner vann. Det er ikke en ytre inspirasjon eller drømmen om vekst som driver røttene nedover. Det er tørst. En intuitiv forståelse av om en ikke når ned til disse kildene, så tørker en ut.

Salig er den som ikke følger lovløses råd,
ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
men har sin glede i Herrens lov
og grunner på hans lov dag og natt.
Han er lik et tre plantet ved rennende vann.
Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke.
Alt han gjør, skal lykkes.

sier Salme 1. Et tre plantet ved rennende vann, et menneske som lever i Guds ord. Frukt, løv som ikke visner. Tegn på liv. Tegn på tørst som har blitt slukket. Og på røtter som har gått så dypt for å hente vann, at treet tåler stormer og tørkeperioder.

Vekst, ikke fordi treet var opptatt av å vokse, men fordi det var opptatt av å få slukket sin tørst fra en kilde med rennende vann.

Gud, jeg tørster etter deg!

Gud er taus

I dag er Gud taus.

Jesus er død.

Det var det.

Han var troen, håpet og kjærligheten.

Men nå er han død.

Og Gud er taus.

Det er utrolig vondt når Gud skjuler seg, når han tier, når han virker fraværende.

Det finnes ingen enkle svar i møte med en slik smerte. Ondskapen veller inn over deg, mørket overmanner deg og døden omringer deg.

For oss som lever på andre siden av 1.påskedag vet vi at det finnes en oppstandelsesdag på andre siden av døden, en dag der smerten, ondskapen og døden overvinnes.

Men i dag er Gud taus.

(Første gang publisert 11.4.2009)

Den overfladiske tilbedelsens dag

I dag er dagen for den overfladiske tilbedelsen, dagen da lovprisningen runget i Jerusalem for mannen som kom ridende på et esel. “Hosianna i det høyeste,” ropte folkemengden mens de viftet med palmegrener.

Lovprisningen stakk ikke særlig dypt.

Under en uke senere var lyden en annen. “Korsfest!” ropte folket, mens ingen stod frem og kjempet for den samme mannen. Tilbedelsen hadde stilnet i mengden.

Kort tid i forveien skjedde det noe som står i sterk kontrast til dem som tilba fordi de hadde et ferdig messiasbilde som de forventet Jesus skulle gå inn i – rett og slett en selvsentrert Gudstilbedelse.

Jesus er i selskap hos en fariseer da en kvinne “som levde et syndefullt liv” kommer inn:

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.

Dette skaper reaksjoner:

Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Jesus svarer med en lignelse:

«To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus.

Så vender han seg mot kvinnen og kommer med et av de mest fantastiske vitnesbyrdene om en tilbedelse som kommer innenfra, fra dypet av et tilgitt hjerte:

«Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Jesus er verd all lov og ære, tilbedelse og lovprisning,
– ikke bare når livet går i medvind og Gud passer inn i våre forventninger til hvem han er og hva han skal gjøre for oss – men alltid, fordi Gud er Gud, den allmektige, opphøyede og tre ganger hellige.
– ikke fordi vi føler for det – men fordi han har tilgitt oss og gjort oss til Guds barn
– ikke bare på palmesøndags gode stemningsbølge – men hver dag, hvert pust og hvert hjerteslag.

Den som er tilgitt mye, elsker med en stor kjærlighet.

(Publisert første gang 6.4.2009, revidert i dag)

Du er ikke glemt av Gud.

Fryd deg, himmel, og juble, du jord,
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Herren glemmer ikke Sion
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne.
Jes.49,13-16

Livet hadde ikke vært en dans på røde roser. Hun hadde opplevd mange tragedier og tunge stunder i løpet av sitt liv. En ting var hennes egen sykdom, som gav smerter i brystet, feber, kramper, kraftløshet og ofte gjorde det vanskelig å puste. Hun hadde også mistet to søstre, begge døde av tuberkulose. Og begge foreldrene var døde. Spesielt smertefullt var farens død. Hun hadde vært ute på en båt med ham, og han hadde bedt henne om å komme opp til ham på dekk. Idet han skulle ta hånden hennes, kom det en kraftig sjø og faren forsvant i bølgene.
Lina Sandell kjente godt til lidelse.

Likevel trodde hun at Gud var god. Likevel stolte hun på at Gud ikke glemmer sine barn. Likevel skrev hun i sangen «Blott en dag»:

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.

Hvordan kan vi lære å kjenne Guds omsorg? Jeg tror man kan ha to forskjellige tilnærminger til dette. Enten forventer vi å møte Guds omsorg gjennom et problemfritt liv som tilsier at Gud bare vil oss godt. Eller man kan møte Guds omsorg gjennom lidelse, der vi møter en Gud som gir kraft og bærer gjennom smerten.

Lina Sandell hadde opplevd det siste. Hun hadde møtt omsorgen, kjærligheten og livskraften hos Gud, som hjalp henne i og gjennom smerten.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg, sier Gud i Jesaja 49,15.
Gud kommer aldri med tomme løfter.

Jeg har tegnet deg i mine hender, fortsetter han. Den tegningen er to naglemerker i Jesu hender, det uutslettelige beviset på Guds oppgjør med synd, smerte og ondskap. Og det uutslettelige beviset på at Gud ikke glemmer deg.

Sommerfuglens kamp ut i frihet


Åj. Det var veldig lenge siden sist blogginnlegg fra meg. Men i går leste jeg ferdig «Miraklene i Santo Fico», og tenkte å dele den gamle presten sin visdom om hva sommerfugler kan lære oss:

«Gud har for vane å utvikle mirakler hele tiden, som vi ikke engang ser. Sånn som sommerfugler. Gud utvirker litt av et mirakel i en sommerfugl. Han lærer oss om våre liv ved hjelp av dem. Har du noengang sett en sommerfugl når den bryter seg ut av puppen? Å, det er en forferdelig kamp. Det ser ut som en dødskamp. Kanskje det er det. Bare sommerfuglen kan vite det. Men én ting er sikkert – det er en utmattende kamp. Sommerfuglen må trenge gjennom skallet fra sitt gamle liv – denne tingen som en gang var sterk nok til å beskytte den fra andre insekter, fugler, firfirsler – alle de tingene som kan ødelegge den siden den er så skjør. Men en vakker dag vet den at tiden er inne til å bryte ut av puppen. Den ønsker å bli noe nytt, forstår du, og for å bli det, må den bryte gjennom skallet. Men puppen er ikke som et rom med en dør. Den er noe sommerfuglen har lagd selv, av en enkel tråd spunnet over tid. Rundt og rundt seg selv pakket larven den enkle tråden, helt til den var helt begravet. Og nå er den en sommerfugl og ønsker å være fri, men den er fanget. Og noen av trådene, tråder som var spunnet med en viss … lidenskap, ønsker ikke å bli brutt. Kampen for å fri seg kan være både skremmende og inspirerende. Men for sommerfuglen er det smertefullt og nådeløst.

Når jeg ser på en sommerfugl som kjemper og synes synd på den for alt strevet, blir jeg av og til fristet til å leke Guds hånd og bøye meg ned og hjelpe den. Jeg kunne så lett ha revet over noen tråder – bare noen få. Det ville gjort kampen så mye lettere, og den ville aldri fått vite det. Men jeg gjør ikke det. Vet du hvorfor? Fordi jeg vet at det ville ødelagt den. en ville dø. Jeg lærte det i biologitimene på seminaret. Sommerfuglen har en … en … ting i magen, tror jeg. Denne … tingen er full av en væske som skal fylle årene i sommefuglvingene. Det er trykket av kampen, og presset for å komme ut av det puppens fengsel den selv har lagd, som tvinger denne væsken ut av denne … tingen i magen og inn i årene i vingene. Uten denne værsken kan vingene aldri folde seg helt ut, og den vil aldri kunne fly. Den vil ramle ned på jorden og dø.»

Det handler ikke om å trivialisere kamper og smerte i livet. Men jeg tror det er sunt for oss å innse at noen kamper i livet tillater Gud at vi må gå igjennom, for å rense og styrke oss gjennom den kampen.

«For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.» Rom.5,3-5

Foto: snukraina@sxc.hu