Category Archives: tilbedelse

Døden er død!

Døden er død!

Menneskehetens siste og største fiende er overvunnet. Det vi alle frykter og flykter fra, men som uunngåelig nærmer seg dag for dag, har møtt sin overmann!

Døden er død!

“Det var umulig for døden å holde ham fast,” utbryter Peter i Apg.2. Ser du lenkene som brytes, murene som sprenges, lyset som overvinner mørket, livet som overvinner døden? Og døden er død, en gang for alle. En gang for alltid.

Livet er levende!

Jesu oppstandelse forteller som krefter som gir liv der dødskreftene før regjerte. Om et liv som ethvert menneske kan få del i. 1.påskedag er ingen engangshendelse! Det er Guds bevis på at døden er død og livet er levende – og dette livet kan vi få del i:

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
1 Kor 15,51-57Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Jesus i Joh 11,25

God påske!

(Første gang publisert 12.4.2009)

For deg

Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»
Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt.27

Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset. Kol.2

Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom. Jes.53

Ord strekker ikke til. Vi kan bare ta imot og knele i takknemlighet og tilbedelse.

(Første gang publisert 10.9.2009. Foto: scx.hu/SCapture)

Den overfladiske tilbedelsens dag

I dag er dagen for den overfladiske tilbedelsen, dagen da lovprisningen runget i Jerusalem for mannen som kom ridende på et esel. “Hosianna i det høyeste,” ropte folkemengden mens de viftet med palmegrener.

Lovprisningen stakk ikke særlig dypt.

Under en uke senere var lyden en annen. “Korsfest!” ropte folket, mens ingen stod frem og kjempet for den samme mannen. Tilbedelsen hadde stilnet i mengden.

Kort tid i forveien skjedde det noe som står i sterk kontrast til dem som tilba fordi de hadde et ferdig messiasbilde som de forventet Jesus skulle gå inn i – rett og slett en selvsentrert Gudstilbedelse.

Jesus er i selskap hos en fariseer da en kvinne “som levde et syndefullt liv” kommer inn:

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.

Dette skaper reaksjoner:

Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Jesus svarer med en lignelse:

«To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus.

Så vender han seg mot kvinnen og kommer med et av de mest fantastiske vitnesbyrdene om en tilbedelse som kommer innenfra, fra dypet av et tilgitt hjerte:

«Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Jesus er verd all lov og ære, tilbedelse og lovprisning,
– ikke bare når livet går i medvind og Gud passer inn i våre forventninger til hvem han er og hva han skal gjøre for oss – men alltid, fordi Gud er Gud, den allmektige, opphøyede og tre ganger hellige.
– ikke fordi vi føler for det – men fordi han har tilgitt oss og gjort oss til Guds barn
– ikke bare på palmesøndags gode stemningsbølge – men hver dag, hvert pust og hvert hjerteslag.

Den som er tilgitt mye, elsker med en stor kjærlighet.

(Publisert første gang 6.4.2009, revidert i dag)