En morder, merket med Guds omsorg

Ill.foto: sxc.hu/k_r_anoop

Ill.foto: sxc.hu/k_r_anoop

En outsider.

Ja, mer enn det. En løgner. En egoist. En morder.

Giften fra Adam og Evas fall hadde begynt å gjøre sin drepende gjerning. I en godt planlagt handling, drevet frem av hat og misunnelse – Gud likte jo offeret til Abel mer enn hans – drepte Kain sin bror.

Straffen er hard. I møte med den hellige Gud får han dommen: forbannet, bannlyst, fredløs og flyktning.

Outsider? Nei, ordet er for svakt. Men definitivt ikke en av Bibelens helter. Absolutt en av dem som viser menneskeheten på sitt mørkeste.

Og Kain utbryter, i fortvilelse:

«Min skyld er for tung å bære. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.»

Reaksjonen fra Gud forundrer meg. Og på en eller annen måte tenner det et lys for outsiderne. For dem som gjennom livet først og fremst er et vitnesbyrd om menneskehetens mørke side. Det Gud gjør i møtet med denne brodermorderen er smertefullt vakkert, midt i mørket:

«Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.

Det er mulig – eller trolig – at det er elementer jeg her ikke har sett eller forstått. Men likevel klarer jeg ikke å tenke annet enn at her får vi et nydelig glimt av håp i møte med mørket. Av omsorg i møte med hatet. Av nåde i møte med synden.

Kain var merket. Av Guds omsorg. Av hans beskyttelse.

Så langt vi kan se, fikk ikke historien en lykkelig slutt. Men den gir oss et glimt av en Gud som har en kjærlighet, nåde og omsorg som rekker lengre enn vi ved første øyekast forventer oss. Og jeg tror vi som Guds barn i dag har mye godt å lære her.

Vi vil også merke mennesker som lever på livets mørke side med Guds omsorg. Med Guds godhet. Med Guds beskyttelse.

Reklamer

Å komme frem, å komme hjem

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

 

Livet består av en rekke vandringer. Den uunngåelige vandringen fra fødsel til død. Reisen fra første skoledag til ferdig utdannelse. Vandringen fra første arbeidsdag til pensjonisttilværelse. Bevegelsen mot et annet menneske, for å opprette vennskap, si unnskyld, møte sin livs kjærlighet, konfrontere noen som har såret deg. De viktige mentale og åndelige reisene, der man lærer av erfaringer, andre mennesker eller sine feil, og forhåpentlig blir klokere. Vi er et folk på reise. Det mennesket som slutter med vandringen, slutter å leve.

Men det mennesket som heller aldri kommer frem, vil være levende død, i en vedvarende jakt etter hvile, etter å komme hjem.

Kunsten er å skjelne mellom de ulike vandringer. I noen vandringer er selve reisen målet. Men i andre er målet å komme frem. Og noen ganger er det fatalt når man bytter om på disse. Ikke minst i livet med Gud, der vi finner to av livets viktigste – nei, de to viktigste – vandringene vi noen ganger tar:

Vandringen hjem

Baltasar, Kasper og Melkior – om tradisjonen har rett i at det var de vise mennenes navn – var i ferd med å legge ut på en lang reise. De hadde sett et tegn i stjernene. Den gamle lærdommen fortalte at noe stort hadde skjedd. En konge var blitt født.

Sakene ble pakket, og de vise mennene tok fatt på vandringen, ikke med veien som mål, men med en drøm om å komme frem. Reisen var viktig. De visste ikke når de ville komme frem. Kanskje de ikke engang visste om de kom frem. Men reisen var viktig. Uten den, kunne de bare glemme å finne kongen som var født.

Turen gikk til Jerusalem, til Herodes. Men det var feil. De måtte til den usle stallen i Betlehem. De steg ned av kamelene. Pakket ut gavene de hadde med. Glemte lukt av dyr, dritt og svette. Glemte skitne og uverdige omgivelser for en konge. Og full av ærefrykt gikk de inn til det nyfødte barnet, til babyen som lå i dyrenes matfat, knelte og rakte frem sine gaver: gull, røkelse og myrra.

De var kommet frem. De var kommet hjem.

Her var hele menneskehetens hjemsted. Ikke den fysiske stallen i Betlehem. Men hos Gud som var blitt menneske. Hos Jesus som ble født for å ta på seg all verdens synd, utslette den, vinne over djevelen og vinne over døden. Hos Immanuel, Gud med oss. Et menneske er hjemme når det er hos Gud. Eller som Augustin har sagt: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg»

Så står de vise menn som modeller for den viktigste reisen ethvert menneske må ta: reisen hjem.

På samme måte finner vi også den bortkomne sønnen i Lukas 15, han som satt og spiste grisenes skyller etter å ha kastet bort hele arven på et utesvevende liv – da han kom til seg selv, reiste seg opp og startet på den livsviktige reisen hjem. Ikke for reisens egen del, men for å komme hjem. Og selv om han ikke forventet det: Hjem til åpne armer, overstrømmende kjærlighet og boblende jubel fra en far som har ventet på, drømt om, lengtet etter at hans barn skulle komme hjem igjen.

Reisen hjem til Gud er ikke en trosreise der vandringen er målet, en endeløs reise med frykt, aversjon eller intellektuelle motforestillinger mot å finne hvile i en tillit til Den Allmektige. En må være åpen. Ikke stivne i en fasttømret tro. Ikke være åndelig arrogant og tro at ens tro er Sannheten. Aldri komme frem, aldri komme hjem.

Problemet er at det er nettopp det som skjer. En kommer aldri hjem. Aldri til sitt bestemmelsessted. Og forblir en vandrer uten hvile.

Vismennene kom frem. Sønnen kom hjem. Ikke til et statisk liv på en åndelig hovmods pidestall. Men til et møte med Gud. Til et liv med Far.

Til mennesker aldri kommer frem, har Gud ett budskap: Kom hjem, mitt barn.

Vandringen med Gud

Men når man er kommet hjem, starter en ny vandring. Og på denne vandringen, er veien målet. Eller riktigere sagt, Han som er Veien, er målet. Å leve sammen med Jesus er det diamentralt motsatte av et fastlåst liv. Han har stadig nye ting å vise oss, gi oss, velsigne oss med. Vi har stadig mye nytt å se, mye nytt å ta imot og å dele ut videre til våre medmennesker. Det handler om å «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» Det handler om å «bli fylt av hele Guds fylde», som Paulus sier til menigheten i Efesus.

En reise fylt av glede, frustrasjoner, daglig omvendelse, ny nåde, klagerop, Guds fred, krevende utfordringer, ny kraft. ørkendager, uendelig omsorg og betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke en enkel reise på en rosa sky. Det er ikke en problemfri vandring fra suksess til suksess. Lett blir det ikke. Vi er til og med lovet forfølgelse. Men reisen er verdt det. For det er sammen med han som er Veien, Sannheten og Livet!

Håper du, sammen med alle de hellige, blir med på denne reisen. Velkommen på vandringen!

Og en dag, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, er vi alle Guds barn til slutt hjemme. For alltid. I en evig hvile, fred, glede og feiring.

Håper du blir med.

Advent er en livsstil

et lite kapittel i Den Store Historien

Jesu gjenkonst_flickr_Rennet Stowe (foto: flickr.com – Rennett Stowe cc)

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: “Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…”

Det er advent i år 2012 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent…

Vis opprinnelig innlegg 475 ord igjen

Bønn for muslimske ekstremister

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Ill.foto: sxc.hu/Gads

For noen dager siden så jeg en reportasje fra Midøsten på nyhetene. Der viste de barn som ble hjernevasket og lært opp i krig av Islamsk Stat (IS). Jeg kjente jeg ble utrolig trist på vegne av barna, og samtidig kjente jeg også på en sterk pessimisme for fremtiden, for verdensfreden – når ekstremister lærer barn opp til å hate og drepe.

Men er det eneste tilnærming til problemet?

Broder Andreas, grunnlegger av organisasjonen Åpne Dører, skriver i boka «Farlig tro» (anbefales varmt!):

For det første, har du noen gang bedt for terroristene i al-Quaida, Hamas, Islamsk Jihad eller Hizbollah? (…) Hvis løsningen vår er å gå ut og utslette de muslimske fundamentalistene, kommer vi ikke til å vinne en eneste sjel. Vi kan ikke vinne krigen mot terror med gevær og bomber, fordi hver eneste person vi dreper blir erstattet av flere titalls nye som søker hevn. Den eneste løsningen er total og radikal overgivelse til Jesus Kristus.

Her er noen flere spørsmål:

Kan du be for de sinte mennene i flyktningeleirer i Libanon, Jordan og Gaza som tror at deres eneste redning er et fundamentalistisk islam, og som rekrutteres for å gå til jihad mot Israel og Vesten?
Kan du be for de unge mennene som forbereder seg på å snøre på seg sprengstoff, gå inn i en folkemengde i Irak, Israel eller London og sprenge seg selv i luften? Kan du be om at noen må nå fram til dem før det er for sent, og fortelle dem om Jesus?
Kan du be for predikantene i tusenvis av moskeer, inludert de i Europa og Nord-Amerika, som oppildner forsamlingene sine til å hate kristne?
Kan du be om at vi må høste mange sjeler blant muslimene? Ikke en eller to, men flere millioner? Kan du velge deg et muslimsk land og be spesielt for det – og fortsette å be så lang tid framover som det tar før Gud rører ved hjertene til menn og kvinner der?
Kan du be for kirkene i den muslimske verden? Kan du be spesielt for kirkene i det muslimske landet du valgte å fokusere på? (…)
Og et siste spørsmål: Er du villig til å bli svaret på bønnene dine? Hvis Gud ber deg om å gå ut med budskapet hans, er du villig til å gå?

Og jeg må be om nåde til å se ting fra Guds perspektiv. Til å se på ekstremistene som mennesker Gud elsker og har gitt sitt liv for. Til å se at Han har makt til å forandre hjerter langt inne i ledelsen til IS. Og til å se at han kaller sitt folk til å be. Blir du med?

Hvordan være kristen i offentligheten?

Ill.foto: sxc.hu/flaivoloka

Ill.foto: sxc.hu/flaivoloka

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet vi lever i? Hva betyr det gamle begrepet «i verden, men ikke av verden» i dag? I en tid der den landets kristne arv står i fare for å smuldre bort mellom hendene våre, hvordan møter vi det?

Vi i Familie & Medier har en tid arbeidet med disse spørsmålene, og landet på tolv grunnholdninger vi ønsker skal prege vårt arbeid, som skal veilede oss i møte med offentligheten. Kanskje de også kan være til inspirasjon for andre?

1. Guds rike er som et frø
Jesus sammenligner Guds rike med et sennepsfrø. Det kan se lite ut, men har i seg kraften til å vokse og utbre seg. Guds rike sammenlignes ikke med noe som er på vikende front, og som gjør at vi må stå på barrikadene for å stanse fiendene. Jo, det er noe å forsvare, men det er enda mer å innta. Når vi skal møte mediene, vil vi bære med oss denne forventningsfulle holdningen, at vi kan få så et frø som på sikt kan bære frukt for Guds rike.

2. Det handler ikke om oss
«Kjærligheten søker ikke sitt eget,» sier 1.Kor.13. Gud vil at hans navn skal helliges, at hans rike skal komme, at hans vilje skal skje. Det handler ikke om oss, men om Gud og hans ære. Og det handler om de menneskene vi er satt til å vinne for Ham. Vi skal ha blikket vendt oppover og utover i vårt arbeid. Det handler altså ikke om hva vi liker eller ikke liker, men hva som ærer Gud og tjener evangeliet.

3. Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark
Vi arbeider ikke inn mot mediene for å vinne “våre” kamper for hva vi liker eller ikke. Vi vil bære med oss Jesu hjerte, som kom for “å søke og frelse det som var fortapt”. Når vi ser på mediene som en misjonsmark, må vi forstå kulturen, ha respekt for den og søke klokskap og visdom til å være et vitne om Jesus i våre ord og arbeidsmetoder.

4. Vi er kalt til å tjene, ikke kreve
I Joh.13 står historien om da Jesus vasket disiplenes føtter, og sa: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette tjenersinnet vil vi ta med oss i kontakten med medieaktørene og mediebrukerne. Vi er her for å tjene, med Guds kjærlighet, og søke måter å være til velsignelse for andre.

5. Oppdraget er for stort til at vi kan være alene
Gud har satt sin menighet til å være ett legeme. Fellesskapet og misjonsoppdraget er gitt til legemet, ikke til enkeltlemmene. Familie & Medier vil stå sammen med Guds folk i misjonsoppdraget, lete etter muligheter for samarbeid, nettverk eller andre initiativ som kan styrke Guds rikes arbeid.

6. Vi skal fortelle et større «ja»
Gud er en skapende og frigjørende Gud. Han vil sette ting i riktig stand, slik det var ment fra begynnelsen av. Dermed er grunntonen i hans møte med mennesker og samfunn et rungende «ja!». Dette vil vi formidle videre. Også de gangene vi må tiltale ondskap, stå opp mot urett og undertrykkelse.

7. Lyset overvinner alltid mørket
«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket,» sa Konfucius. Truls Åkerlund har skrevet i boken Feil fortelling fortalt: «Det blir for dumt når lyset skylder på mørket for at det er for lite lys i verden.» Det betyr ikke at vi skal være tannløse, for lyset kan avdekke det ubehagelige eller kritikkverdige. Men i alt vi gjør skal vi søke å tenne lys i mediehverdagen.

8. Å gjøre utretter mer enn å mene
I arbeidet vårt vil vi se etter muligheter for å gjøre noe med det vi mener noe om. For skal vi spre Guds kjærlighet, skal budskapet nå inn i menneskers hjerter, må vi gå ned fra gjerdet og la handling følge ord. Vi vil gjøre noe, og vi vil gjøre det av godhet.

9. Varig forandring kommer innenfra
Vi tror at indre ovebevisning om veivalg i lengden vil være en sterkere drivkraft enn ytre press eller overtalelse. Skal vi se et mediebilde preget av kristen tro og gode verdier, må disse holdningene befinne seg på innsiden av personene som skaper mediene. Derfor vil vi møte medieaktørene med mål om langsiktig bygging av relasjoner og tillit. Og med forventning om at de bønnene vi vet mange ber, forandrer hjerter!

10. All sannhet, godhet og skjønnhet kommer fra Gud
Gud er opphavet til og skaperen av all sannhet, godhet og skjønnhet. Til tross for syndefallet, ser vi fortsatt spor av dette over alt, ikke bare der det følges av et tydelig kristent budskap. De aller fleste mediebudskap har i seg elementer av både sannhet og løgn. I vår respons til mediene, vil vi derfor gjenkjenne og anerkjenne all sannhet, godhet og skjønnhet, løfte det frem og takke dem som formidler dette. Samtidig vil vi, med kjærlighet, påtale det motsatte, løgnen og ondskapen.

11. Bare den som lytter, fortjener å bli hørt
«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint,» sier Jakob 1,19 Ved å lytte, viser man respekt og interesse for den andre. Ved å lytte, forstår man bedre. Ved å lytte, er det lettere å gi relevante svar. Ved å lytte, gjør man seg i større grad fortjent til å bli hørt.

12. Menighetens kall er å følge Jesus
«Følg meg,» sa Jesus. Dette kallet er fortsatt kjernen av hva det vil si å være en disippel, en etterfølger av Jesus. Når alt kommer til alt, er det dette vi ønsker: Å følge Jesus og gi andre mennesker et møte med ham – så de også blir hans disipler.

Innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar hos Familie & Medier.

Det viktigste er ikke å vinne, men å elske

seierspall_sxc_svilen001

 Ill.foto: effective.com (med tillatelse)

 

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det i den olympiske bekjennelse. Helt ærlig, er ikke det en temmelig tom floskel?

Den hjelper lite for tilhengerne av Oslo-OL i 2022, som tapte før løpet kom skikkelig i gang, og som nå trolig sitter og slikker sårene etter et sviende nederlag. Eller fortell det til Rikard Norling, Roald Bruun-Hanssen og tusener av bergensere som river seg i håret, biter negler og feller tårer for tap etter tap for fotballklubben Brann. Si det til gutten som alltid blir valgt sist når det skal spilles fotball i friminuttene. Eller hva med tenåringsjenta som aldri klarer å holde tritt i konkurransen som sier «tynnere, penere, mer populær» – som en underholdningsindustriens parallell til de olympiske «raskere, høyere, sterkere»? Spør disse menneskene om de lever godt med at de deltar uten å vinne.

Min fredsæle svigerfar sier alltid når vi ser fotball sammen: «Jeg synes de kan vinne litt hver». Inni meg rister jeg mentalt på hodet og tenker oppgitt at da tar du bort hele moroa med idretten. Det er meningen at noen skal vinne og noen tape. Ikke at målene og poengene skal deles jevnt utover til alle.

Men kanskje svigerfar har mer rett enn jeg vil innse. For problemet er at moroa har blitt alvor. Leken har blitt business. Konkurransene har blitt Viktige med stor V. Og mennesker oppleves som interessante eller betydningsfulle ut fra hvor høyt opp de har nådd i konkurransen. Det gjelder ikke bare i idretten. Sykdommen finnes over alt. Stort sett alle steder hvor det finnes mennesker, finnes det konkurranse. Om å være mest betydningsfull, mest populær eller mektigst, som den avdøde katolske presten Henri J.M. Nouwen omtaler som tre store fristelser i dagens konkurransesamfunn. Vi ser det i medienes dyrking av stjerner, kjendiser og helter. Men om vi kjenner etter, kan vi finne det godt forankret i oss selv også. Konkurransen kan ha ulike navn, men de fleste av oss ønsker å være vinnere, ikke tapere. For i konkurransesamfunnet finnes det ikke noe alternativ til disse to.

Samtidig godter djevelen seg over en menneskehet som strever etter å bli «raskere, høyere, sterkere». Opptatt av å dyrke frem vinnere, med tapere som et nødvendig biprodukt. Uten tid til å elske. For ekte kjærlighet «søker ikke sitt eget», som Bibelen sier, og er lite forenlig med denne konkurransen.

«Never give up on your dreams» står det på en tegning jeg så på Facebook, av et neshorn som løper på en tredemølle med et bilde av en enhjørning hengende på veggen som motivasjon. En tegning som treffer spikeren på hodet i en kultur som prøver å fortelle deg at du kan bli hva du vil, bare du tror nok på deg selv og jobber hardt nok. Neida. Det kan du ikke. De fleste av oss er helt middelmådige. Passe gode i noe og mindre gode i noe annet. Så er det bra at noen er veldig gode i noe. Men jeg ønsker å slå et slag for å avslutte konkurransen. Slutte med dyrkingen av den sterke, og heller bruke ens evner til å løfte andre opp. Til å elske.

For kjærligheten konkurrerer ikke. Den skaper ikke tapere. Den «misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig,» som Bibelen sier.

Det viktigste er ikke å delta. Det viktigste er å elske.

Dette innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar i Familie & Medier.

Med tålmodighetens og trøstens Gud på vei mot kristen enhet

Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Rom.15,5-7

Kristen enhet er en hjertesak for Gud. Det er ikke et overskuddsforetakende som vi kan gjøre når vi har fått det andre i menigheten (hva nå det skulle være) på plass. Eller en aktivitet for de spesielt interesserte. Som kristne er vi ett. Det er vår identitet. Ikke mange ulike menigheter, men én menighet. Vi omtales i Bibelen som én kropp, som én familie, som ett tre. Vi er Kristi brud – og da snakker vi om én brud, som Kristus elsker og gav sitt liv for.

Se bare hva Paulus skriver til menigheten i Efesos:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:

én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,

én Herre, én tro, én dåp,

én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.

Ef.4,1-6

Vakkert og uendelig viktig.

Men les igjen hva som står i brevet til menigheten i Rom: «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet».

Tålmodighetens og trøstens Gud. De ordene er ikke tilfeldige. Det er en grunn til at nettopp disse er blitt brukt for å trekke frem to karaktertrekk med Gud som trengs når vi snakker om kristen enhet.

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med følgende:

Tålmodighetens Gud

Skal vi vise enighet – og her er det verdt å merke seg at Bibelen snakker om enighet, ikke bare enhet, og virker dermed å utelukke en tanke om at vi kan vise enhet uten å være enige – skal vi vise denne enigheten, trengs det tid. Mye tid. God tid. Sammen. I bønn, over en åpen bibel, i stillhet for å lytte til Åndens stemme, i ydmykhet, i tillit til at Gud – som vil enhet – også skal, i hans tempo, lede oss skritt for skritt nærmere hverandre i enighet.

Veien mot enighet er lang. Veldig lang. Og vanskelig. Det visste også Paulus da han valgte å kalle Gud for «tålmodighetens Gud». Og det er kanskje ekstra utfordrende i en tid som vår, en tid for raske løsninger, rask vekst og raske resultater. Et tre vokser ikke fort. Heller ikke et menneske.

Problemet er at det er mye enklere å bryte ut og starte for oss selv dersom ikke de andre er enige med oss. Det vil jo føre til at nye mennesker blir nådd for Gud, tenker vi – men kanskje vi da først og fremst tenker med noe for kortvarig horisont over vår argumentasjon. For Bibelen sier tross alt at det formidles et sterkt vitnesbyrd når kristne viser enhet.

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet» formaner Paulus oss. Det er som om man hører Paulus dirrer i engasjement og kjærlighet til et broket, men guddommelig fellesskap av mennesker som er kalt sammen for å tilhøre Kristus, for å være ett i ham.

Den tålmodigheten vi som kristne søsken da trenger, er ikke den tålmodigheten en lærer må ha i møte med en elev som ikke forstår mattestykket. En slik holdning er veldig lett å ha (joda, på seg selv kjenner man andre …), at jeg har rett, og i den grad jeg har tålmodighet, er det fordi jeg (for)venter at den andre etter hvert skal forstå det samme som jeg har sett. Slikt blir det lite enhet av.

Å se i et speil

«Vi forstår stykkevis (…) Nå ser vi i et speil, i en gåte» skriver Paulus i 1.Kor.13. Det har blitt meg fortalt at speilene i den tiden ikke var like glatte som nå, noe som førte til at speilbildet forandret seg dersom du tok et skritt til siden. Vi har kanskje fått åpenbart viktige sannheter fra Bibelen, men samtidig må vi ha to sannheter med oss i vår forståelse:
– Gud er alltid større. Det vi har fått åpenbart, er ikke hele sannheten om Gud. Vi kan ikke fange ham inn i våre system. Han er alltid større.
– Og vi ser i et speil. Sidemannen min ser også i et speil. Han har også fått åpenbart noe. Begge ser i samme speil, men vi ser fra noe ulik vinkel. Bildet blir noe annerledes for oss to. Vi ser i et speil. La oss gå sammen. Snakke sammen. Be sammen. Lytte til hva den andre ser. Ikke først og fremst overbevise den andre om at ditt speilbilde er riktig, men fortelle hva du ser, slik at deres to fortellinger kan danne et rikere bilde av hvem Gud er.

Jeg sier ikke at sannheten er relativ. Det er ikke slik at menneskers subjektive tolkning av Ordet alltid er riktig. Vi skal få lov til å påtale vranglære, ikke for å vinne diskusjonen, men for å bevare livet i Gud. Det har Guds menighet til alle tider gjort. Men det må være i kjærlighet. Og i ydmykhet. Og i tålmodighet. Slik at vi sammen kan finne Åndens enhet og ikke trekke for raske konklusjoner.

For vi skal gå sammen på veien. Lære av hverandre. Lytte til hverandre. Forstå hverandre. Og gå sammen med tålmodighetens Gud, som skal sette oss i stand til å gå så langt det trengs for å nå frem til enighet.

Og hvor går den vandringen? Inn mot sentrum. Mot Kristus. Magnus Malm har skrevet klokt i boka «I lammets tegn»:

«Jo tydeligere vi ser hvem Jesus er, desto tydeligere ser vi hva kirken er. Jo mer vi fjerner oss fra hans umiddelbare nærhet og prøver å løse diverse delproblemer, desto mer famler vi i blinde, lenger og lenger fra hverandre. Jo nærmere vi kommer det urkristne evangeliet, desto lettere faller også de enkelte spørsmål på plass. Det er i sentrum vi møtes.»

Les også: Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

Trøstens Gud

Hvorfor kalles han trøstens Gud? Kanskje fordi vi er sårede mennesker. Og vi er mennesker som sårer. De to henger ofte tett sammen. Helbredende mennesker er ofte mennesker som selv har sett sine sår, men som har fått dem helbredet.

Vi trenger et møte med trøstens Gud. Han som viser omsorg. Han som leger våre sår. Han som ikke glemmer oss, men har telt våre hodehår (hva han nå skal med det …) og samlet våre tårer i sin flaske, som det står i Salme 56,9.

Om vi gjemmer våre sår, tar på oss en skinnhellighet, en vellykkethetens maske som skal gi inntrykk av at vi har det bare bra, takk, vil vi aldri nå frem til ekte enhet, ekte fellesskap. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.» synger Leonard Cohen. Jeg er livredd for perfekte mennesker. For de er ikke sanne. Vi trenger nåde fra Gud til å komme ut i lyset. Det skjer noe med oss da. Noe med våre relasjoner. Noe med vår vilje og evne til å forstå den andre.

Og vi gir luft til sårene når vi åpner opp. Helbredende luft. Livgivende luft.

En som bruker sine krefter på å skjule sine sår og svakheter, vil oppleve enheten for truende. For den kristne enheten fordrer ærlighet og ekte nærhet, at vi lar maskene falle, hvor heslig enn sannheten er. Det finnes ingen annen vei til frihet. Det finnes ingen annen vei til enhet. Dersom vi vil holde på masken og hindre andre i å se våre sår, vil vi også – bevisst eller ubevisst – motarbeide kristen enhet. For sannheten er for vond å se i øynene.

Må trøstens Gud gi oss trøst, og må hans omsorg, varme og kjærlighet lokke oss ut i lyset, så våre sår kan bli helbredet og ekte relasjoner bli gjenoprettet.

Kanskje Paulus’ ord til Kolossermenigheten kan også være viktige ord på veien til Åndens enhet for oss kristne i dag:

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.
Kol.3,12-14

IMG_1040