Tag Archives: de vise menn

Å komme frem, å komme hjem

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

 

Livet består av en rekke vandringer. Den uunngåelige vandringen fra fødsel til død. Reisen fra første skoledag til ferdig utdannelse. Vandringen fra første arbeidsdag til pensjonisttilværelse. Bevegelsen mot et annet menneske, for å opprette vennskap, si unnskyld, møte sin livs kjærlighet, konfrontere noen som har såret deg. De viktige mentale og åndelige reisene, der man lærer av erfaringer, andre mennesker eller sine feil, og forhåpentlig blir klokere. Vi er et folk på reise. Det mennesket som slutter med vandringen, slutter å leve.

Men det mennesket som heller aldri kommer frem, vil være levende død, i en vedvarende jakt etter hvile, etter å komme hjem.

Kunsten er å skjelne mellom de ulike vandringer. I noen vandringer er selve reisen målet. Men i andre er målet å komme frem. Og noen ganger er det fatalt når man bytter om på disse. Ikke minst i livet med Gud, der vi finner to av livets viktigste – nei, de to viktigste – vandringene vi noen ganger tar:

Vandringen hjem

Baltasar, Kasper og Melkior – om tradisjonen har rett i at det var de vise mennenes navn – var i ferd med å legge ut på en lang reise. De hadde sett et tegn i stjernene. Den gamle lærdommen fortalte at noe stort hadde skjedd. En konge var blitt født.

Sakene ble pakket, og de vise mennene tok fatt på vandringen, ikke med veien som mål, men med en drøm om å komme frem. Reisen var viktig. De visste ikke når de ville komme frem. Kanskje de ikke engang visste om de kom frem. Men reisen var viktig. Uten den, kunne de bare glemme å finne kongen som var født.

Turen gikk til Jerusalem, til Herodes. Men det var feil. De måtte til den usle stallen i Betlehem. De steg ned av kamelene. Pakket ut gavene de hadde med. Glemte lukt av dyr, dritt og svette. Glemte skitne og uverdige omgivelser for en konge. Og full av ærefrykt gikk de inn til det nyfødte barnet, til babyen som lå i dyrenes matfat, knelte og rakte frem sine gaver: gull, røkelse og myrra.

De var kommet frem. De var kommet hjem.

Her var hele menneskehetens hjemsted. Ikke den fysiske stallen i Betlehem. Men hos Gud som var blitt menneske. Hos Jesus som ble født for å ta på seg all verdens synd, utslette den, vinne over djevelen og vinne over døden. Hos Immanuel, Gud med oss. Et menneske er hjemme når det er hos Gud. Eller som Augustin har sagt: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg»

Så står de vise menn som modeller for den viktigste reisen ethvert menneske må ta: reisen hjem.

På samme måte finner vi også den bortkomne sønnen i Lukas 15, han som satt og spiste grisenes skyller etter å ha kastet bort hele arven på et utesvevende liv – da han kom til seg selv, reiste seg opp og startet på den livsviktige reisen hjem. Ikke for reisens egen del, men for å komme hjem. Og selv om han ikke forventet det: Hjem til åpne armer, overstrømmende kjærlighet og boblende jubel fra en far som har ventet på, drømt om, lengtet etter at hans barn skulle komme hjem igjen.

Reisen hjem til Gud er ikke en trosreise der vandringen er målet, en endeløs reise med frykt, aversjon eller intellektuelle motforestillinger mot å finne hvile i en tillit til Den Allmektige. En må være åpen. Ikke stivne i en fasttømret tro. Ikke være åndelig arrogant og tro at ens tro er Sannheten. Aldri komme frem, aldri komme hjem.

Problemet er at det er nettopp det som skjer. En kommer aldri hjem. Aldri til sitt bestemmelsessted. Og forblir en vandrer uten hvile.

Vismennene kom frem. Sønnen kom hjem. Ikke til et statisk liv på en åndelig hovmods pidestall. Men til et møte med Gud. Til et liv med Far.

Til mennesker aldri kommer frem, har Gud ett budskap: Kom hjem, mitt barn.

Vandringen med Gud

Men når man er kommet hjem, starter en ny vandring. Og på denne vandringen, er veien målet. Eller riktigere sagt, Han som er Veien, er målet. Å leve sammen med Jesus er det diamentralt motsatte av et fastlåst liv. Han har stadig nye ting å vise oss, gi oss, velsigne oss med. Vi har stadig mye nytt å se, mye nytt å ta imot og å dele ut videre til våre medmennesker. Det handler om å «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» Det handler om å «bli fylt av hele Guds fylde», som Paulus sier til menigheten i Efesus.

En reise fylt av glede, frustrasjoner, daglig omvendelse, ny nåde, klagerop, Guds fred, krevende utfordringer, ny kraft. ørkendager, uendelig omsorg og betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke en enkel reise på en rosa sky. Det er ikke en problemfri vandring fra suksess til suksess. Lett blir det ikke. Vi er til og med lovet forfølgelse. Men reisen er verdt det. For det er sammen med han som er Veien, Sannheten og Livet!

Håper du, sammen med alle de hellige, blir med på denne reisen. Velkommen på vandringen!

Og en dag, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, er vi alle Guds barn til slutt hjemme. For alltid. I en evig hvile, fred, glede og feiring.

Håper du blir med.

Advertisements

En liten julefortelling

Jul_sxc_Ambrozjo

Hun imponerte ikke særlig mange der hun hang. Himmelen var full av stjerner som lyste sterkere og lengre enn henne. Noen av stjernene hadde fått det ærefulle oppdraget å vise veien for store skip som fraktet viktig last på havet. Andre igjen lyste opp i mørket for mange mennesker på en gang. Det var til og med noen stjerner som hadde fått i oppdrag å henge på himmelen og skinne så klart at mennesker ble stumme av beundring over Guds storhet. Tenk å ha vært en slik stjerne! Tenk å ha hengt så høyt på himmelen og skint så klart at mennesker priste Gud når de så henne! Men det ble nok bare med drømmen. Hun kom nok til å gå inn i historien blant de ukjente stjernene med lite viktige oppdrag.

Det var uforståelig hvorfor Gud hadde gitt henne denne oppgaven. Hadde ikke Gud viktigere ting hun kunne gjøre? Å lyse opp for tre mennesker var ikke mye å skryte av. Det kunne jo enhver stjerne gjøre. Og hvorfor skulle de til den stallen i Betlehem? Hun hadde sett slike steder før. Sauene var koselige nok, de, men det var skittent og luktet vondt der. Det var absolutt ikke et passende sted for en flott og skinnende stjerne. Stjerna så bare frem til å bli ferdig med dette usle – ja, ganske så nedverdigende – oppdraget. Hun håpte at de andre stjernene ikke så henne. Da hadde hun blitt mobbet i lang tid fremover. En stjerne hadde tross alt også sin stolthet.

En dagsreise unna stallen stoppet de tre mennene opp. Stjerna så en mulighet til å slippe unna, og sa til Gud: ”Kan jeg ikke slippe resten av oppdraget, Gud? Du vet ikke hva jeg vil gå igjennom hvis de andre oppdager at jeg skal lyse opp en ussel stall.”

”Bare fortsett, du,” sa Gud. ”Jeg vet ting du ikke vet. Oppdraget ditt er viktigere enn du aner.”

Stjerna var ikke fornøyd med svaret, og våget seg frempå en gang til: ”Er du sikker på at du ikke har et annet oppdrag til meg? Det er mye annet jeg heller kan gjøre enn å henge over den stallen. Vet du ikke hvordan det lukter, Gud? Det passer ikke for en flott stjerne å være der. Tenk hvis jeg blir skitten! Kanskje du skulle tatt dette oppdraget, så hadde du kanskje forstått hvordan jeg har det. Men du er jo høyt hevet over alt som heter dårlig lukt og saueskitt.”

Mennene hadde slått seg til ro for natten. De hadde vandret lenge og trengte litt søvn før de dro videre. ”Kom her litt,” sa Gud til stjerna. ”Jeg vil vise deg noe som ingen før har sett.” Stjerna fulgte med, spent på hva Gud ville vise.

Det første stjerna fikk se, var mørke. Det var helt mørkt og fullstendig øde. Stjerna så det fullkomne ingenting. Plutselig begynte det å skje noe. Universet begynte å bevege seg. Planeter ble dannet, sola, månen og stjernene kom opp på himmelen og lyste opp universet. På en av planetene formet det seg fram ulike former for liv, både planter og dyr. Til slutt fikk stjerna se to mennesker som vandret rundt sammen med Gud i en hage på jorda. Der og da visste hun at hun så den fullkomne lykke. Hun hadde hørt historien om hennes forfedre som hadde lyst ned på dette paret der de levde i fullkommen lykke sammen med Gud. Hun likte den historien, men hun hadde også hørt fortsettelsen, og gledet seg ikke til at Gud skulle vise henne den.

Plutselig ble det mørkt igjen. Ikke slik som før skapelsen. Da var det mørkt fordi det ikke fantes noe skapt. Nå var det mørke i skaperverket, og det var et mye verre mørke enn det første. Den fullkomne lykke var brutt, mennesket hadde syndet mot Gud og brakt mørket inn i verden. Stjerna krympet seg i smerte mens bildene strømmet mot henne. Hun fikk se den usminkede sannhet om fallets konsekvenser, helt fra Kain drepte sin bror og frem til i dag. Det var hele folkeslag som snudde Gud ryggen, og det var enkeltmennesker som gjorde onde ting mot Gud og medmennesker – venner og fiender. Stjerna så at verden lå i mørke.

”Du er et viktig lys,” sa Gud til henne. Deretter så stjerna stallen. Det overrasket henne litt. Hva hadde den skitne bygningen å gjøre i denne historien? Var det ikke bilder fra Den Store Fortellingen hun så der sammen med Gud. Stallen kunne vel ikke ha noe der å gjøre? Stjerna så inn gjennom døren. Det var det hun visste. Sauer, skitt og lort. Men vent litt! Det lå en baby i krybben, i matfatet til sauene. ”Hvem er det?” spurte stjerna. ”Bare vent, så skal du få se barnet vokse opp.” svarte Gud.

De neste minuttene forandret stjernas liv for alltid. Hun fikk se Guds englehær tilbe Gud for barnet og hun fikk se kongen i landet som ville drepe det. Stjerna så barnet vokse opp og lære seg snekkerfaget, men at han som voksen forlot det og begynte å vandre rundt i landet sammen med en flokk på tolv menn. Mange andre fulgte etter der han gikk rundt og gjorde godt mot mennesker. Presteskapet derimot, oppfattet han som en trussel, og etter noen år fikk de endelig fanget ham og fikk ham dømt til korsfestelse.

Stjerna trodde ikke det hun så. Hvordan kunne noen ville et menneske så vondt? Hun hadde sett mange mennesker bli korsfestet før. Det var like vondt å se hver gang. Enda verre var det å se at denne gode mannen skulle oppleve denne grusomme døden. ”Hvorfor?” spurte hun Gud. ”Bare vent og se,” var svaret hun fikk.

Mannen ble pisket og latterliggjort. De tolv vennene sviktet ham, og han var alene i hele verden. Aldri hadde stjerna sett verden mørkere enn dette. Hun frøs. Mannen hang på korset og skrek i smerte: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Stjerna skulle til å snu seg og spørre Gud hva det betydde, da mannen utbrøt: ”Det er fullbrakt,” og døde.

Plutselig begynte verden å forandre seg. Lyset brøt inn i verden igjen, og stjerna kjente igjen litt av opplevelsen hun hadde hatt da hun så de to første menneskene vandre i hagen. Hun kjente en bit av den fullkomne lykke. Hva var dette? Hvem var denne mannen? Og hvorfor måtte han dø? ”Bare vent,” sa Gud igjen.

Mannen ble lagt i ei grav, og på tross av lyset som var brutt inn i mørket, kjente stjerna seg trist. Barnet i stallen skulle dø en grusom død. Det ble stille en stund, før lyset igjen brøt inn i verden, enda sterkere enn før. Steinen foran graven rullet bort, og ut igjen kom mannen – lys levende! Stjerna ble helt fra seg, og spurte Gud: ”Hvem er dette?” ”Hør på Tomas, en av hans nærmeste venner, og du vil forstå hvem han er.” svarte Gud.

Stjerna snudde seg tilbake til bildene, og så mannen stå sammen med sine etterfølgere. Tomas stod for seg selv og så skeptisk ut, men da han fikk komme nærmere og berøre mannen, falt han på kne og utbrøt: «Min Herre og min Gud!” Stjerna snudde seg sjokkert til Gud. ”Er det du som er der? Er det du, Den Hellige og Allmektige som er født i en skitten stall, som blir sviktet av dine nærmeste og som dør en grusom død?”

”Det er min sønn,” svarte Gud, ”og han og jeg er ett.” Stjerna forstod mindre og mindre. ”Men hvorfor må han gjøre dette, Gud?”

”Husker du profeten Jesaja?” spurte Gud. ”Husker du hva han sa om Messias som skulle komme?”

Det begynte å demre for stjerna. Gamle ord begynte å dukke opp hos henne, og hun forstod at de handlet om barnet som lå i stallen. ”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.” Flere ord fra Jesaja kom til henne. ”Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.” Dette ble nesten for mye for stjerna. Gud, født i en stall! Og hun skulle få lov til å vise vei frem til stallen! For en ære, for et oppdrag! Hun vekket de tre mennene med sitt klare lys, og med stolthet og stor glede viste hun vei til barnet i krybben, verdens frelser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto:
sxc.hu/Ambrozjo
sxc.hu/BBadger