Tag Archives: Det Gamle testamentet

Du er ikke glemt av Gud.

Fryd deg, himmel, og juble, du jord,
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Herren glemmer ikke Sion
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne.
Jes.49,13-16

Livet hadde ikke vært en dans på røde roser. Hun hadde opplevd mange tragedier og tunge stunder i løpet av sitt liv. En ting var hennes egen sykdom, som gav smerter i brystet, feber, kramper, kraftløshet og ofte gjorde det vanskelig å puste. Hun hadde også mistet to søstre, begge døde av tuberkulose. Og begge foreldrene var døde. Spesielt smertefullt var farens død. Hun hadde vært ute på en båt med ham, og han hadde bedt henne om å komme opp til ham på dekk. Idet han skulle ta hånden hennes, kom det en kraftig sjø og faren forsvant i bølgene.
Lina Sandell kjente godt til lidelse.

Likevel trodde hun at Gud var god. Likevel stolte hun på at Gud ikke glemmer sine barn. Likevel skrev hun i sangen «Blott en dag»:

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.

Hvordan kan vi lære å kjenne Guds omsorg? Jeg tror man kan ha to forskjellige tilnærminger til dette. Enten forventer vi å møte Guds omsorg gjennom et problemfritt liv som tilsier at Gud bare vil oss godt. Eller man kan møte Guds omsorg gjennom lidelse, der vi møter en Gud som gir kraft og bærer gjennom smerten.

Lina Sandell hadde opplevd det siste. Hun hadde møtt omsorgen, kjærligheten og livskraften hos Gud, som hjalp henne i og gjennom smerten.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg, sier Gud i Jesaja 49,15.
Gud kommer aldri med tomme løfter.

Jeg har tegnet deg i mine hender, fortsetter han. Den tegningen er to naglemerker i Jesu hender, det uutslettelige beviset på Guds oppgjør med synd, smerte og ondskap. Og det uutslettelige beviset på at Gud ikke glemmer deg.

Kledd i Kristus – Første Mosebok kap.3

Allerede i de første kapitlene av Det Gamle testamentet møter vi ord som peker frem mot Jesus.

Det er rett etter syndefallet, verden er infisert av djevelens gift, fellesskapet med Gud er ødelagt, renheten i mennesket er nå borte.

Og det er mørkt.

Midt i dette mørket kommer en liten lysstripe av håp til Adam og Eva. De hadde ødelagt alt, og de visste det. Guds hellige, rettferdige vrede var over dem og de ble sendt ut av hagen. Men før de blir sendt ut, gir Gud dem noe på veien – noe som forteller om hans omsorg for menneskene.

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 1.Mos.3,21

Etter at Adam og Eva hadde fulgt slangens oppfordring og spist av frukten på treet, ble deres øyne åpnet – og de så sin nakenhet og sin skam. For å skjule dette, prøver de å dekke seg til med fikenblad. Det er utrolig hvor godt denne handlingen avslører vår evige hjelpeløse kamp for å dekke oss til, skjule våre synder, rette opp i våre egne feil. Som om noen fikenblad skulle overbevise Gud… Som om våre gode gjerninger, kristne kostymer, skulle imponere Den Allmektige.

Gud ser. Han ser gjennom fikenblader og egeninnsats og avslører oss.

Og Gud handler. Han kler Adam og Eva med klær som han har laget, som han er fornøyd med. For å få gode nok klær, måtte det gå et liv tapt.

Vi har også fått klær av Gud. Vi er ikledd Kristus, hans renhet og hellighet. Og for å få disse klærne, måtte Kristus dø.

Utkastelsen fra Edens hage er nå reversert. Adam og Eva ble avslørt, kledd og kastet ut av Edens hage. Vi blir avslørt, kledd og ført inn igjen i fellesskap med Gud – inn i hans rike, et evig rike uten smerte, uten relasjonsbrudd, uten falskhet, uten urettferdighet, uten ensomhet.

Gud har laget klær til deg.

Tilbake til Det Gamle testamentet

Endeløse ættelister, rigide lover, brutale kriger og uforståelige profetier?
eller
Ord som gir liv. Ord som skaper håp. Ord som fører oss inn i fellesskap med den treenige Gud?

Det Gamle testamentet er ganske utfordrende å forholde seg til. Det møter oss med en historie som inneholder mange flere farger og elementer enn vi er vant til å forholde oss til, og flere av dem er tilsynelatende uforenlig med den nådige, omsorgsfulle og kjærlige Gud vi møter i Det Nye testamentet.

Jeg tror vi gjør denne delen av Bibelen – som faktisk er den største delen – urett ved å foreta en rask dom og avvisning av den.
Kan det være at vi leser historiene med vår kulturs briller, og dermed mistolker store deler av den?
Kan det være at vi i vår tabloide hverdag har mistet evnen til å se ting flerdimensjonalt? Dermed blir det problematisk å forholde seg til Guds vrede og Guds kjærlighet samtidig. Det blir vanskelig å forstå at Gud møter oss med både sin nidkjære hellighet og kjærlige farsomsorg.

Så velger vi, om ikke bevisst, å unngå Det Gamle testamentet, eller i det minste nedvurdere det som noe annenrangs i forhold til Det Nye testamentet.

Da Paulus satt fengslet i Roma og nærmet seg avslutningen av sitt liv, skriver han et brev til Timoteus, som han tidligere har omtalt som «mitt ektefødte barn i troen» (1.Tim.1,2). Man merker at brevet er fylt opp av de siste, viktige ord til en som skal føre evangeliet videre til nye steder og nye generasjoner. Mot slutten av brevet kommer han med en påstand som er verd å stoppe litt opp for:

Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim.3,15

Hvilke hellige skrifter snakker Paulus om? Det kan ikke være Det Nye testamentet, for selv om brevene var skrevet da og mest sannsynlig noen av evangeliene, hadde ikke Timoteus kjent dem fra han var et lite barn. Det må være Det Gamle testamentet Paulus sikter til, og – dette er viktig: de kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Jeg tror det er på tide å gjenvinne Det Gamle testamentet som en sentral del av vårt fellesskap med Gud. Det er verd å bryne sin tro på noen av de vanskelige møtene vi opplever når krigene, smertene og Guds vrede slår mot vår såkalt «humane» hverdag.

Og midt i vår kamp med et mye bredere og dypere Gudsbilde, stiger Kristus ut av linjene, viser oss noe av Messiaslengselen hos jødene, drømmen om en frigjører, en tilgiver, en konge – og fyller oss med takknemlighet for at vi har møtt Ham. Vi har blitt satt fri av ham, vi har blitt tilgitt av ham, han er blitt vår bror, vår Herre og vår konge.