Tag Archives: etterfølgelse

Sauer blant ulver

FullSizeRender

Et tema som opptar meg mye, er spørsmålet om hvordan vi som kristne skal forholde oss til samfunnet rundt oss. Bibelen forteller at vi er sendt ut med de gode nyhetene om Guds rike – men hvordan skal vi utøve innflytelse på dem rundt oss, slik at de tar imot disse nyhetene, disse gavene fra Gud?

Jeg leser for tiden ”Guds galskap” av Nik Ripken og Gregg Lewis. Boka formidler utrolig sterke historier om menneskers tro – midt i brutale forfølgelser fordi de bekjente Jesus som Herre.

I et avsnitt trekker Nik Ripken linjene til den kristne tro i vår vestlige, trygge verden:

Mange av oss som har blitt vant til å høre om Jesu liv og lære, har latt det miste brodden. Så mye av det Jesus sa er komplett uforståelig  ut fra et menneskelig ståsted: Elsk deres fiender. Den største av dere skal være som den minste, og lederen skal være som en tjener. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Hvis noen tar skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp. Den fullstendige listen over Jesu tilsynelatende sprø læresetninger er mye lenger.

For min del overrasket kanskje Jesus mest av alt den gangen han ga disiplene i oppdrag å gå parvis ut for å dele de gode nyhetene med fortapte mennesker. Han sa at han sendte dem ut ”som sauer blant ulver”. Likevel forventet han at de skulle vinne. I hele verdenshistorien har aldri en sau vunnet mot en ulv i nærkamp. Bare tanken er sinnssyk.

Avsnittet er verdt å lese noen ganger. Ikke minst tanken om at vi skal være som sauer blant ulver. Det betyr ikke at vi skal være dumme (”Dum som en sau” er for øvrig et misvisende begrep, i følge britiske forskere …), men vår tilnærming til å forandre samfunnet er i det store og hele en helt annen enn man skulle tro. Sauene er ikke angripende rovdyr. De fortærer ikke motparten. De bruker ikke sin makt til å overvinne. De jakter ikke.

I hele verdenshistorien har aldri en sau vunnet mot en ulv i nærkamp. Bare tanken er sinnssyk.” Det er verdt å ta med seg i møte med samfunnet, ikke minst i en tid der vi opplever at kristentroen er på vikende front, at den institusjonelle kristendommen mister posisjoner og privilegier. Skal vi kjempe, jage og slåss for privilegiene? Nei, vi skal vende det andre kinnet til, elske, tjene og gi. Vi er ikke ulvene. Vi er sauene. Og stikk i strid med all fornuft, vinner sauene til slutt. Fordi hyrden allerede har vunnet.

 

 

Advertisements

Å komme frem, å komme hjem

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

 

Livet består av en rekke vandringer. Den uunngåelige vandringen fra fødsel til død. Reisen fra første skoledag til ferdig utdannelse. Vandringen fra første arbeidsdag til pensjonisttilværelse. Bevegelsen mot et annet menneske, for å opprette vennskap, si unnskyld, møte sin livs kjærlighet, konfrontere noen som har såret deg. De viktige mentale og åndelige reisene, der man lærer av erfaringer, andre mennesker eller sine feil, og forhåpentlig blir klokere. Vi er et folk på reise. Det mennesket som slutter med vandringen, slutter å leve.

Men det mennesket som heller aldri kommer frem, vil være levende død, i en vedvarende jakt etter hvile, etter å komme hjem.

Kunsten er å skjelne mellom de ulike vandringer. I noen vandringer er selve reisen målet. Men i andre er målet å komme frem. Og noen ganger er det fatalt når man bytter om på disse. Ikke minst i livet med Gud, der vi finner to av livets viktigste – nei, de to viktigste – vandringene vi noen ganger tar:

Vandringen hjem

Baltasar, Kasper og Melkior – om tradisjonen har rett i at det var de vise mennenes navn – var i ferd med å legge ut på en lang reise. De hadde sett et tegn i stjernene. Den gamle lærdommen fortalte at noe stort hadde skjedd. En konge var blitt født.

Sakene ble pakket, og de vise mennene tok fatt på vandringen, ikke med veien som mål, men med en drøm om å komme frem. Reisen var viktig. De visste ikke når de ville komme frem. Kanskje de ikke engang visste om de kom frem. Men reisen var viktig. Uten den, kunne de bare glemme å finne kongen som var født.

Turen gikk til Jerusalem, til Herodes. Men det var feil. De måtte til den usle stallen i Betlehem. De steg ned av kamelene. Pakket ut gavene de hadde med. Glemte lukt av dyr, dritt og svette. Glemte skitne og uverdige omgivelser for en konge. Og full av ærefrykt gikk de inn til det nyfødte barnet, til babyen som lå i dyrenes matfat, knelte og rakte frem sine gaver: gull, røkelse og myrra.

De var kommet frem. De var kommet hjem.

Her var hele menneskehetens hjemsted. Ikke den fysiske stallen i Betlehem. Men hos Gud som var blitt menneske. Hos Jesus som ble født for å ta på seg all verdens synd, utslette den, vinne over djevelen og vinne over døden. Hos Immanuel, Gud med oss. Et menneske er hjemme når det er hos Gud. Eller som Augustin har sagt: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg»

Så står de vise menn som modeller for den viktigste reisen ethvert menneske må ta: reisen hjem.

På samme måte finner vi også den bortkomne sønnen i Lukas 15, han som satt og spiste grisenes skyller etter å ha kastet bort hele arven på et utesvevende liv – da han kom til seg selv, reiste seg opp og startet på den livsviktige reisen hjem. Ikke for reisens egen del, men for å komme hjem. Og selv om han ikke forventet det: Hjem til åpne armer, overstrømmende kjærlighet og boblende jubel fra en far som har ventet på, drømt om, lengtet etter at hans barn skulle komme hjem igjen.

Reisen hjem til Gud er ikke en trosreise der vandringen er målet, en endeløs reise med frykt, aversjon eller intellektuelle motforestillinger mot å finne hvile i en tillit til Den Allmektige. En må være åpen. Ikke stivne i en fasttømret tro. Ikke være åndelig arrogant og tro at ens tro er Sannheten. Aldri komme frem, aldri komme hjem.

Problemet er at det er nettopp det som skjer. En kommer aldri hjem. Aldri til sitt bestemmelsessted. Og forblir en vandrer uten hvile.

Vismennene kom frem. Sønnen kom hjem. Ikke til et statisk liv på en åndelig hovmods pidestall. Men til et møte med Gud. Til et liv med Far.

Til mennesker aldri kommer frem, har Gud ett budskap: Kom hjem, mitt barn.

Vandringen med Gud

Men når man er kommet hjem, starter en ny vandring. Og på denne vandringen, er veien målet. Eller riktigere sagt, Han som er Veien, er målet. Å leve sammen med Jesus er det diamentralt motsatte av et fastlåst liv. Han har stadig nye ting å vise oss, gi oss, velsigne oss med. Vi har stadig mye nytt å se, mye nytt å ta imot og å dele ut videre til våre medmennesker. Det handler om å «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» Det handler om å «bli fylt av hele Guds fylde», som Paulus sier til menigheten i Efesus.

En reise fylt av glede, frustrasjoner, daglig omvendelse, ny nåde, klagerop, Guds fred, krevende utfordringer, ny kraft. ørkendager, uendelig omsorg og betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke en enkel reise på en rosa sky. Det er ikke en problemfri vandring fra suksess til suksess. Lett blir det ikke. Vi er til og med lovet forfølgelse. Men reisen er verdt det. For det er sammen med han som er Veien, Sannheten og Livet!

Håper du, sammen med alle de hellige, blir med på denne reisen. Velkommen på vandringen!

Og en dag, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, er vi alle Guds barn til slutt hjemme. For alltid. I en evig hvile, fred, glede og feiring.

Håper du blir med.

Hvordan være kristen i offentligheten?

Ill.foto: sxc.hu/flaivoloka

Ill.foto: sxc.hu/flaivoloka

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet vi lever i? Hva betyr det gamle begrepet «i verden, men ikke av verden» i dag? I en tid der den landets kristne arv står i fare for å smuldre bort mellom hendene våre, hvordan møter vi det?

Vi i Familie & Medier har en tid arbeidet med disse spørsmålene, og landet på tolv grunnholdninger vi ønsker skal prege vårt arbeid, som skal veilede oss i møte med offentligheten. Kanskje de også kan være til inspirasjon for andre?

1. Guds rike er som et frø
Jesus sammenligner Guds rike med et sennepsfrø. Det kan se lite ut, men har i seg kraften til å vokse og utbre seg. Guds rike sammenlignes ikke med noe som er på vikende front, og som gjør at vi må stå på barrikadene for å stanse fiendene. Jo, det er noe å forsvare, men det er enda mer å innta. Når vi skal møte mediene, vil vi bære med oss denne forventningsfulle holdningen, at vi kan få så et frø som på sikt kan bære frukt for Guds rike.

2. Det handler ikke om oss
«Kjærligheten søker ikke sitt eget,» sier 1.Kor.13. Gud vil at hans navn skal helliges, at hans rike skal komme, at hans vilje skal skje. Det handler ikke om oss, men om Gud og hans ære. Og det handler om de menneskene vi er satt til å vinne for Ham. Vi skal ha blikket vendt oppover og utover i vårt arbeid. Det handler altså ikke om hva vi liker eller ikke liker, men hva som ærer Gud og tjener evangeliet.

3. Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark
Vi arbeider ikke inn mot mediene for å vinne “våre” kamper for hva vi liker eller ikke. Vi vil bære med oss Jesu hjerte, som kom for “å søke og frelse det som var fortapt”. Når vi ser på mediene som en misjonsmark, må vi forstå kulturen, ha respekt for den og søke klokskap og visdom til å være et vitne om Jesus i våre ord og arbeidsmetoder.

4. Vi er kalt til å tjene, ikke kreve
I Joh.13 står historien om da Jesus vasket disiplenes føtter, og sa: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette tjenersinnet vil vi ta med oss i kontakten med medieaktørene og mediebrukerne. Vi er her for å tjene, med Guds kjærlighet, og søke måter å være til velsignelse for andre.

5. Oppdraget er for stort til at vi kan være alene
Gud har satt sin menighet til å være ett legeme. Fellesskapet og misjonsoppdraget er gitt til legemet, ikke til enkeltlemmene. Familie & Medier vil stå sammen med Guds folk i misjonsoppdraget, lete etter muligheter for samarbeid, nettverk eller andre initiativ som kan styrke Guds rikes arbeid.

6. Vi skal fortelle et større «ja»
Gud er en skapende og frigjørende Gud. Han vil sette ting i riktig stand, slik det var ment fra begynnelsen av. Dermed er grunntonen i hans møte med mennesker og samfunn et rungende «ja!». Dette vil vi formidle videre. Også de gangene vi må tiltale ondskap, stå opp mot urett og undertrykkelse.

7. Lyset overvinner alltid mørket
«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket,» sa Konfucius. Truls Åkerlund har skrevet i boken Feil fortelling fortalt: «Det blir for dumt når lyset skylder på mørket for at det er for lite lys i verden.» Det betyr ikke at vi skal være tannløse, for lyset kan avdekke det ubehagelige eller kritikkverdige. Men i alt vi gjør skal vi søke å tenne lys i mediehverdagen.

8. Å gjøre utretter mer enn å mene
I arbeidet vårt vil vi se etter muligheter for å gjøre noe med det vi mener noe om. For skal vi spre Guds kjærlighet, skal budskapet nå inn i menneskers hjerter, må vi gå ned fra gjerdet og la handling følge ord. Vi vil gjøre noe, og vi vil gjøre det av godhet.

9. Varig forandring kommer innenfra
Vi tror at indre ovebevisning om veivalg i lengden vil være en sterkere drivkraft enn ytre press eller overtalelse. Skal vi se et mediebilde preget av kristen tro og gode verdier, må disse holdningene befinne seg på innsiden av personene som skaper mediene. Derfor vil vi møte medieaktørene med mål om langsiktig bygging av relasjoner og tillit. Og med forventning om at de bønnene vi vet mange ber, forandrer hjerter!

10. All sannhet, godhet og skjønnhet kommer fra Gud
Gud er opphavet til og skaperen av all sannhet, godhet og skjønnhet. Til tross for syndefallet, ser vi fortsatt spor av dette over alt, ikke bare der det følges av et tydelig kristent budskap. De aller fleste mediebudskap har i seg elementer av både sannhet og løgn. I vår respons til mediene, vil vi derfor gjenkjenne og anerkjenne all sannhet, godhet og skjønnhet, løfte det frem og takke dem som formidler dette. Samtidig vil vi, med kjærlighet, påtale det motsatte, løgnen og ondskapen.

11. Bare den som lytter, fortjener å bli hørt
«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint,» sier Jakob 1,19 Ved å lytte, viser man respekt og interesse for den andre. Ved å lytte, forstår man bedre. Ved å lytte, er det lettere å gi relevante svar. Ved å lytte, gjør man seg i større grad fortjent til å bli hørt.

12. Menighetens kall er å følge Jesus
«Følg meg,» sa Jesus. Dette kallet er fortsatt kjernen av hva det vil si å være en disippel, en etterfølger av Jesus. Når alt kommer til alt, er det dette vi ønsker: Å følge Jesus og gi andre mennesker et møte med ham – så de også blir hans disipler.

Innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar hos Familie & Medier.

Noen videre refleksjoner om makt eller kraft

Jeg tar sjansen og deler noen videre – og uferdige – refleksjoner om makt eller kraft, som en oppfølger til forrige bloggpost.

På hvilken måte kan vi i kristne utøve makt i samfunnet? Eller, siden begrepet “makt” har en del negative assosiasjoner knyttet til seg – og vi dermed ikke identifiserer oss så lett med det – er det kanskje bedre å bruke de mer stuerene begrepene “innflytelse” eller “påvirkning”.

Hvordan skal vi som Guds menighet få innflytelse i samfunnet? blir da det viktige spørsmålet som mange av oss stiller.

De naturlige strategiske grepene blir da å øke synlighet, få posisjoner eller heve kompetansen. Dette gjør at flere vil høre oss og budskapet vårt. Og vi får mulighet til å påvirke samfunnsstrukturer med kristen tro.

Altså: Synlighet, posisjon, kompetanse

Det høres riktig ut. Høres ut som tre viktige punkter i en handlingsplan.

Problemet er at det ikke er knyttet noen løfter i Bibelen til disse tre. Tvert imot.

Om synlighet:

«I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Jes.30,15

«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» 1.Tim.2,1-2

Det virker kanskje noe overfladisk å kun trekke frem to isolerte skriftsteder, men jeg klarer ikke å se at det i Bibelens totale vitnesbyrd finnes et budskap om at vi må søke synlighet for å påvirke. Om vi blir synlige gjennom de livene vi lever, er et helt annet spørsmål. Her handler det om hvor vi plasserer vår tillit. Hva stoler vi på skal gi oss resultater?

Bibelen har aldri bedt oss om å stole på synlighet som en vei til resultater. Den forståelsen er et resultat av en (medie)virkelighet der man må bli sett for å få resultater, om det er i reklamebransjen eller underholdningsindustrien. Blir du ikke sett, finnes du ikke. Den som roper høyest, er mest kreativ eller finner på de nyeste, mest annerledes eller grensesprengene tingene, blir sett – og bedrer avkastningen på arbeidet sitt. Om det er kjendisstatus eller økt salg.

Synlighet er ikke en vei til å gå i Guds kraft. Synlighet kan være et resultat av at en går i denne kraften, men det er noe helt annet. Vi skal ikke søke synlighet, men heller søke Gud, så skal den nødvendige synligheten gis i rett tid.

Om kompetanse og posisjon:

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Jeg mener hele avsnittet fra 1.Kor.1,26 og hele kapittel 2 er verdt å lese mange ganger. Be over. Meditere over.
Hva mener Gud er viktig når det gjelder å gjøre hans tjeneste? Leve i hans kraft?

Ikke kompetanse eller posisjon. Men Guds visdom, Den hellige ånds innsikt i dybdene i Gud.

Kan synlighet, posisjoner og kompetanse være til hinder for kristen innflytelse i samfunnet? Ja, i den grad det er der vi plasserer vår tillit. I den grad vi søker dette som veier til innflytelse. Men om det blir gitt oss, om vi blir ledet dit, skal vi ta det imot – men samtidig være våkne og be om beskyttelse, slik at vår fullstendige avhengighet av Gud ikke forsvinner i vår flinkhet …

To verdier vi trenger på denne veien: Tillit og tålmodighet

Tillit til Guds gjerning. Til Guds ord. Til Åndens ledelse. Til Guds løfter.
Tålmodighet: Gud har sin tidsplan. Han står ansvarlig for veksten. For resultatene. Vi skal få vente i forventning til hva han gir og hvor han leder oss. Ikke i passivitet eller latskap. Men i aktiv søken etter Gud og lydhørhet og lydighet til å gå der hans stemme leder oss.

Der finnes kraften.

Om kristen annerledeshet

Ill.foto: sxc.hu/NatsPhotos

Ill.foto: sxc.hu/NatsPhotos

Etter forrige post, «Hvorfor blir saltet tråkket på?», fikk jeg følgende spørsmål:

Når du skriver at kristne skal være annerledes, på hvilken måte skal de være det? Hva er det som skal kjennetegne kristnes annerledeshet?

Det er et veldig godt spørsmå, noel som gjør at jeg skriver en egen bloggpost om det. Og selv om jeg skal være forsiktig med å svare for enkelt på det, kommer jeg med noen tanker her:

For det første sier vår annerledeshet noe om hvor vi hører til. «Vi har vårt hjemland i himmelen» skriver Paulus i Fil.3,20. Vårt liv her på jorden må sees i lys av at vi er her midlertidig og at vårt hjem, vårt statsborgerskap, er hos Gud. Det er det rikes lover som gjelder, det rikes verdier som skal leves ut. Det er det Guds rikes Konge som er vår konge.

For det andre sier vår annerledeshet noe om hvem vi tilhører. Menigheten blir kalt for Kristi brud. Og Guds historie er en eneste lang kjærlighetshistorie der han gjør alt som står i hans makt for å vise sin kjærlighet til oss, for å få oss til å elske tilbake og for å gjøre istand sin brud til «Lammets bryllup» – et begrep som er ekstremt fremmed for de fleste av oss, men som er vel verdt å bruke tid på å lese om, be over, meditere over. Vi tilhører Kristus. Han skal få vår kjærlighet, ikke først og fremst som en følelse, men som den kjærligheten en brud har når hun lover troskap til sin ektefelle – den som tåler dager med tørke eller storm, fordi valget om å elske tilbake grunner ikke i dagsformen, men i en dyp tillit til at «vi elsker fordi han elsket oss først».

Disse to sier noe om at annerledesheten først og fremst handler om identitet, mer enn handlinger. Jo, jeg tror det får konsekvenser for våre handlinger også, men de springer ut av vår identitet som Kristi brud og borgere av himmelen. Det er en usedvanlig befriende tanke: Vår identitet baserer seg ikke på hva vi gjør, men hvor og hvem vi tilhører.

Angående handlinger (og identitet), er det verdt å lese Kol.3,1-10 noen ganger:

1. Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2 La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. 3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 4 Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham.
5 La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. 6 Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige. 7 Blant dem var også dere den gang dere levde slik. 8 Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. 9 Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger 10 og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.

Identitet: Vi er døde. Vi lever i Kristus. Vi er reist opp med ham og tilhører ham.

Derfor: La det jordiske i oss dø. Ikke som et begrep for det materielle. Det er Guds skaperverk, og vi skal ikke vende oss bort fra det i en gnostisk fornektelse av det skapte, men ta vare på det, forvalte det, glede oss over det – og tilbe Skaperen fremfor skaperverket. Nei, det jordiske er handlinger som hor, urenhet, lidenskap, ondt begjær, grådighet, sinne, hissighet, ondskap, spott, rått snakk og løgn.

Hvis vi ser på motpolene til disse, finner vi trofasthet, renhet, selvbeherskelse, tørst etter det gode, gavmildhet, fred, mildhet, godhet, omsorg, gode ord og sannhet – og vi ser at Åndens frukt fra Gal.5,22 tegnes opp som «det som er der oppe», som den annerledesheten vi skal få leve i. Ikke ved å ta det på oss som ytre gjerninger, men ved å leve i og ved Den hellige ånd.

Gav dette mening? Har noen flere tanker om dette?

Hvorfor blir saltet tråkket på?

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Jeg må dele noen tanker. Uferdige og åpen for korreksjon – slik alle våre tanker i utgangspunktet må være. Tankene dukket opp da jeg leste Bergprekenen, det avsnittet der Jesus sier at vi er salt:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Matt.5,13

Her er altså mine tanker, fra slutten av verset og oppover:

Det finnes altså en tilstand for et kristent fellesskap der det blir tråkket ned av menneskene. Og min umiddelbare tanke var at vi her snakker om motstand mot den kristne tro, en tilstand der de kristne og kristen tro ikke er vel ansett i samfunnet, men er utsatt for ulike grader av motstand – ja, til og med forfølgelse.

Men jeg tror jeg tok feil. For logikken må da være at årsak til motstand og forfølgelse er at menigheten har mistet sin kraft, saltet har sluttet å være salt. Og følger vi dette videre, vil det si at en kraftfull kirke ikke blir tråkket på, i forståelsen «opplever motstand». En slik forståelse passer dårlig både med Bibelen, kirkehistorien og den lidende kirke i dag.

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 1.Tim.3,12

Hva vil det da si å «tråkkes ned av menneskene». Jo, se hva som står i resten av setningen. «Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut». Saltet utgjør ikke lenger noen forskjell, har ingen funksjon.

Saltet er i sin natur annerledes. Noe som skiller seg ut. Noe som har innvirkning på omgivelsene, nettopp på grunn av sin annerledeshet. I dette verset har det av en eller annen grunn mistet sin kraft. Det har sluttet å være salt. Det har ingen virkning. Det skiller seg ikke lenger ut.

Hva er resultatet? Likegyldighet. Det duger ikke. Skaper ingen forandring rundt seg. Har tatt opp omgivelsenes natur i seg og mistet sin kraft.

Resultatet er ikke forfølgelse, men likegyldighet. Et skuldertrekk. Folk bryr seg ikke om saltet. Hva er vel det godt for? La det som engang var salt, holde på med sitt. Og av og til roper eks-saltet opp og forventer å bli sett, hørt og kanskje til og med etterfulgt. Men møtes med et skuldertrekk. Kanskje forakt. Ikke på grunn av sin kraft som salt, men nettopp på grunn av sitt fravær av kraft. Hvem er de som forventer å bli hørt? Duger ikke til noe. Kastes ut. Tråkkes på.

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. (…) Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet», har Eli Wiesel sagt.

Blir vi tråkket på i landet vårt i dag? Ja, i betydningen av at kirken oppleves irrelevant, en klubb for de spesielt interesserte, noe man møter med en form for likegyldighet – fra et positivt avstandsforhold («Det er jo et fint innslag i bygda.») til mild forakt («Hvem tror de at de er?»). Men stort sett et ikke-tema i menneskers liv. Vi blir ikke forfulgt. Til det trenger saltet kraft.

Hva er egentlig salt? Jeg har lenge tenkt at det blant annet skal hindre forråtnelse, noe som på sett og vis er riktig. Men tenk så defensivt hvis det er saltets oppgave i samfunnet: å bidra til å forsinke en forråtnelsesprosess. Vi er kalt til noe større enn å la det døde råtne litt senere. Vi er kalt til å bringe liv til menneskene! På Jesu tid ble salt brukt som jordforbedringsmiddel. Se, da begynner vi å snakke. Når saltet kom i kontakt med jorden, bidro det til nytt liv og vekst!

Jeg tror ikke hovedproblemet i landet er at saltet holder seg i saltbøssen. Jeg tror menigheten igjen må finne Guds kraft, søke ham, leve som et hellig, utskilt, utvalgt og annerledes folk.

Jeg tror Gud trenger å fornye sin kirke, menneske for menneske, leder for leder, fellesskap for fellesskap, by for by – så saltets natur igjen kan prege dem. Gjennom sin annerledeshet, en tilstand der en skaper endring på omgivelsene. Da vil vi ikke bli tråkket på, i betydningen bli opplevd som noe likegyldig. Men vi vil oppleve motstand, noe som er et tegn på liv.

Og hva skal vi gjøre når motstanden kommer? Vi skal fortsette å søke Jesus, vise samme sinn som ham, som Paulus sier i Fil.2, og gi avkall, bøye oss ned, løfte andre opp og takke Gud for at vi er funnet verdig til å lide for ham. Og vi skal lytte til hans ord i Bergprekenen, like før han snakker om saltet:

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt.5,10-12

Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

powerpoint-free-christian_21646

Kvelden er mørk. Det går mot natt, og tiden er snart inne. Han har visst det lenge, men nå er det mer enn noe som skal skje der fremme, om noen år, noen måneder, noen dager. Om kort tid ligger han på kne i dødsangst og ber sin Far om å få slippe – hvis det er Fars vilje. Han vet at Fars vilje er at han skal dø. Sone verdens synd. Sone min synd.

I disse siste timene tenker han på oss. Er opptatt av hvordan det skal gå med oss etter han har fullført frelsesverket og blir tatt opp til Far. Ber for oss.

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.

Og hva ber han om?

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg.  Slik skal også de være i oss, …

Hva skjer da?

… for at verden skal tro at du har sendt meg.

Kan du være med i den bønnen? Verden trenger å tro Jesus, at han er Guds utsendte sønn, vår Frelser. Og veien til det går gjennom enhet blant Guds barn, Jesu etterfølgere, den kristne menighet. Ikke gjennom å kjøre sitt lille isolerte sololøp (som enkeltmenneske, menighet eller kirkesamfunn), men å søke enhet blant Guds barn. Hvordan? Hvor går veien til enhet? Jesus svarer videre i sin bønn:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Veien til enhet går gjennom å ta imot Guds herlighet som er gitt oss i Jesus. Veien til enhet går gjennom Jesus, gjennom hans død og oppstandelse, gjennom hans utslettelse av verdens synd og seier over døden. Dersom vi beveger oss bort fra korset, ut i periferien, blir lyset svakere, vi ser hverandre mindre klart og vi skinner mindre av Jesus. Og avstanden mellom hverandre blir større jo lenger bort vi beveger oss fra sentrum. Søk Jesus, og vi vil finne familien der. Det er ikke snakk om en konturløs enhet, der vi helst trenger et svakere lys, så uenighetene ikke blir så tydelige. Nei, det er snakk om en enhet der vi ser hverandre klart i Kristus, hos Kristus, gjennom Kristus.

Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.

Er det noe verden trenger mer enn noe annet, er det å skjønne at Gud elsker dem. Skal ikke det oppmuntre oss til enhet, å søke Jesus og invitere andre inn dit for å møtes rundt Lyset, Frelseren, Frigjøreren, Forsoneren? Så verden skal skjønne at Gud har sendt Jesus og at Han elsker dem.

(Bibeltekster er hentet fra Johannes 17)