Tag Archives: Familie & Medier

Ottar taler – kristne ber

fifty-shades-of-grey

«Tidligere stod kristne og feminister sammen i kampen mot porno. I dag er det bare kvinnegruppa Ottar som demonstrerer mot Fifty Shades of Grey», skrev Dagen på forsiden 12.2. og skaper med det et inntrykk av at vi kristne sitter med hendene i fanget og ikke gjør noen ting. Lite kunne vært lengre fra sannheten. Vi snakker om filmen med ham som har all makt i himmel og jord.

Inne i avisen var overskriften: «Ottar taler – kristne tier» Det hadde vært nærmere sannheten om man skrev: «Ottar taler – kristne ber». Nei, vi har ikke lagt opp til demonstrasjon utenfor kinoene. Heller ikke har vi underskriftskampanjer for å få stoppet filmen. Selv om vi mener den er dypt problematisk. Vi i Familie & Medier har valgt en annen måte å jobbe på, så ønsker vi Ottar alt godt og håper de lykkes på sin front av vår felles kamp.

Nå skal det sies til Dagens ros, at de lagde en god oppfølgingsssak dagen etterpå.

Hva gjør vi da?

For det første: Vi ber. I går sendte vi ut et bønnebrev til over 2000 medieforbedere med oppfordring til bønn i forbindelse med at Fifty Shades of Grey kommer på kino. Vi ber om:
– at de som ser filmen må søke mot det som bygger opp, i stedet for det som er destruktivt
– beskyttelse for unge mennesker i møte med skadelige inntrykk
– at mediekommentaren fra F&M må bli spredt og gjøre sin virkning
– en tydelig offentlig debatt som avslører det negative budskapet i filmen

Jeg håper kristenfolket er våkne og henvender seg til Gud i forbindelse med denne filmen. For vi tror at bønn har kraft. Vi tror Jesus snakket sant da han sa: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Vi tar ham på ordet når han forteller lignelser som skal oppmuntre oss til å be og være utholdende – ja, til å mase på Gud. Fordi «bønn er den hånden som beveger den hånden som beveger hele universet».

Bønnen i forbindelse med filmen er ikke en «motbønn». Jo, vi ber om at ondskapens krefter skal gi tapt i møte med han som er verdens lys. Men først og fremst ber vi om at Jesus, som har overvunnet mørket, én gang for alle på korset, skal få rom iblant oss, slik at mørket må vike. Vi ber om at godhet og sannhet må vinne frem. Og at vår tilnærming til filmen må være gjennomsyret av kjærlighet til våre medmennesker, ikke moralsk indignasjon.

For det andre: Vi skriver. I går gikk det også ut en viktig mediekommentar, skrevet av Halldis Bjerkvik Volle i Ungdom & Medier, til over 6000 nyhetsbrevmottakere, i tillegg til en rekke medier. Vi ønsker i den kommentaren å bidra til refleksjon, oppvåkning og en tanke om hva det gjør med mennesker – ikke minst unge jenter – når filmen beveger seg i en skummel gråsone inn mot seksualiset vold.

Vi kunne kanskje gjort mer. Og vi kristne er nok også noe lei av å bli stemplet som moralister, når det vi dypest sett ønsker, er å formidle Jesus til mennesker. Men i bønn til Gud og gode samtaler internt i Familie & Medier, har vi kommet frem til at dette er en måte å møte filmen på, som forhåpentlig kan skape endringer på dypet – fordi bønn endrer menneskehjerter, og bevisstgjøring og oppvåkning endrer våre tankesett. Og med endrede hjerter og fornyede tanker, har vi tro på en varig endring. Kanskje mer enn en demonstrasjon utenfor kinolokalene vil oppnå.

Advertisements

Hvordan være kristen i offentligheten?

Ill.foto: sxc.hu/flaivoloka

Ill.foto: sxc.hu/flaivoloka

Hvordan skal vi som kristne forholde oss til samfunnet vi lever i? Hva betyr det gamle begrepet «i verden, men ikke av verden» i dag? I en tid der den landets kristne arv står i fare for å smuldre bort mellom hendene våre, hvordan møter vi det?

Vi i Familie & Medier har en tid arbeidet med disse spørsmålene, og landet på tolv grunnholdninger vi ønsker skal prege vårt arbeid, som skal veilede oss i møte med offentligheten. Kanskje de også kan være til inspirasjon for andre?

1. Guds rike er som et frø
Jesus sammenligner Guds rike med et sennepsfrø. Det kan se lite ut, men har i seg kraften til å vokse og utbre seg. Guds rike sammenlignes ikke med noe som er på vikende front, og som gjør at vi må stå på barrikadene for å stanse fiendene. Jo, det er noe å forsvare, men det er enda mer å innta. Når vi skal møte mediene, vil vi bære med oss denne forventningsfulle holdningen, at vi kan få så et frø som på sikt kan bære frukt for Guds rike.

2. Det handler ikke om oss
«Kjærligheten søker ikke sitt eget,» sier 1.Kor.13. Gud vil at hans navn skal helliges, at hans rike skal komme, at hans vilje skal skje. Det handler ikke om oss, men om Gud og hans ære. Og det handler om de menneskene vi er satt til å vinne for Ham. Vi skal ha blikket vendt oppover og utover i vårt arbeid. Det handler altså ikke om hva vi liker eller ikke liker, men hva som ærer Gud og tjener evangeliet.

3. Mediene er en misjonsmark, ikke en slagmark
Vi arbeider ikke inn mot mediene for å vinne “våre” kamper for hva vi liker eller ikke. Vi vil bære med oss Jesu hjerte, som kom for “å søke og frelse det som var fortapt”. Når vi ser på mediene som en misjonsmark, må vi forstå kulturen, ha respekt for den og søke klokskap og visdom til å være et vitne om Jesus i våre ord og arbeidsmetoder.

4. Vi er kalt til å tjene, ikke kreve
I Joh.13 står historien om da Jesus vasket disiplenes føtter, og sa: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette tjenersinnet vil vi ta med oss i kontakten med medieaktørene og mediebrukerne. Vi er her for å tjene, med Guds kjærlighet, og søke måter å være til velsignelse for andre.

5. Oppdraget er for stort til at vi kan være alene
Gud har satt sin menighet til å være ett legeme. Fellesskapet og misjonsoppdraget er gitt til legemet, ikke til enkeltlemmene. Familie & Medier vil stå sammen med Guds folk i misjonsoppdraget, lete etter muligheter for samarbeid, nettverk eller andre initiativ som kan styrke Guds rikes arbeid.

6. Vi skal fortelle et større «ja»
Gud er en skapende og frigjørende Gud. Han vil sette ting i riktig stand, slik det var ment fra begynnelsen av. Dermed er grunntonen i hans møte med mennesker og samfunn et rungende «ja!». Dette vil vi formidle videre. Også de gangene vi må tiltale ondskap, stå opp mot urett og undertrykkelse.

7. Lyset overvinner alltid mørket
«Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket,» sa Konfucius. Truls Åkerlund har skrevet i boken Feil fortelling fortalt: «Det blir for dumt når lyset skylder på mørket for at det er for lite lys i verden.» Det betyr ikke at vi skal være tannløse, for lyset kan avdekke det ubehagelige eller kritikkverdige. Men i alt vi gjør skal vi søke å tenne lys i mediehverdagen.

8. Å gjøre utretter mer enn å mene
I arbeidet vårt vil vi se etter muligheter for å gjøre noe med det vi mener noe om. For skal vi spre Guds kjærlighet, skal budskapet nå inn i menneskers hjerter, må vi gå ned fra gjerdet og la handling følge ord. Vi vil gjøre noe, og vi vil gjøre det av godhet.

9. Varig forandring kommer innenfra
Vi tror at indre ovebevisning om veivalg i lengden vil være en sterkere drivkraft enn ytre press eller overtalelse. Skal vi se et mediebilde preget av kristen tro og gode verdier, må disse holdningene befinne seg på innsiden av personene som skaper mediene. Derfor vil vi møte medieaktørene med mål om langsiktig bygging av relasjoner og tillit. Og med forventning om at de bønnene vi vet mange ber, forandrer hjerter!

10. All sannhet, godhet og skjønnhet kommer fra Gud
Gud er opphavet til og skaperen av all sannhet, godhet og skjønnhet. Til tross for syndefallet, ser vi fortsatt spor av dette over alt, ikke bare der det følges av et tydelig kristent budskap. De aller fleste mediebudskap har i seg elementer av både sannhet og løgn. I vår respons til mediene, vil vi derfor gjenkjenne og anerkjenne all sannhet, godhet og skjønnhet, løfte det frem og takke dem som formidler dette. Samtidig vil vi, med kjærlighet, påtale det motsatte, løgnen og ondskapen.

11. Bare den som lytter, fortjener å bli hørt
«Dette må dere vite, mine kjære søsken: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint,» sier Jakob 1,19 Ved å lytte, viser man respekt og interesse for den andre. Ved å lytte, forstår man bedre. Ved å lytte, er det lettere å gi relevante svar. Ved å lytte, gjør man seg i større grad fortjent til å bli hørt.

12. Menighetens kall er å følge Jesus
«Følg meg,» sa Jesus. Dette kallet er fortsatt kjernen av hva det vil si å være en disippel, en etterfølger av Jesus. Når alt kommer til alt, er det dette vi ønsker: Å følge Jesus og gi andre mennesker et møte med ham – så de også blir hans disipler.

Innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar hos Familie & Medier.

Det viktigste er ikke å vinne, men å elske

seierspall_sxc_svilen001

 Ill.foto: effective.com (med tillatelse)

 

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det i den olympiske bekjennelse. Helt ærlig, er ikke det en temmelig tom floskel?

Den hjelper lite for tilhengerne av Oslo-OL i 2022, som tapte før løpet kom skikkelig i gang, og som nå trolig sitter og slikker sårene etter et sviende nederlag. Eller fortell det til Rikard Norling, Roald Bruun-Hanssen og tusener av bergensere som river seg i håret, biter negler og feller tårer for tap etter tap for fotballklubben Brann. Si det til gutten som alltid blir valgt sist når det skal spilles fotball i friminuttene. Eller hva med tenåringsjenta som aldri klarer å holde tritt i konkurransen som sier «tynnere, penere, mer populær» – som en underholdningsindustriens parallell til de olympiske «raskere, høyere, sterkere»? Spør disse menneskene om de lever godt med at de deltar uten å vinne.

Min fredsæle svigerfar sier alltid når vi ser fotball sammen: «Jeg synes de kan vinne litt hver». Inni meg rister jeg mentalt på hodet og tenker oppgitt at da tar du bort hele moroa med idretten. Det er meningen at noen skal vinne og noen tape. Ikke at målene og poengene skal deles jevnt utover til alle.

Men kanskje svigerfar har mer rett enn jeg vil innse. For problemet er at moroa har blitt alvor. Leken har blitt business. Konkurransene har blitt Viktige med stor V. Og mennesker oppleves som interessante eller betydningsfulle ut fra hvor høyt opp de har nådd i konkurransen. Det gjelder ikke bare i idretten. Sykdommen finnes over alt. Stort sett alle steder hvor det finnes mennesker, finnes det konkurranse. Om å være mest betydningsfull, mest populær eller mektigst, som den avdøde katolske presten Henri J.M. Nouwen omtaler som tre store fristelser i dagens konkurransesamfunn. Vi ser det i medienes dyrking av stjerner, kjendiser og helter. Men om vi kjenner etter, kan vi finne det godt forankret i oss selv også. Konkurransen kan ha ulike navn, men de fleste av oss ønsker å være vinnere, ikke tapere. For i konkurransesamfunnet finnes det ikke noe alternativ til disse to.

Samtidig godter djevelen seg over en menneskehet som strever etter å bli «raskere, høyere, sterkere». Opptatt av å dyrke frem vinnere, med tapere som et nødvendig biprodukt. Uten tid til å elske. For ekte kjærlighet «søker ikke sitt eget», som Bibelen sier, og er lite forenlig med denne konkurransen.

«Never give up on your dreams» står det på en tegning jeg så på Facebook, av et neshorn som løper på en tredemølle med et bilde av en enhjørning hengende på veggen som motivasjon. En tegning som treffer spikeren på hodet i en kultur som prøver å fortelle deg at du kan bli hva du vil, bare du tror nok på deg selv og jobber hardt nok. Neida. Det kan du ikke. De fleste av oss er helt middelmådige. Passe gode i noe og mindre gode i noe annet. Så er det bra at noen er veldig gode i noe. Men jeg ønsker å slå et slag for å avslutte konkurransen. Slutte med dyrkingen av den sterke, og heller bruke ens evner til å løfte andre opp. Til å elske.

For kjærligheten konkurrerer ikke. Den skaper ikke tapere. Den «misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig,» som Bibelen sier.

Det viktigste er ikke å delta. Det viktigste er å elske.

Dette innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar i Familie & Medier.

Styrke i svakhet

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

 

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike …»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

Innlegget har tidligere vært publisert som ukens mediekommentar i Familie & Medier.

Kristen avmakt i mediene?

I et lengre intervju i papirutgaven til Korsets Seier (kortversjon på nett her), kritiserer Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten, de kristnes manglende samfunnsinnflytelse. Han omtaler det som «avmakt» og uttaler følgende:

«Da jeg var ung, var bispemøtet og de forskjellige misjonslederne i landet med på å legge viktige premisser for samfunnet. I dag er denne autoriteten helt fraværende. (…) så lenge de ikke klarer å snakke tydelig om egen tro og teologi, blir det for meg lite tillitsvekkende.»

Sanghelle sier til KS at dagens kirkeledere framstår som uinteressante, siden de har ufarliggjort og utydeliggjort eget budskap, og fortsetter:

«Dette er et paradoks i en tid da religionen som samfunnskraft er kommet i sentrum for debatten»

Jeg tror dessverre Harald Stanghelle treffer litt bedre enn vi skulle ønske. Det er ikke slik at mediene fiendtlig innstilt til oss. Min opplevelse er at de i svært liten grad ønsker å «ta oss» kristne. De er opptatt av å få en god sak, men synes den kristne stemmen er uinteressant, utydelig og irrelevant – og ofte med rette. Og siden det er kjedelig å høre på noen som mumler, velger de heller å slippe andre stemmer til orde. Om vi kan positivt og modig være tydelige på det vi står for, vil vi bli interessante samfunnsdebattanter.

Det er også veldig interessant at Stanghelle observerer at religionen som samfunnskraft er kommet i sentrum for debatten, slik også Erik Solheim har uttalt og vi i Familie & Medier skrev mediekommentar om: «Gud er død, sa Nietzsche – Solheim er uenig».

Dette er viktig for oss i Familie & Medier, å være en tydelig, kompetent og konstruktiv stemme i det offentlige rom for den kristne tro og de kristne verdiene. Og med 30 kristne organisasjoner og 13 500 medlemmer (vi drømmer om å bli 100 000, og håper du blir med på den reisen! Bli medlem her.) i ryggen, skulle det borge for en felles positiv stemme for Guds rike i mediene.

Levende budskap


Bibelselskapets lansering av den nye oversettelse av Bibelen, 33 år siden deres siste oversettelse, er en begivenhet av betydelig samfunnsmessig betydning. Lanseringen aktualiserer spørsmålet om hvordan denne boken har formet vårt samfunn. Er den en hemsko for utvikling og fremdrift i landet, eller er den tvert imot en kilde til liv og sunn vekst?

Mens noen forbinder Bibelen med mørkemenn og en kraftig brems på all livsglede, sier Bibelens forfattere selv at Guds ord er lykt og lys i vår hverdag, den gir liv, er en hjelp til veiledning og en kilde til frihet. Historien er også full av mennesker som fikk sine liv forvandlet etter å ha lest Bibelen. Deres vitnesbyrd er at denne boken ga dem et møte med en levende Gud, og at de fikk møte hans kjærlighet, tilgivelse, gjenopprettelse og frihet gjennom Bibelens budskap.

Dette er Bibelens viktigste påvirkning på vårt samfunn. I tillegg har den hatt en betydelig innflytelse på viktige samfunnsområder som menneskerettigheter, helsevesen, menneskeverd og arbeidsetikk.

Bibelselskapets liste over konsulenter som bidrar i forbindelse med oversettelse og lansering er imponerende, og forteller noe om Bibelens posisjon i landet vårt, uavhengig av livssyn. Det er prisverdig at dyktige teologer, språkforskere, forfattere og markedsførere på en slik måte bidrar til å videreføre Bibelen til nye generasjoner.

Familie & Medier var tidligere ute og oppfordret mediene til å kjenne sin besøkelsestid og gi lanseringen en mediedekning som er Bibelen verdig. Etter hva jeg har registrert, kom Bergens Tidende sent på banen. Slik vi kjenner avisen, regner vi med dette var en glipp, og ikke en bevisst neglisjering av en viktig kulturhistorisk begivenhet.

For øvrig vil vi også stille oss bak utfordringen lanseringsansvarlig i Bibelselskapet, Dag Smemo, ga i Familie & Mediers medlemsblad, og gi norske bibellesere følgende utfordring: “La oss skape en bibelbølge i Norge i forbindelse med lanseringen 19. oktober. La oss vise venner og bekjente, samfunn og medier at Bibelen er en viktig bok for oss som enkeltmennesker og som samfunn.”

Vi takker Bibelselskapet for en god jobb med Bibel 2011!

Teksten stod på trykk i Bergens Tidende 6.11.11.

Foto: sxc.hu/ba1969

Ungdommer fortjener bedre enn en pysete voksengenerasjon

Jeg må innrømme at en del av meg er ganske lei av å diskutere sexrelaterte tema i offentligheten. Ikke fordi jeg har gjort det så fryktelig ofte, men i mitt første år i Familie & Medier har de få radio- og tv-debattene jeg har deltatt i, utelukkende handlet om sex. Enten er det sexveiledningen på NRK jeg har reagert på, eller så er det pornoseminarene våre som har vekket riksmedienes interesse.

Jeg skjønner det jo. For kombinasjonen sex og kristendom er uslåelig.

Samtidig er det en del av meg som ikke er lei av å sette fokus på sex. Både den form for sexutøvelse som ødelegger og skaper dype sår i mennesker og den form for sex som omfavner trofastheten, omsorgen, kjærligheten, selvoppofrelsen og den kriblende gleden.

Hvilken kategori tilhører da NRKs «Trekant» – som forøvrig får pepper av Per Ståle Lønning i VG i dag eller «Kungarna av Tylösand» – som visstnok er det verste som er blitt sendt på TV?

I Familie & Medier har vi omtalt «Trekant» tidligere, i kommentarene «Duger NRK som sexveileder?» og «Grensesprengende grensesetting», og i intervju med KPK.

Jeg registrerer at Petter Nome blir intervjuet av VG og sier at han ikke vil komme med pekefingeren og moralisere. Med andre ord: Mennesker som våger å komme med motforestillinger og peke på negative konsekvenser av en sexutøvelse som har mer og mer uklare grenser, er moraliserende og altså ikke verdt å høre på.

Jeg forstår ikke hvorfor VG intervjuet Nome – eller Per Ståle Lønning, for den del. De burde heller ha snakket med helsesøstre som kunne fortelle om baksiden av medaljen når ungdommer vokser inn i det seksuelle landskapet uten å ha trygge og gode grenser å forholde seg til.

Ser vi ikke problemet, eller er vi redd for å bli stemplet som sexfokuserte moralister? Ungdommer fortjener bedre enn en pysete voksengenerasjon – medieverden inkludert – som ikke tør å si stopp når grenser overskrides og sår skapes.