Tag Archives: frelse

Å komme frem, å komme hjem

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

 

Livet består av en rekke vandringer. Den uunngåelige vandringen fra fødsel til død. Reisen fra første skoledag til ferdig utdannelse. Vandringen fra første arbeidsdag til pensjonisttilværelse. Bevegelsen mot et annet menneske, for å opprette vennskap, si unnskyld, møte sin livs kjærlighet, konfrontere noen som har såret deg. De viktige mentale og åndelige reisene, der man lærer av erfaringer, andre mennesker eller sine feil, og forhåpentlig blir klokere. Vi er et folk på reise. Det mennesket som slutter med vandringen, slutter å leve.

Men det mennesket som heller aldri kommer frem, vil være levende død, i en vedvarende jakt etter hvile, etter å komme hjem.

Kunsten er å skjelne mellom de ulike vandringer. I noen vandringer er selve reisen målet. Men i andre er målet å komme frem. Og noen ganger er det fatalt når man bytter om på disse. Ikke minst i livet med Gud, der vi finner to av livets viktigste – nei, de to viktigste – vandringene vi noen ganger tar:

Vandringen hjem

Baltasar, Kasper og Melkior – om tradisjonen har rett i at det var de vise mennenes navn – var i ferd med å legge ut på en lang reise. De hadde sett et tegn i stjernene. Den gamle lærdommen fortalte at noe stort hadde skjedd. En konge var blitt født.

Sakene ble pakket, og de vise mennene tok fatt på vandringen, ikke med veien som mål, men med en drøm om å komme frem. Reisen var viktig. De visste ikke når de ville komme frem. Kanskje de ikke engang visste om de kom frem. Men reisen var viktig. Uten den, kunne de bare glemme å finne kongen som var født.

Turen gikk til Jerusalem, til Herodes. Men det var feil. De måtte til den usle stallen i Betlehem. De steg ned av kamelene. Pakket ut gavene de hadde med. Glemte lukt av dyr, dritt og svette. Glemte skitne og uverdige omgivelser for en konge. Og full av ærefrykt gikk de inn til det nyfødte barnet, til babyen som lå i dyrenes matfat, knelte og rakte frem sine gaver: gull, røkelse og myrra.

De var kommet frem. De var kommet hjem.

Her var hele menneskehetens hjemsted. Ikke den fysiske stallen i Betlehem. Men hos Gud som var blitt menneske. Hos Jesus som ble født for å ta på seg all verdens synd, utslette den, vinne over djevelen og vinne over døden. Hos Immanuel, Gud med oss. Et menneske er hjemme når det er hos Gud. Eller som Augustin har sagt: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg»

Så står de vise menn som modeller for den viktigste reisen ethvert menneske må ta: reisen hjem.

På samme måte finner vi også den bortkomne sønnen i Lukas 15, han som satt og spiste grisenes skyller etter å ha kastet bort hele arven på et utesvevende liv – da han kom til seg selv, reiste seg opp og startet på den livsviktige reisen hjem. Ikke for reisens egen del, men for å komme hjem. Og selv om han ikke forventet det: Hjem til åpne armer, overstrømmende kjærlighet og boblende jubel fra en far som har ventet på, drømt om, lengtet etter at hans barn skulle komme hjem igjen.

Reisen hjem til Gud er ikke en trosreise der vandringen er målet, en endeløs reise med frykt, aversjon eller intellektuelle motforestillinger mot å finne hvile i en tillit til Den Allmektige. En må være åpen. Ikke stivne i en fasttømret tro. Ikke være åndelig arrogant og tro at ens tro er Sannheten. Aldri komme frem, aldri komme hjem.

Problemet er at det er nettopp det som skjer. En kommer aldri hjem. Aldri til sitt bestemmelsessted. Og forblir en vandrer uten hvile.

Vismennene kom frem. Sønnen kom hjem. Ikke til et statisk liv på en åndelig hovmods pidestall. Men til et møte med Gud. Til et liv med Far.

Til mennesker aldri kommer frem, har Gud ett budskap: Kom hjem, mitt barn.

Vandringen med Gud

Men når man er kommet hjem, starter en ny vandring. Og på denne vandringen, er veien målet. Eller riktigere sagt, Han som er Veien, er målet. Å leve sammen med Jesus er det diamentralt motsatte av et fastlåst liv. Han har stadig nye ting å vise oss, gi oss, velsigne oss med. Vi har stadig mye nytt å se, mye nytt å ta imot og å dele ut videre til våre medmennesker. Det handler om å «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» Det handler om å «bli fylt av hele Guds fylde», som Paulus sier til menigheten i Efesus.

En reise fylt av glede, frustrasjoner, daglig omvendelse, ny nåde, klagerop, Guds fred, krevende utfordringer, ny kraft. ørkendager, uendelig omsorg og betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke en enkel reise på en rosa sky. Det er ikke en problemfri vandring fra suksess til suksess. Lett blir det ikke. Vi er til og med lovet forfølgelse. Men reisen er verdt det. For det er sammen med han som er Veien, Sannheten og Livet!

Håper du, sammen med alle de hellige, blir med på denne reisen. Velkommen på vandringen!

Og en dag, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, er vi alle Guds barn til slutt hjemme. For alltid. I en evig hvile, fred, glede og feiring.

Håper du blir med.

Reklamer

Advent er en livsstil

Jesu gjenkonst_flickr_Rennet Stowe (foto: flickr.com – Rennett Stowe cc)

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: “Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…”

Det er advent i år 2012 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent. Det er kun en måneds forberedelse til at julen skal komme.

Ordentlig advent er en livsstil i forventing til at Jesus – Messias – skal komme igjen. Og det er noe som ikke skal reduseres til en måneds intensiv kjøpefest. Bibelen utfordrer oss til å leve i en konstant adventstid. ”Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.” Matt.24, 42.

Han kan komme akkurat i det du står opp til neste arbeidsdag.
Han kan komme når du drar kortet igjennom betalingsterminalen for å betale julepresang til kona.
Han kan komme i mars, i det du tar opp telefonrøret for å svare telefonselgeren som vil gi deg gratis boxershorts (bortsett fra at du må betale porto og ekspedisjonsgebyr og emballasje og tellerskritt for telefonsalget og telefonselgerens julebord).
Han kan komme om fire år, når du står i kirken og skal bære ditt første barn til dåpen.
Han kan komme om 50 år og hente deg, når du er gammel og mett av dage.

”Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.”

Om vi sover eller våker vil avgjøre vår evighet. Frelst eller fortapt. Evig liv eller evig død.

Tidlig i tenårene var nettopp dette avgjørende for min tro. Jeg var redd for å gå fortapt, og så for meg at fortapelsen ville bli en realitet dersom ikke jeg «hadde min sak i orden med Gud», som de gamle forkynnerne på bedehuset sa. Noen vil kanskje hevde at slike tanker er skadelige for et barn, men for meg var det veien til en dyp frihet. For en dag kom jeg over en sang av Trygve Bjerkrheim. Ordene i sangen fylte hjertet mitt som vann i tørr jord: «Vær ikkje redd, du har ein frelsar,» leste jeg. Og jeg forstod at det var sant. Sangen fortsatte: «Vær ikkje redd, di synd er sona.» Og et tenåringshjerte fant der hvile fra en frykt for fortapelsen. For i Kristus er min synd sonet, min gjeld betalt – og jeg kan se frem mot Jesu gjenkomst med forventning. Med advent som livsstil.

Advent er å vente på at Kongen, Frelseren og Frigjøreren skal komme og ta oss med på en evig fest, og å være klare til å bli med når han kommer. Ikke fordi vi har vært flinke kristne, men fordi vi har tatt imot gaven som en gang ble gitt oss: Gud ble menneske og bar våre synder til korset, og utslettet vår synd.

Advent varer ikke en måned, men er en 24-timer-i-døgnet-7-dager-i-uka-tilværelse.

Og Han kommer. Akkurat slik Skriften sier. Men kanskje ikke akkurat når vi forventer.

La derfor adventstiden strekke seg lenger enn til 24.desember. La advent bli en livsstil, et liv i forventning, et liv som våken etterfølger av Jesus.

For Jesus kommer. Blir du med da?

 (Denne andakten stod på trykk i Velsignet Helg, Dagens lørdagsutgave, 1.desember 2012)

Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?

For noen dager siden hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det et syn, eller om det bare var fantasien min som arbeidet.

Uansett brukte Gud det til å si meg noe.

Jeg hadde nettopp lest litt i Johannes Åpenbaring, og lå og halvsov. Da så jeg for meg en del mennesker som var på vei i en retning. Av en eller annen grunn visste jeg at de var på vei til fortapelsen. Det var ikke kaos eller panikk, bare en jevn strøm av mennesker på vei til en evig fortapelse.

Jeg tenkte ikke så mye mer over det i min halvsove-drøm, men gikk forbi dem for å gå i en annen retning, da jeg ble revet med av strømmen og selv ble ført med samme vei.

Der og da var opplevelsen så realistisk, at jeg stokk skikkelig. Er det virkelig så «lett» å bli ført mot fortapelsen? Tar jeg det som en så stor selvfølge at jeg er kristen og på vei til himmelen, at jeg ikke innser faren for å gå fortapt?

I Matt.26 forteller Jesus om dommen da kongen skiller geitene fra sauene. Geitene går til evig fortapelse, mens sauene går til evig liv. Jeg så for meg at jeg stod i den flokken, trygg på at jeg var sau, trygg på å havne på siden hos dem som fikk evig liv, og sjokket jeg fikk da jeg fikk helt motsatt beskjed…

På hvilket grunnlag fortjener egentlig jeg å tilhøre Gud? Joda, jeg kan det riktige svaret. Det er uproblematisk for meg å ramse opp de rette og viktige svarene om Jesus som tar bort våre synder.

Men er det mine rette svar som frelser meg? Er det en fare at vi blir så trygge i vår tro at det til syvende og sist er vår trygghet vi stoler på, og ikke Jesus?

Jeg tror ikke Jesus overdrev da han flere ganger formante disiplene: «Våk derfor! For dere vet ikke time eller dag deres Herre kommer.»

Hvor går jeg? Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?