Tag Archives: frihet

Asafs befriende bekjennelse

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Jeg er Asaf. Dette hendte meg. Men først må jeg bare få si:

Sannelig, Gud er god mot Israel,
mot dem som er rene av hjertet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre Herren. For meg er det godt å være nær Gud. Når jeg er hos Ham, har jeg ikke glede i noe på jorden. Men det har ikke alltid vært slik. Det var en tid der mitt forhold til Gud var helt annerledes. Jeg var nær ved å snuble, foten holdt på å gli ut. 

Det er ingen god tilstand. Grunnen under meg smuldret bort. Jeg holdt på å miste fotfestet. Gud var ikke min klippe, den faste grunn som jeg skulle få leve på. Hvorfor det? spør du. Eller, du bør spørre det. For det som hendte meg, har hendt til alle tider – og kommer til å hende mennesker til tidens ende. Og mennesker kommer til å miste liv og evighet fordi de opplever det samme som meg. Derfor vil jeg at du skal låne ditt hjertets øre til meg nå et lite øyeblikk og høre hva som hendte meg.

Jeg var misunnelig på de hovmodige,
jeg så at det gikk de urettferdige vel.

Jeg så rundt meg. Sammenlignet meg med de andre. Speilet mitt liv i deres. Og ble misunnelig – denne djevelske følelsen som, når den først har festet seg, skaper et perverst behov for å bli matet videre. Blikket mitt ble værende på dem. Jeg sammenlignet. Og speilet meg.

I deres vellykkethet. I deres velstand. I deres synder, hovmod, spott og ondskap – og jeg så: «Folk vender seg til dem og suger i seg deres ord.»

Slik er de urettferdige,
de er alltid trygge og øker sin rikdom.

Er det rart jeg ble misunnelig? At jeg kjente på et hat, et ønske om at de skulle mislykkes, at jeg skulle lykkes mer enn dem?

Forgjeves har jeg holdt hjertet rent
og vasket hendene i uskyld.

Jeg har på langt nær oppnådd det samme som dem. Verken i velstand, vellykkethet, makt eller popularitet. Tvert imot. Og det til tross for at jeg har holdt hjertet rent! Jeg har levd for Gud!

Slik tenkte jeg, Asaf. Det var pinefullt å se de urettferdiges lykke.

Så skjedde det noe.

Jeg gikk inn i Guds helligdom.

Det snudde opp-ned på livet mitt! Og dette er hva jeg ønsker dere skal lære av min historie, dere som – på samme måte som meg – står i fare for å spises opp av misunnelse, av sammenligning, av ønsket om å lykkes med deres planer.

Der, i Guds helligdom skjønte jeg hvilken fremtid de får. I Guds helligdom, for Guds ansikt, fikk jeg hjelp til å se livet i et annet perspektiv. Se tiden som helhet. Se at deres lykke var kortvarig og at deres ondskapsfulle velstand var i ferd med å bli deres undergang.

Det fylte meg ikke med skadefryd. Det hadde bare vært en videreføring av misunnelsen, en hevnaktig, bittersøt glede over andres undergang. Nei, slik er ikke Gud!

Bitterheten ødelegger og dommen tilhører Gud. Jeg, Asaf, fikk hjelp til å løfte blikket. Bort fra de andre, bort fra sammenligningen – som en har sagt er djevelens oppfinnelse – og opp til Gud. I Guds ansikt fikk jeg speile meg. Der fikk jeg se meg selv. Og der fikk jeg se de andre, gjennom Guds perspektiv.

Bitterheten gjorde meg dum som et fe. Nå har Gud latt meg få vende om. Han har satt meg fri. Fri fra behovet for å lykkes. Fri fra behovet for å være bedre enn andre. Fri fra behovet for popularitet eller makt. Fri fra hovmodet, som jeg så hos andre – og fant i mitt eget hjerte. Fri til å tilbe. Fri til å være hans barn. Og nå er min frigjorte bekjennelse til Gud:

Jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.

Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du imot meg i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

Om kropp og hjerte forgår,
er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

De som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg har tatt min tilflukt til Herren Gud.
Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.

(Originalen kan leses i Salme 73)

Reklamer

Styrke i svakhet

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

 

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike …»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

Innlegget har tidligere vært publisert som ukens mediekommentar i Familie & Medier.

Hvorfor skulle jeg ville følge Jesus?

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort. Matt.16,24-27

For en stund siden skulle min sønn ta opp en fargestift av et glass. Da han hadde fått hånden rundt fargestiften, viste det seg at hånden satt fast nedi glasset. Den knyttede neven hindret ham i å komme seg løs.

Dermed stod han overfor et vanskelig valg: Skulle han åpne den knyttede neven, gi slipp på drømmen om fargestiften og bli fri? Eller skulle han fortsatt holde hånden knyttet, tviholde på sitt krav om å bruke nettopp denne fargestiften, og fortsatt sitte fast i glasset?

Kanskje var det tilsvarende problemstilling Jesu tilhørere hadde.
– Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg, sa Jesus, og drev med en merkelig form for markedsføring.

Hvorfor i all verden skulle jeg ønske å følge ham? Det er mulig at dette fungerte på Jesu tid, men nå er vi så opplyste at vi vet at man må lokke, friste, skape en følelse av lykke og selvrealisering for å nå langt ut. ”Hva har jeg å tjene på dette?” er spørsmålet vi må gi svar på. Å gi avkall på seg selv for å følge Jesus høres i første omgang ut som et dårlig bytte.

Helt til man hører litt nærmere etter.

For når Jesus forteller at den som vil berge sitt liv, skal miste det, aner jeg at han forteller om en menneskehet som har satt seg fast gjennom alle sine knyttede never som tviholder på seg selv, sin selvrealisering og sine synder.

Så er det selve friheten som Jesus formidler her. Frihet fra oss selv, frihet fra vår synd, frihet til å leve livet bundet til ham som frigjør og gir liv.

Åpne opp de knyttede hendene og gi slipp. For hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?

Hva med fargestiften til sønnen min? Han gav slipp på den og ble fri. Og etterpå hjalp jeg ham med å få den ut så han kunne tegne det han ville.

Tilgivelsen er et kretsløp

Den sjokkerende historien var ikke ferdig.

Et eller annet sted gikk noe galt.
Et eller annet sted glemte tjeneren alt som hadde skjedd hos kongen.

Idet han kommer ut fra kongen, ser han en av de andre tjenerne som skylder ham en brøkdel av det han selv hadde skyldt kongen.

Jeg tror det må ha røket en sikring inni hodet på tjeneren akkurat da.

Han går rett og slett bort og krever å få betalt gjelden. Selv om den andre tjeneren bønnfaller om utsettelse, nekter han og får ham kastet i fengsel.

Jeg skjønner det ikke.

Hvor var gleden, takknemligheten og friheten han hadde fått noen minutter tidligere? Ser han ikke at den naturlige konsekvensen av kongens gjeldsslette er at han selv sletter gjelden til sin tjenerkollega?

Hallo!?

Jeg klarer ikke med min villeste fantasi å forstå hvordan det er mulig å være så nådeløs etter å ha opplevd en så enorm nåde.

Helt til jeg ser meg selv i speilet til tjeneren…

—————————

«Tilgivelsen er et kretsløp,» sier Magnus Malm.

Tilgivelsen starter hos Gud og renner fra oss og videre til andre slik at de kan møte Guds tilgivelse og takke ham. Hvis vi da ikke velger å bære på uforsonlighet og bitterhet, og på den måten være en demning som holder på Guds tilgivelse for oss selv.

Slik fungerer det ikke.

Da hindrer vi også oss selv å oppleve tilgivelsens frigjørende kraft.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Tilgivelse har aldri vært enkelt.

Heller ikke Jesus synes tilgivelsen var enkel. Han gav sitt liv for den.

Og der er stedet vi trenger å gå for å klare å bringe tilgivelsen videre til andre.

Til Jesus.

Sjokkerende frihet

I dag hørte jeg en sjokkerende historie.

Den handlet om en konge som ville kreve inn gjelden fra en av sine tjenere. Han skyldte ti tusen talenter, en sum som var uhyre stor og umulig å betale tilbake. (Summen tilsvarte 6o millioner denarer, og en denar var en god dagslønn.)

Som naturlig var, krevde kongen at tjeneren skulle betale tilbake, ellers måtte han ta alt han eide fra ham.

Tjeneren ble helt fortvilet, falt på sine knær og bønnfalt om utsettelse.

Han fikk ikke utsettelse på betalingen. I stedet slettet kongen hele gjelden til tjeneren sin…

Hvorfor i all verden gjorde kongen noe så uhørt?!

Av ren og skjær godhet.

Tjeneren var reddet. Kone og barn var reddet. Livet kunne begynne å leves igjen.

Sjokkerende tilgivelse. Sjokkerende godhet. Sjokkerende frihet.

Kjenn litt på følelsen tjeneren måtte ha.

——————

Når du har begynt å ane litt av tjenerens tilstand, forstå en ting:

Du er denne tjeneren.

Gud har ettergitt deg en gjeld du ikke hadde noen mulighet til å betale tilbake.

Hvorfor?

Av ren og skjær godhet. En godhet så stor at han selv valgte å gå i døden for å sone vår synd.

Sjokkerende tilgivelse. Sjokkerende godhet. Sjokkerende frihet.

Du er reddet. Livet kan begynne å leves igjen.

(To be continued…)

De venstrehendte kan kun gå på fortauene på onsdager

Bergen kommune innførte fredag krisetiltak for å få ned luftforurensningen i sentrum. Biler med partallsnummer kunne kjøre på partallsdager og oddetalsnummer på oddetallsdager. Kommunen skal ha skryt for raske tiltak, men jeg synes det er litt skummelt at det ser ut som om ordningen var så vellykket. Det kan gi kommunen blod på tann, og nye restriksjoner kommer til å utvikles underveis.

Her er scenarioet:

  • Vinterferien 2010 – alle som er på hyttetur på venstre siden av veien må reise hjem fra vinterferien på en partallsdag, og motsatt. Dette for å fordele vinterferietrafikken over to dager.
  • April 2010 – blomsterløk kan kun kjøpes på partallsdager hos folk som bor i partallsshus. Dette for å forhindre kø og krangling utenfor hagesentrene.
  • 17.mai 2010 – kun de som har bursdag i måneder som har «r» i seg, får gå i skoletog på 17.mai. Dette for å hindre alt for lange 17.mai-tog, noe som kan føre til slitasjeskader hos tilskuerne og tinnitus hos trommeguttene i buekorpsene.
  • Sommeren 2010 – kun de som er født i partallsår får kjøpe kroneis med jordbær, mens de som er født i skuddår får kjøpe kroneis med pistasj, men kun på onsdager og lørdager etter kl.16. Dette for … for … for at folk ikke skal tro at kommunen tar ferie i reguleringen sin.

Høsten 2010 – mange nye studenter rykker inn i byen, og kommunen ser seg nødt til å styre befolkningsbevegelsen i sentrum:

  • Fargeblinde menn får kun gå på nord-sør-vendte fortau.
  • Mennesker med skjeve hornhinner og nedsatt hørsel på høyre øye får ikke lov til å oppholde seg på Festplassen.
  • 5-er bussen kl.11.08 er forbeholdt venstrehendte kvinner som liker å spille golf på onsdager
  • Studenter som spiser nudler får kun gå over Torgallmenningen på tirsdager og lørdager.

Herlig. Gleder meg.

Jeg er fargeblind, venstrehendt og har en ekstra rygghvirvel, bor i et oddetallshus og har en partallsbil. Ser frem til min manøvrering mellom regulering, restriksjoner og nyutviklede lover med gode intensjoner.

Har du nye forslag til gode restriksjoner for kommunen?

——————————

Forresten; i jødedommen hadde det på Jesu tid utviklet seg haugevis av restriksjoner som var utledninger av de ti bud.
Ett eksempel: Ett av budene er at du skal holde hviledagen hellig. Det måtte tolkes, og det var ganske stor enighet i at det blant annet betydde at man ikke måtte jobbe på hviledagen. Men hva var arbeid? Dette måtte også tolkes. Var det arbeid å flytte en lysestake fra ett bord til et annet? Det ble til og med diskutert om en far kunne løfte opp sitt barn på sabbatten.

Så levde jødene i et gjennomregulert samfunn der man hele tiden gikk med hevede skuldre, redd for hvilket bud man skulle snuble i denne dagen.

Sett i det lyset, er det ikke rart at Jesus for mange ble sett som frigjøreren. Ikke fra romerokkupasjonen, men fra kravene, reglene og frykten for å bryte budene.

Og ordene er like aktuelle i dag. Ikke i møte med kommunen, men i møte med vår utilstrekkelighet, vår synd.

«Sannheten skal sette dere fri. Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri,»

Foto: http://www.flickr.com/photos/robertrd/ / CC BY-ND 2.0

Sommerfuglens kamp ut i frihet


Åj. Det var veldig lenge siden sist blogginnlegg fra meg. Men i går leste jeg ferdig «Miraklene i Santo Fico», og tenkte å dele den gamle presten sin visdom om hva sommerfugler kan lære oss:

«Gud har for vane å utvikle mirakler hele tiden, som vi ikke engang ser. Sånn som sommerfugler. Gud utvirker litt av et mirakel i en sommerfugl. Han lærer oss om våre liv ved hjelp av dem. Har du noengang sett en sommerfugl når den bryter seg ut av puppen? Å, det er en forferdelig kamp. Det ser ut som en dødskamp. Kanskje det er det. Bare sommerfuglen kan vite det. Men én ting er sikkert – det er en utmattende kamp. Sommerfuglen må trenge gjennom skallet fra sitt gamle liv – denne tingen som en gang var sterk nok til å beskytte den fra andre insekter, fugler, firfirsler – alle de tingene som kan ødelegge den siden den er så skjør. Men en vakker dag vet den at tiden er inne til å bryte ut av puppen. Den ønsker å bli noe nytt, forstår du, og for å bli det, må den bryte gjennom skallet. Men puppen er ikke som et rom med en dør. Den er noe sommerfuglen har lagd selv, av en enkel tråd spunnet over tid. Rundt og rundt seg selv pakket larven den enkle tråden, helt til den var helt begravet. Og nå er den en sommerfugl og ønsker å være fri, men den er fanget. Og noen av trådene, tråder som var spunnet med en viss … lidenskap, ønsker ikke å bli brutt. Kampen for å fri seg kan være både skremmende og inspirerende. Men for sommerfuglen er det smertefullt og nådeløst.

Når jeg ser på en sommerfugl som kjemper og synes synd på den for alt strevet, blir jeg av og til fristet til å leke Guds hånd og bøye meg ned og hjelpe den. Jeg kunne så lett ha revet over noen tråder – bare noen få. Det ville gjort kampen så mye lettere, og den ville aldri fått vite det. Men jeg gjør ikke det. Vet du hvorfor? Fordi jeg vet at det ville ødelagt den. en ville dø. Jeg lærte det i biologitimene på seminaret. Sommerfuglen har en … en … ting i magen, tror jeg. Denne … tingen er full av en væske som skal fylle årene i sommefuglvingene. Det er trykket av kampen, og presset for å komme ut av det puppens fengsel den selv har lagd, som tvinger denne væsken ut av denne … tingen i magen og inn i årene i vingene. Uten denne værsken kan vingene aldri folde seg helt ut, og den vil aldri kunne fly. Den vil ramle ned på jorden og dø.»

Det handler ikke om å trivialisere kamper og smerte i livet. Men jeg tror det er sunt for oss å innse at noen kamper i livet tillater Gud at vi må gå igjennom, for å rense og styrke oss gjennom den kampen.

«For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.» Rom.5,3-5

Foto: snukraina@sxc.hu