Tag Archives: Gud

Lytting – en glemt kunst?

«When you talk, you are only repeating what you already know, but if you listen, you may learn something new.» Dalai Lama

«Kristne ledere klarer ikke la være å be», møtte meg på forrige torsdags forside til avisen Dagen. En rar tittel synes jeg, men den gjorde vel sin gjerning, da den vekket min interesse.

På en måte var det også en vakker tittel. For sann kristen bønn er et uttrykk for hjelpeløshet og avhengighet av Gud – ikke en åndelig prestasjon som fortjener klapp på skulderen og skryt av andre kristne eller Gud selv. Handlet altså Dagens artikkel om lederes fullstendige avhengighet av Gud? Nei, dessverre – selv om det nok lå mellom linjene hos mange av dem som svarte.

Presten som ikke skulle be
Bakgrunnen for at Dagen lagde en sak om det å la være å be, var at Stian Kilde Aarebrot og Didrik Søderlind, en prest og en ateist, hadde skrevet bok sammen. I den forbindelse avtalte de at ateisten Søderlind skulle be i 14 dager, mens Aarebrot skulle la være å be i samme periode.

Et interessant stunt som jeg forstår at Dagen skriver sak om. Hvis de bare hadde fulgt opp dette med å grave litt dypere. Men jeg finner ikke andre artikler om boka i dagene rundt lanseringen. Om jeg har oversett noe her, beklager jeg – og skal rette opp i eventuelle feil dersom de blir påpekt.

Men med denne vinklingen på bokutgivelsen, unngår Dagen å ta opp et usedvanlig viktig tema, som boka gir en gyllen – og kanskje livsnødvendig – anledning til. Nemlig hvordan det står til med lyttingen hos oss kristne. Jeg frykter at vi er usedvanlig dårlige lyttere, i beste fall overflatelyttere.

Vi forsvarer oss …
Det kommer ei bok der litt av boka handler om denne avtalen, at ateisten skal be og presten la være. Vi kristne fokuserer på det utenkelige – nesten provoserende – at en prest skal la være å be.

Det kommer ei bok fra tidligere forkynner, nå aktiv human-etiker, Levi Fagell: «Vi som elsket Jesus», der han forteller sin livshistorie og tar et oppgjør med sin kristne bakgrunn. Vi kristne svarer med å gi ut en «motbok»: «Vi som elsket Jesus – og fortsatt gjør det». (Jeg har ikke lest noen av disse, og uttaler meg om den ytre signaleffekten dette gir.)

Morgenandakten eksperimenterer ei uke uten Fader vår og Velsignelsen – og uten en bibelsk forkynnelse, men mer filosofiske betraktninger. Vi kristne reagerer med at nå må vi mobilisere slik at vi ikke skal miste andakten – og noen tar det som en bekreftelse på at NRK vil ha bort all kristendom fra kanalen.

Jeg sier ikke vi skal være noen viljeløse dotter som ikke arbeider for det gode i samfunnet. Langt ifra. Men slik vi fremstår i offentligheten, lukter det mer av et behov for å forsvare oss selv, våre posisjoner, våre privilegier – og å stille spørsmål ved mennesker som går nye veier for å lytte.

Jeg vet på hvem jeg tror – derfor lytter jeg
Nå forfekter jeg ikke en dialogforståelse som er konturløs og der vi skal forsøke å finne felles minste multiplum. Nei, jeg ønsker tydelighet. En klarhet i hvem vi er og hva vi tror på. En trygg identitet i Kristus og tillit til Bibelen som Guds levende og livgivende ord. Vi skal stå trygt på en plattform som bærer i tid og evighet. Men det er også først da vi kan møte andre med senkede skuldre og åpenhet. Med et inderlig ønske om å lytte, også bak ordene. Lytte til hjertene. Lytte til hvordan de opplever oss og budskapet vårt. Lytte til hvorfor noen vender Gud ryggen så radikalt som Fragell. Lytte til hva som hindrer Søderlind i å tro. Lytte til hva det er de kan gi oss av kloke innspill. Og ikke minst: Lytte til hva Gud har å si inn i den gitte situasjonen, han som kjenner dybdene i alle mennesker. For han har skapt dem. De er hans. Han elsker dem.

Kan det være at vi, som liker å se oss som Ordets folk, har blitt – som Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk? At vi er så opptatt av å snakke at vi har glemt å lytte. At vi er så usikre på vår identitet at vi ikke våger å gi rom for de stemmene som kommer med kritikk mot oss eller vår tro.

Lytting som gir liv
Senk skuldrene. Gud er større. Evangeliet tåler det. Jesus har seiret over synden, djevelen og døden. Han skal vel klare å bære litt kritikk også.

Og det kan være at vi i lyttingen blir litt klokere. Og blir mer fylt av Guds kjærlighet til våre medmennesker, en kjærlighet som noen ganger forsvinner i alt forsvaret. Og kanskje vi også – etter å ha lyttet – kan dele ord eller handlinger som har så dype kilder som kun stille lytting kan finne frem til. Og som gir liv inn i menneskers liv.

En morder, merket med Guds omsorg

Ill.foto: sxc.hu/k_r_anoop

Ill.foto: sxc.hu/k_r_anoop

En outsider.

Ja, mer enn det. En løgner. En egoist. En morder.

Giften fra Adam og Evas fall hadde begynt å gjøre sin drepende gjerning. I en godt planlagt handling, drevet frem av hat og misunnelse – Gud likte jo offeret til Abel mer enn hans – drepte Kain sin bror.

Straffen er hard. I møte med den hellige Gud får han dommen: forbannet, bannlyst, fredløs og flyktning.

Outsider? Nei, ordet er for svakt. Men definitivt ikke en av Bibelens helter. Absolutt en av dem som viser menneskeheten på sitt mørkeste.

Og Kain utbryter, i fortvilelse:

«Min skyld er for tung å bære. Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.»

Reaksjonen fra Gud forundrer meg. Og på en eller annen måte tenner det et lys for outsiderne. For dem som gjennom livet først og fremst er et vitnesbyrd om menneskehetens mørke side. Det Gud gjør i møtet med denne brodermorderen er smertefullt vakkert, midt i mørket:

«Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.

Det er mulig – eller trolig – at det er elementer jeg her ikke har sett eller forstått. Men likevel klarer jeg ikke å tenke annet enn at her får vi et nydelig glimt av håp i møte med mørket. Av omsorg i møte med hatet. Av nåde i møte med synden.

Kain var merket. Av Guds omsorg. Av hans beskyttelse.

Så langt vi kan se, fikk ikke historien en lykkelig slutt. Men den gir oss et glimt av en Gud som har en kjærlighet, nåde og omsorg som rekker lengre enn vi ved første øyekast forventer oss. Og jeg tror vi som Guds barn i dag har mye godt å lære her.

Vi vil også merke mennesker som lever på livets mørke side med Guds omsorg. Med Guds godhet. Med Guds beskyttelse.

Å komme frem, å komme hjem

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

 

Livet består av en rekke vandringer. Den uunngåelige vandringen fra fødsel til død. Reisen fra første skoledag til ferdig utdannelse. Vandringen fra første arbeidsdag til pensjonisttilværelse. Bevegelsen mot et annet menneske, for å opprette vennskap, si unnskyld, møte sin livs kjærlighet, konfrontere noen som har såret deg. De viktige mentale og åndelige reisene, der man lærer av erfaringer, andre mennesker eller sine feil, og forhåpentlig blir klokere. Vi er et folk på reise. Det mennesket som slutter med vandringen, slutter å leve.

Men det mennesket som heller aldri kommer frem, vil være levende død, i en vedvarende jakt etter hvile, etter å komme hjem.

Kunsten er å skjelne mellom de ulike vandringer. I noen vandringer er selve reisen målet. Men i andre er målet å komme frem. Og noen ganger er det fatalt når man bytter om på disse. Ikke minst i livet med Gud, der vi finner to av livets viktigste – nei, de to viktigste – vandringene vi noen ganger tar:

Vandringen hjem

Baltasar, Kasper og Melkior – om tradisjonen har rett i at det var de vise mennenes navn – var i ferd med å legge ut på en lang reise. De hadde sett et tegn i stjernene. Den gamle lærdommen fortalte at noe stort hadde skjedd. En konge var blitt født.

Sakene ble pakket, og de vise mennene tok fatt på vandringen, ikke med veien som mål, men med en drøm om å komme frem. Reisen var viktig. De visste ikke når de ville komme frem. Kanskje de ikke engang visste om de kom frem. Men reisen var viktig. Uten den, kunne de bare glemme å finne kongen som var født.

Turen gikk til Jerusalem, til Herodes. Men det var feil. De måtte til den usle stallen i Betlehem. De steg ned av kamelene. Pakket ut gavene de hadde med. Glemte lukt av dyr, dritt og svette. Glemte skitne og uverdige omgivelser for en konge. Og full av ærefrykt gikk de inn til det nyfødte barnet, til babyen som lå i dyrenes matfat, knelte og rakte frem sine gaver: gull, røkelse og myrra.

De var kommet frem. De var kommet hjem.

Her var hele menneskehetens hjemsted. Ikke den fysiske stallen i Betlehem. Men hos Gud som var blitt menneske. Hos Jesus som ble født for å ta på seg all verdens synd, utslette den, vinne over djevelen og vinne over døden. Hos Immanuel, Gud med oss. Et menneske er hjemme når det er hos Gud. Eller som Augustin har sagt: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg»

Så står de vise menn som modeller for den viktigste reisen ethvert menneske må ta: reisen hjem.

På samme måte finner vi også den bortkomne sønnen i Lukas 15, han som satt og spiste grisenes skyller etter å ha kastet bort hele arven på et utesvevende liv – da han kom til seg selv, reiste seg opp og startet på den livsviktige reisen hjem. Ikke for reisens egen del, men for å komme hjem. Og selv om han ikke forventet det: Hjem til åpne armer, overstrømmende kjærlighet og boblende jubel fra en far som har ventet på, drømt om, lengtet etter at hans barn skulle komme hjem igjen.

Reisen hjem til Gud er ikke en trosreise der vandringen er målet, en endeløs reise med frykt, aversjon eller intellektuelle motforestillinger mot å finne hvile i en tillit til Den Allmektige. En må være åpen. Ikke stivne i en fasttømret tro. Ikke være åndelig arrogant og tro at ens tro er Sannheten. Aldri komme frem, aldri komme hjem.

Problemet er at det er nettopp det som skjer. En kommer aldri hjem. Aldri til sitt bestemmelsessted. Og forblir en vandrer uten hvile.

Vismennene kom frem. Sønnen kom hjem. Ikke til et statisk liv på en åndelig hovmods pidestall. Men til et møte med Gud. Til et liv med Far.

Til mennesker aldri kommer frem, har Gud ett budskap: Kom hjem, mitt barn.

Vandringen med Gud

Men når man er kommet hjem, starter en ny vandring. Og på denne vandringen, er veien målet. Eller riktigere sagt, Han som er Veien, er målet. Å leve sammen med Jesus er det diamentralt motsatte av et fastlåst liv. Han har stadig nye ting å vise oss, gi oss, velsigne oss med. Vi har stadig mye nytt å se, mye nytt å ta imot og å dele ut videre til våre medmennesker. Det handler om å «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» Det handler om å «bli fylt av hele Guds fylde», som Paulus sier til menigheten i Efesus.

En reise fylt av glede, frustrasjoner, daglig omvendelse, ny nåde, klagerop, Guds fred, krevende utfordringer, ny kraft. ørkendager, uendelig omsorg og betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke en enkel reise på en rosa sky. Det er ikke en problemfri vandring fra suksess til suksess. Lett blir det ikke. Vi er til og med lovet forfølgelse. Men reisen er verdt det. For det er sammen med han som er Veien, Sannheten og Livet!

Håper du, sammen med alle de hellige, blir med på denne reisen. Velkommen på vandringen!

Og en dag, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, er vi alle Guds barn til slutt hjemme. For alltid. I en evig hvile, fred, glede og feiring.

Håper du blir med.

Asafs befriende bekjennelse

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Jeg er Asaf. Dette hendte meg. Men først må jeg bare få si:

Sannelig, Gud er god mot Israel,
mot dem som er rene av hjertet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre Herren. For meg er det godt å være nær Gud. Når jeg er hos Ham, har jeg ikke glede i noe på jorden. Men det har ikke alltid vært slik. Det var en tid der mitt forhold til Gud var helt annerledes. Jeg var nær ved å snuble, foten holdt på å gli ut. 

Det er ingen god tilstand. Grunnen under meg smuldret bort. Jeg holdt på å miste fotfestet. Gud var ikke min klippe, den faste grunn som jeg skulle få leve på. Hvorfor det? spør du. Eller, du bør spørre det. For det som hendte meg, har hendt til alle tider – og kommer til å hende mennesker til tidens ende. Og mennesker kommer til å miste liv og evighet fordi de opplever det samme som meg. Derfor vil jeg at du skal låne ditt hjertets øre til meg nå et lite øyeblikk og høre hva som hendte meg.

Jeg var misunnelig på de hovmodige,
jeg så at det gikk de urettferdige vel.

Jeg så rundt meg. Sammenlignet meg med de andre. Speilet mitt liv i deres. Og ble misunnelig – denne djevelske følelsen som, når den først har festet seg, skaper et perverst behov for å bli matet videre. Blikket mitt ble værende på dem. Jeg sammenlignet. Og speilet meg.

I deres vellykkethet. I deres velstand. I deres synder, hovmod, spott og ondskap – og jeg så: «Folk vender seg til dem og suger i seg deres ord.»

Slik er de urettferdige,
de er alltid trygge og øker sin rikdom.

Er det rart jeg ble misunnelig? At jeg kjente på et hat, et ønske om at de skulle mislykkes, at jeg skulle lykkes mer enn dem?

Forgjeves har jeg holdt hjertet rent
og vasket hendene i uskyld.

Jeg har på langt nær oppnådd det samme som dem. Verken i velstand, vellykkethet, makt eller popularitet. Tvert imot. Og det til tross for at jeg har holdt hjertet rent! Jeg har levd for Gud!

Slik tenkte jeg, Asaf. Det var pinefullt å se de urettferdiges lykke.

Så skjedde det noe.

Jeg gikk inn i Guds helligdom.

Det snudde opp-ned på livet mitt! Og dette er hva jeg ønsker dere skal lære av min historie, dere som – på samme måte som meg – står i fare for å spises opp av misunnelse, av sammenligning, av ønsket om å lykkes med deres planer.

Der, i Guds helligdom skjønte jeg hvilken fremtid de får. I Guds helligdom, for Guds ansikt, fikk jeg hjelp til å se livet i et annet perspektiv. Se tiden som helhet. Se at deres lykke var kortvarig og at deres ondskapsfulle velstand var i ferd med å bli deres undergang.

Det fylte meg ikke med skadefryd. Det hadde bare vært en videreføring av misunnelsen, en hevnaktig, bittersøt glede over andres undergang. Nei, slik er ikke Gud!

Bitterheten ødelegger og dommen tilhører Gud. Jeg, Asaf, fikk hjelp til å løfte blikket. Bort fra de andre, bort fra sammenligningen – som en har sagt er djevelens oppfinnelse – og opp til Gud. I Guds ansikt fikk jeg speile meg. Der fikk jeg se meg selv. Og der fikk jeg se de andre, gjennom Guds perspektiv.

Bitterheten gjorde meg dum som et fe. Nå har Gud latt meg få vende om. Han har satt meg fri. Fri fra behovet for å lykkes. Fri fra behovet for å være bedre enn andre. Fri fra behovet for popularitet eller makt. Fri fra hovmodet, som jeg så hos andre – og fant i mitt eget hjerte. Fri til å tilbe. Fri til å være hans barn. Og nå er min frigjorte bekjennelse til Gud:

Jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.

Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du imot meg i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

Om kropp og hjerte forgår,
er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

De som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg har tatt min tilflukt til Herren Gud.
Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.

(Originalen kan leses i Salme 73)

Tørst og vekst

Foto: sxc.hu/ryas

Foto: sxc.hu/ryas

Vekst. Det jeg ønsker i gudsliv og i menighet. I årevis har jeg arbeidet mot målet om å se vekst gjennom min tjeneste. På noen områder har det kanskje skjedd, ved Guds nåde. På andre områder ikke. Og jeg har mange ganger gått trøtt. Kanskje fordi faren for å sette seg selv og sin innsats i sentrum er faretruende nær når vekst står i fokus.

Jeg lurer på om vi vil ha godt av å flytte fokuset fra vekst til tørst. For når vi kjenner på tørsten etter Gud, hans hellighet, nåde, kjærlighet og liv, ligger det i det en erkjennelse av at vi mangler det som skal til. At vi trenger en kilde utenfor oss selv, en som kan slukke tørsten.

Og vi må gå i dypet. For kildene ligger ikke alltid oppe i lyse dagen. Vår gudsrelasjon styrkes ikke først og fremst gjennom raske løsninger, ferdige modeller eller kjappe opplevelser. Jo, det finnes både modeller og opplevelser som er en naturlig del av vårt gudsliv, men mange av dem står i fare for å stimulere vår bedagelighet og latskap. Og vi går glipp av det rene, levende vannet som ligger i dypet, under noen lag med jord og sand.

Noen ganger må vi, som trærne, la våre røtter grave seg nedover til de finner vann. Det er ikke en ytre inspirasjon eller drømmen om vekst som driver røttene nedover. Det er tørst. En intuitiv forståelse av om en ikke når ned til disse kildene, så tørker en ut.

Salig er den som ikke følger lovløses råd,
ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
men har sin glede i Herrens lov
og grunner på hans lov dag og natt.
Han er lik et tre plantet ved rennende vann.
Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke.
Alt han gjør, skal lykkes.

sier Salme 1. Et tre plantet ved rennende vann, et menneske som lever i Guds ord. Frukt, løv som ikke visner. Tegn på liv. Tegn på tørst som har blitt slukket. Og på røtter som har gått så dypt for å hente vann, at treet tåler stormer og tørkeperioder.

Vekst, ikke fordi treet var opptatt av å vokse, men fordi det var opptatt av å få slukket sin tørst fra en kilde med rennende vann.

Gud, jeg tørster etter deg!

Utfordrende og frigjørende om kristent lederskap

Henri J. M. Nouwen har skrevet en bok om kristent lederskap, ”To og to ble vi sendt”, en kort, poengtert bok som utfordret meg dypt.

I boka peker han på tre fristelser en leder står overfor: Å være betydelig, å være populær og å være mektig. Veien som beskytter mot disse fristelsene, kaller han kontemplativ bønn (en personlig relasjon med Gud), bekjennelse og tilgivelse (en nærhet til fellesskapet) og teologisk refleksjon (en nærhet til Guds ord og forståelse for hvordan dette relaterer seg til verden vi lever i – altså ikke teologi som en akademisk øvelse)

Noen korte sitat fra første del av boka:

”… jeg er overbevist om at en kristen leder i fremtiden blir kalt til å være fullstendig ubetydelig, og virke i denne verden uten å kunne tilby noe annet enn seg selv i all sin sårbarhet. Det var slik Jesus åpenbarte Guds kjærlighet.”

”Kristne ledere skal ikke bare være mennesker som har velbegrunnede meninger om tidens aktuelle spørsmål. Lederskapet deres må være rotfestet i et varig, fortrolig fellesskap med det inkarnerte Ordet, Jesus.”

Nouwen skriver videre om farene knyttet til å være en kristen leder uten å ha et dypt personlig forhold til Gud:

”Før vi aner det, knytter vi vår selvfølelse til meningene vi har om et eller annet emne.”

Og peker på veien ut:

”Men hvis vi derimot er grunnfestet i et personlig og fortrolig fellesskap med Livgiveren, blir det mulig å være fleksibel uten å bli relativiserende, overbevist uten å være stivbeint, villig til å konfrontere uten å gå i angrepsposisjon, mild og tilgivende uten å være svak, sanne vitner uten å være manipulerende.”

Dette er noe av det mest utfordrende, frigjørende og livgivende jeg har lest på lang tid.

Er det sant?

Kan jeg bevise at Jesus er Guds sønn? Vi nærmer oss en høytid som fremstår ganske merkverdig om juleevangeliet ikke er sant og det er et eventyr vi feirer. Selvfølgelig kan enhver definere for sin del hva en feirer i jula, men selve grunnlaget for denne høytiden i vårt samfunn er at Jesus kom til verden, lyset brøt inn i mørket og Gud ble menneske for å frelse verden. Av ren, ekte, evig og guddommelig kjærlighet.

Men hvis ikke Jesus er Guds sønn, mener jeg at julen i sin nåværende form bør avskaffes, og at vi heller må feire en ren livssynsnøytral (om noe slikt finnes!) midtvintersfest.

Så i et forsøk på å redde julen: Kan jeg bevise at Jesus er Guds sønn? Nei…

På en måte skulle jeg gjerne ha svart et rungende JA på spørsmålet og lagt frem bevis som feide all tvil til side. Men Gud har ikke gjort det slik. Kanskje fordi vi skal ha valget om å gi et gjensvar på kjærligheten hans – ikke bli tvunget til å tro på ham.

Men jeg kan vise til en rekke vitner som alle peker mot den sannheten jeg er overbevist om, at Jesus var noe mer enn et uvanlig menneske. Han var, og er, Guds sønn.

I dagens tekst, og de påfølgende versene, listes både døperen Johannes, Jesu gjerninger, Gud selv og jødenes skrifter opp som vitner på at Jesus var den han sa seg å være. Og historien videre forteller om profetier som ble oppfylt, en tom grav, en Bibel med stor troverdighet som historisk skrift og to tusen år med enorme mengder av mennesker som har fått sine liv forvandlet og gjenopprettet av en levende Jesus.

Er julen reddet med alle disse vitnene? Det kommer an på hvordan du forholder deg til barnet i krybben. Eventyr eller verdens – og din – frelser? Det er verdt å sjekke ut hva vitnene sier.

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg. Joh.5,31-36