Tag Archives: Jesus

Å spise seg mett på Jesus

communion-1328820-1920x1280(Foto: freeimages.com/Gary Scott)

I en veldig god leder i Korsets Seier, skriver Lars Christian Gjerlaug:

For en tid tilbake møtte to nære venner livskriser på hvert sitt hold. Den ene, som er aktiv i Den norske kirke, kunne ikke la være å gå til gudstjeneste, mens den andre som var aktiv i en pinsemenighet i denne perioden, ikke orket tanken på å gå på en gudstjeneste i sin menighet.

Om man kan ta lærdom av disse to enkelthistoriene er høyst usikkert, men det kan være interessant å høre hvordan de resonnerte. Den ene kunne fortelle hvordan han i denne perioden var helt avhengig av å hver uke kunne ta imot Guds utstrakte hender i nattverden, og å klamre seg fast til troen gjennom å mumle med i kirkens trosbekjennelse.

Pinsevennen på sin side opplevde at han var på et sted i livet der han ikke hadde noe å gi, og dermed ikke orket å oppsøke menighetens møter.

Jeg tror han er inne på noe svært viktig. Han fortsetter:

 Fordi gudstjenestene former vårt gudsbilde, burde vi arbeide hardt for å synliggjøre at Gud, som er troens opphavsmann og fullender, er den som gir oss nåden og livet. Lite viser dette så klart som feiringen av nattverden.

Nattverden, dette måltidet som på en ubegripelig måte skal gi oss del i Jesu blod og kropp, har i mange menigheter blitt flyttet ut som et ekstra ledd i gudstjenesten som man kobler på fra tid til annen. Den befinner seg i periferien, skjøvet ut av gode intensjoner, ønske om fornyelse eller en manglende forståelse av hvorfor den er så viktig. Da mener jeg vi mister noe enormt viktig, og vi står i gradvis større fare for å havne i sentrum i vårt menighetsarbeid. For umerkelig skjer det en dreining, fra Gud som gir – og over til vi som tjener ham. For det første får vi da en menighet for de ressurssterke, de som opplever at de har noe å gi. For det andre blir det lett vi, og ikke Jesus, som er sentrum i menigheten.

Peter Halldorf skriver i «Duften av de hellige»:

Vi er pilegrimer i tiden, og eukaristien er vår reisekost på vei mot den dag som vi smaker i måltidene, men som ennå ikke er kommet i sin fulle kraft. Når det hellige måltid blir en bisak i den kristne menighet, risikerer kirken å tape sin pilegrimssjel. Opplevelsen av å være fremmed i verden her avtar. Den som etablerer seg i tiden, for her og nå å skape seg et navn, haster raskt forbi fremtidens måltid. Av hensyn til vår eventuelle fremgang gripes vi av samme overtro på argumenter og kampanjer som alle andre som brenner for sitt budskap.

Hvorledes blir den kristne menigheten tiltrekkende? Som underholdere kan kirken ikke konkurrere, selv om vi gjør tapre forsøk. (…)

Det finnes bare en ting kirken er helt alene om: et måltid som overskrider tidens og rommets grenser. Her finnes kilden som aldri tørker ut. Det eneste nødvendige. Av dette måltidet lever og lyser det folk som hverken behøver reklame eller TV-kanaler for å «nå ut». De har trådt inn i fremtiden. Og når mennesket fornemmer duften fra paradiset, behøves ingen ildnende taler for Guds rike. Noe inne i det vil dit. Noe inne i det vet at det er der det hører hjemme.

Utfordrende og vakkert. La oss ta nattverden tilbake. For å spise døds- og livsmåltidet med Kristus. For å komme hjem. For å lede andre hjem.

Advertisements

Lytting – en glemt kunst?

«When you talk, you are only repeating what you already know, but if you listen, you may learn something new.» Dalai Lama

«Kristne ledere klarer ikke la være å be», møtte meg på forrige torsdags forside til avisen Dagen. En rar tittel synes jeg, men den gjorde vel sin gjerning, da den vekket min interesse.

På en måte var det også en vakker tittel. For sann kristen bønn er et uttrykk for hjelpeløshet og avhengighet av Gud – ikke en åndelig prestasjon som fortjener klapp på skulderen og skryt av andre kristne eller Gud selv. Handlet altså Dagens artikkel om lederes fullstendige avhengighet av Gud? Nei, dessverre – selv om det nok lå mellom linjene hos mange av dem som svarte.

Presten som ikke skulle be
Bakgrunnen for at Dagen lagde en sak om det å la være å be, var at Stian Kilde Aarebrot og Didrik Søderlind, en prest og en ateist, hadde skrevet bok sammen. I den forbindelse avtalte de at ateisten Søderlind skulle be i 14 dager, mens Aarebrot skulle la være å be i samme periode.

Et interessant stunt som jeg forstår at Dagen skriver sak om. Hvis de bare hadde fulgt opp dette med å grave litt dypere. Men jeg finner ikke andre artikler om boka i dagene rundt lanseringen. Om jeg har oversett noe her, beklager jeg – og skal rette opp i eventuelle feil dersom de blir påpekt.

Men med denne vinklingen på bokutgivelsen, unngår Dagen å ta opp et usedvanlig viktig tema, som boka gir en gyllen – og kanskje livsnødvendig – anledning til. Nemlig hvordan det står til med lyttingen hos oss kristne. Jeg frykter at vi er usedvanlig dårlige lyttere, i beste fall overflatelyttere.

Vi forsvarer oss …
Det kommer ei bok der litt av boka handler om denne avtalen, at ateisten skal be og presten la være. Vi kristne fokuserer på det utenkelige – nesten provoserende – at en prest skal la være å be.

Det kommer ei bok fra tidligere forkynner, nå aktiv human-etiker, Levi Fagell: «Vi som elsket Jesus», der han forteller sin livshistorie og tar et oppgjør med sin kristne bakgrunn. Vi kristne svarer med å gi ut en «motbok»: «Vi som elsket Jesus – og fortsatt gjør det». (Jeg har ikke lest noen av disse, og uttaler meg om den ytre signaleffekten dette gir.)

Morgenandakten eksperimenterer ei uke uten Fader vår og Velsignelsen – og uten en bibelsk forkynnelse, men mer filosofiske betraktninger. Vi kristne reagerer med at nå må vi mobilisere slik at vi ikke skal miste andakten – og noen tar det som en bekreftelse på at NRK vil ha bort all kristendom fra kanalen.

Jeg sier ikke vi skal være noen viljeløse dotter som ikke arbeider for det gode i samfunnet. Langt ifra. Men slik vi fremstår i offentligheten, lukter det mer av et behov for å forsvare oss selv, våre posisjoner, våre privilegier – og å stille spørsmål ved mennesker som går nye veier for å lytte.

Jeg vet på hvem jeg tror – derfor lytter jeg
Nå forfekter jeg ikke en dialogforståelse som er konturløs og der vi skal forsøke å finne felles minste multiplum. Nei, jeg ønsker tydelighet. En klarhet i hvem vi er og hva vi tror på. En trygg identitet i Kristus og tillit til Bibelen som Guds levende og livgivende ord. Vi skal stå trygt på en plattform som bærer i tid og evighet. Men det er også først da vi kan møte andre med senkede skuldre og åpenhet. Med et inderlig ønske om å lytte, også bak ordene. Lytte til hjertene. Lytte til hvordan de opplever oss og budskapet vårt. Lytte til hvorfor noen vender Gud ryggen så radikalt som Fragell. Lytte til hva som hindrer Søderlind i å tro. Lytte til hva det er de kan gi oss av kloke innspill. Og ikke minst: Lytte til hva Gud har å si inn i den gitte situasjonen, han som kjenner dybdene i alle mennesker. For han har skapt dem. De er hans. Han elsker dem.

Kan det være at vi, som liker å se oss som Ordets folk, har blitt – som Magnus Malm peker på i en av sine bøker – til ordenes folk? At vi er så opptatt av å snakke at vi har glemt å lytte. At vi er så usikre på vår identitet at vi ikke våger å gi rom for de stemmene som kommer med kritikk mot oss eller vår tro.

Lytting som gir liv
Senk skuldrene. Gud er større. Evangeliet tåler det. Jesus har seiret over synden, djevelen og døden. Han skal vel klare å bære litt kritikk også.

Og det kan være at vi i lyttingen blir litt klokere. Og blir mer fylt av Guds kjærlighet til våre medmennesker, en kjærlighet som noen ganger forsvinner i alt forsvaret. Og kanskje vi også – etter å ha lyttet – kan dele ord eller handlinger som har så dype kilder som kun stille lytting kan finne frem til. Og som gir liv inn i menneskers liv.

Et nytt år med senkede skuldre

Selv om det nå er noen uker siden nyttår, deler jeg denne mediekommentaren min fra Familie & Medier – ikke minst fordi vi er kommet godt inn i «de brutte løfters» periode på året …

Jeg har et ambivalent forhold til nyttår. Ikke selve feiringen. Den er hyggelig nok. Men overgangen til et nytt år har jeg litt delte følelser for. Det handler om nyttårsforsettene som omgir oss, ikke minst i pressen. Nok et år skal vi bli flinkere enn vi var året før.

For å ta det positive først. Selvfølgelig er det fint når årsskiftet blir en hjelp til å endre livsstil, som å slutte med røyking eller ha et sunnere kosthold. Noen går enda dypere og tar valg som gjør noe med deres trosliv. De bestemmer seg for å lese gjennom Bibelen på ett år. Eller de legger opp til et mer systematisk bønneliv. Kanskje også nyåret for noen kan bringe med seg et nystartet liv i et kristent fellesskap?

Et nytt år kan, om vi bruker det som en anledning for å ta gode valg, bringe nye velsignelser inn i våre liv.

Jeg hadde også tenkt å komme med råd angående nyttårsforsetter, ved å skrive en kommentar om vår mediebruk. Om å bruke årsskiftet til å ta noen gode valg for 2015 også i vår mediehverdag. For hvor mye og hva vi fyller oss av ulikt medieinnhold, vil prege livene våre. Eller for å si som Ordspråkene: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Det er vanskelig å understreke nok hvor viktig disse hverdagsvalgene er for våre liv, ikke minst for vår gudsrelasjon.

Men det er likevel noe skummelt her. Jeg kjenner – og observerer – en utslitthet som sniker seg inn, umerkelig, gjerne ikledd gode forsetter. Vi skal bli sprekere, slankere, smartere, sunnere og saligere. Nå er det på tide å luke bort alle feilene vi har og la middelmådigheten bli et tilbakelagt stadium. Også i gudslivet vårt er det nok å ta tak i. Nå er det tid for å bli flinkere. Som om lykken finnes der fremme et sted, gryten med gull i enden av regnbuen. Der fremme skal vi endelig kjenne tilfredsheten over å fikse livet. Denne tankegangen ender i ytterste konsekvens i at verdien som menneske måles ut ifra hvor godt vi lykkes i å slanke oss, jogge lengre eller være mer iherdige bibellesere. Dermed fyller pressen og markedsførere siner forsider og reklamer med råd og produkter som skal hjelpe oss med å finne lykken i et nyttårsforsett. Godt hjulpet av vår selvopptatthet og dårlige selvbilder.

Tomheten og utslittheten venter på oss hvis valgene våre tas på feil grunnlag. Hvis vi tenker at nyttårsforsettene skal føre oss opp på et høyere nivå av trygghet og tilfredshet, har vi kommet skjevt ut fra starten. Da vil lykken vi jakter etter, ikke vare lengre enn vi klarer å holde de gode løftene. For hjertene forandres ikke av forsettenes nakketak.

Bibelen snakker ikke om å bli flinkere. Gud ønsker ikke skippertak fra oss, og han snakker heller ikke i varme ordelag om dem som skaper et ytre skinn av å fikse livet. Bibelen snakker om å dø fra seg selv. Om å finne styrke i svakhet. Om at Gud vil bo hos dem som har et sønderknust hjerte. Om å ha blikket festet på Jesus. Om at hans nåde er nok for oss.

Jo, det krever bevisste valg fra oss. Men valgene handler mer om å dø fra seg selv enn å bli flink. For Gud er ikke opptatt av kompetanse, posisjon eller dyktighet. Han vil ha knuste hjerter. Hjelpeløshet. Rop om nåde.

Der kan noe nytt skapes. Et frø av Guds rike som bærer i seg en vekstkraft vi ikke aner rekkevidden av. En flamme av Den hellige ånd som spres i våre relasjoner. Et nytt hjerte, der vi kan si det samme som Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»

Og på det grunnlaget kan vi ta gode valg, også i vår mediehverdag. For nå handler det ikke om den endeløse jakten etter lykken ved enden av regnbuen. Nå handler det om å bli det vi allerede er. I takknemlighet og med senkede skuldre. Ha et velsignet nytt år!

Å komme frem, å komme hjem

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

Ill.foto: sxc.hu/Ambrozjo

 

Livet består av en rekke vandringer. Den uunngåelige vandringen fra fødsel til død. Reisen fra første skoledag til ferdig utdannelse. Vandringen fra første arbeidsdag til pensjonisttilværelse. Bevegelsen mot et annet menneske, for å opprette vennskap, si unnskyld, møte sin livs kjærlighet, konfrontere noen som har såret deg. De viktige mentale og åndelige reisene, der man lærer av erfaringer, andre mennesker eller sine feil, og forhåpentlig blir klokere. Vi er et folk på reise. Det mennesket som slutter med vandringen, slutter å leve.

Men det mennesket som heller aldri kommer frem, vil være levende død, i en vedvarende jakt etter hvile, etter å komme hjem.

Kunsten er å skjelne mellom de ulike vandringer. I noen vandringer er selve reisen målet. Men i andre er målet å komme frem. Og noen ganger er det fatalt når man bytter om på disse. Ikke minst i livet med Gud, der vi finner to av livets viktigste – nei, de to viktigste – vandringene vi noen ganger tar:

Vandringen hjem

Baltasar, Kasper og Melkior – om tradisjonen har rett i at det var de vise mennenes navn – var i ferd med å legge ut på en lang reise. De hadde sett et tegn i stjernene. Den gamle lærdommen fortalte at noe stort hadde skjedd. En konge var blitt født.

Sakene ble pakket, og de vise mennene tok fatt på vandringen, ikke med veien som mål, men med en drøm om å komme frem. Reisen var viktig. De visste ikke når de ville komme frem. Kanskje de ikke engang visste om de kom frem. Men reisen var viktig. Uten den, kunne de bare glemme å finne kongen som var født.

Turen gikk til Jerusalem, til Herodes. Men det var feil. De måtte til den usle stallen i Betlehem. De steg ned av kamelene. Pakket ut gavene de hadde med. Glemte lukt av dyr, dritt og svette. Glemte skitne og uverdige omgivelser for en konge. Og full av ærefrykt gikk de inn til det nyfødte barnet, til babyen som lå i dyrenes matfat, knelte og rakte frem sine gaver: gull, røkelse og myrra.

De var kommet frem. De var kommet hjem.

Her var hele menneskehetens hjemsted. Ikke den fysiske stallen i Betlehem. Men hos Gud som var blitt menneske. Hos Jesus som ble født for å ta på seg all verdens synd, utslette den, vinne over djevelen og vinne over døden. Hos Immanuel, Gud med oss. Et menneske er hjemme når det er hos Gud. Eller som Augustin har sagt: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg»

Så står de vise menn som modeller for den viktigste reisen ethvert menneske må ta: reisen hjem.

På samme måte finner vi også den bortkomne sønnen i Lukas 15, han som satt og spiste grisenes skyller etter å ha kastet bort hele arven på et utesvevende liv – da han kom til seg selv, reiste seg opp og startet på den livsviktige reisen hjem. Ikke for reisens egen del, men for å komme hjem. Og selv om han ikke forventet det: Hjem til åpne armer, overstrømmende kjærlighet og boblende jubel fra en far som har ventet på, drømt om, lengtet etter at hans barn skulle komme hjem igjen.

Reisen hjem til Gud er ikke en trosreise der vandringen er målet, en endeløs reise med frykt, aversjon eller intellektuelle motforestillinger mot å finne hvile i en tillit til Den Allmektige. En må være åpen. Ikke stivne i en fasttømret tro. Ikke være åndelig arrogant og tro at ens tro er Sannheten. Aldri komme frem, aldri komme hjem.

Problemet er at det er nettopp det som skjer. En kommer aldri hjem. Aldri til sitt bestemmelsessted. Og forblir en vandrer uten hvile.

Vismennene kom frem. Sønnen kom hjem. Ikke til et statisk liv på en åndelig hovmods pidestall. Men til et møte med Gud. Til et liv med Far.

Til mennesker aldri kommer frem, har Gud ett budskap: Kom hjem, mitt barn.

Vandringen med Gud

Men når man er kommet hjem, starter en ny vandring. Og på denne vandringen, er veien målet. Eller riktigere sagt, Han som er Veien, er målet. Å leve sammen med Jesus er det diamentralt motsatte av et fastlåst liv. Han har stadig nye ting å vise oss, gi oss, velsigne oss med. Vi har stadig mye nytt å se, mye nytt å ta imot og å dele ut videre til våre medmennesker. Det handler om å «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.» Det handler om å «bli fylt av hele Guds fylde», som Paulus sier til menigheten i Efesus.

En reise fylt av glede, frustrasjoner, daglig omvendelse, ny nåde, klagerop, Guds fred, krevende utfordringer, ny kraft. ørkendager, uendelig omsorg og betingelsesløs kjærlighet. Det er ikke en enkel reise på en rosa sky. Det er ikke en problemfri vandring fra suksess til suksess. Lett blir det ikke. Vi er til og med lovet forfølgelse. Men reisen er verdt det. For det er sammen med han som er Veien, Sannheten og Livet!

Håper du, sammen med alle de hellige, blir med på denne reisen. Velkommen på vandringen!

Og en dag, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, er vi alle Guds barn til slutt hjemme. For alltid. I en evig hvile, fred, glede og feiring.

Håper du blir med.

Bønn for muslimske ekstremister

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Ill.foto: sxc.hu/Gads

For noen dager siden så jeg en reportasje fra Midøsten på nyhetene. Der viste de barn som ble hjernevasket og lært opp i krig av Islamsk Stat (IS). Jeg kjente jeg ble utrolig trist på vegne av barna, og samtidig kjente jeg også på en sterk pessimisme for fremtiden, for verdensfreden – når ekstremister lærer barn opp til å hate og drepe.

Men er det eneste tilnærming til problemet?

Broder Andreas, grunnlegger av organisasjonen Åpne Dører, skriver i boka «Farlig tro» (anbefales varmt!):

For det første, har du noen gang bedt for terroristene i al-Quaida, Hamas, Islamsk Jihad eller Hizbollah? (…) Hvis løsningen vår er å gå ut og utslette de muslimske fundamentalistene, kommer vi ikke til å vinne en eneste sjel. Vi kan ikke vinne krigen mot terror med gevær og bomber, fordi hver eneste person vi dreper blir erstattet av flere titalls nye som søker hevn. Den eneste løsningen er total og radikal overgivelse til Jesus Kristus.

Her er noen flere spørsmål:

Kan du be for de sinte mennene i flyktningeleirer i Libanon, Jordan og Gaza som tror at deres eneste redning er et fundamentalistisk islam, og som rekrutteres for å gå til jihad mot Israel og Vesten?
Kan du be for de unge mennene som forbereder seg på å snøre på seg sprengstoff, gå inn i en folkemengde i Irak, Israel eller London og sprenge seg selv i luften? Kan du be om at noen må nå fram til dem før det er for sent, og fortelle dem om Jesus?
Kan du be for predikantene i tusenvis av moskeer, inludert de i Europa og Nord-Amerika, som oppildner forsamlingene sine til å hate kristne?
Kan du be om at vi må høste mange sjeler blant muslimene? Ikke en eller to, men flere millioner? Kan du velge deg et muslimsk land og be spesielt for det – og fortsette å be så lang tid framover som det tar før Gud rører ved hjertene til menn og kvinner der?
Kan du be for kirkene i den muslimske verden? Kan du be spesielt for kirkene i det muslimske landet du valgte å fokusere på? (…)
Og et siste spørsmål: Er du villig til å bli svaret på bønnene dine? Hvis Gud ber deg om å gå ut med budskapet hans, er du villig til å gå?

Og jeg må be om nåde til å se ting fra Guds perspektiv. Til å se på ekstremistene som mennesker Gud elsker og har gitt sitt liv for. Til å se at Han har makt til å forandre hjerter langt inne i ledelsen til IS. Og til å se at han kaller sitt folk til å be. Blir du med?

Med tålmodighetens og trøstens Gud på vei mot kristen enhet

Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Rom.15,5-7

Kristen enhet er en hjertesak for Gud. Det er ikke et overskuddsforetakende som vi kan gjøre når vi har fått det andre i menigheten (hva nå det skulle være) på plass. Eller en aktivitet for de spesielt interesserte. Som kristne er vi ett. Det er vår identitet. Ikke mange ulike menigheter, men én menighet. Vi omtales i Bibelen som én kropp, som én familie, som ett tre. Vi er Kristi brud – og da snakker vi om én brud, som Kristus elsker og gav sitt liv for.

Se bare hva Paulus skriver til menigheten i Efesos:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:

én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,

én Herre, én tro, én dåp,

én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.

Ef.4,1-6

Vakkert og uendelig viktig.

Men les igjen hva som står i brevet til menigheten i Rom: «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet».

Tålmodighetens og trøstens Gud. De ordene er ikke tilfeldige. Det er en grunn til at nettopp disse er blitt brukt for å trekke frem to karaktertrekk med Gud som trengs når vi snakker om kristen enhet.

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med følgende:

Tålmodighetens Gud

Skal vi vise enighet – og her er det verdt å merke seg at Bibelen snakker om enighet, ikke bare enhet, og virker dermed å utelukke en tanke om at vi kan vise enhet uten å være enige – skal vi vise denne enigheten, trengs det tid. Mye tid. God tid. Sammen. I bønn, over en åpen bibel, i stillhet for å lytte til Åndens stemme, i ydmykhet, i tillit til at Gud – som vil enhet – også skal, i hans tempo, lede oss skritt for skritt nærmere hverandre i enighet.

Veien mot enighet er lang. Veldig lang. Og vanskelig. Det visste også Paulus da han valgte å kalle Gud for «tålmodighetens Gud». Og det er kanskje ekstra utfordrende i en tid som vår, en tid for raske løsninger, rask vekst og raske resultater. Et tre vokser ikke fort. Heller ikke et menneske.

Problemet er at det er mye enklere å bryte ut og starte for oss selv dersom ikke de andre er enige med oss. Det vil jo føre til at nye mennesker blir nådd for Gud, tenker vi – men kanskje vi da først og fremst tenker med noe for kortvarig horisont over vår argumentasjon. For Bibelen sier tross alt at det formidles et sterkt vitnesbyrd når kristne viser enhet.

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet» formaner Paulus oss. Det er som om man hører Paulus dirrer i engasjement og kjærlighet til et broket, men guddommelig fellesskap av mennesker som er kalt sammen for å tilhøre Kristus, for å være ett i ham.

Den tålmodigheten vi som kristne søsken da trenger, er ikke den tålmodigheten en lærer må ha i møte med en elev som ikke forstår mattestykket. En slik holdning er veldig lett å ha (joda, på seg selv kjenner man andre …), at jeg har rett, og i den grad jeg har tålmodighet, er det fordi jeg (for)venter at den andre etter hvert skal forstå det samme som jeg har sett. Slikt blir det lite enhet av.

Å se i et speil

«Vi forstår stykkevis (…) Nå ser vi i et speil, i en gåte» skriver Paulus i 1.Kor.13. Det har blitt meg fortalt at speilene i den tiden ikke var like glatte som nå, noe som førte til at speilbildet forandret seg dersom du tok et skritt til siden. Vi har kanskje fått åpenbart viktige sannheter fra Bibelen, men samtidig må vi ha to sannheter med oss i vår forståelse:
– Gud er alltid større. Det vi har fått åpenbart, er ikke hele sannheten om Gud. Vi kan ikke fange ham inn i våre system. Han er alltid større.
– Og vi ser i et speil. Sidemannen min ser også i et speil. Han har også fått åpenbart noe. Begge ser i samme speil, men vi ser fra noe ulik vinkel. Bildet blir noe annerledes for oss to. Vi ser i et speil. La oss gå sammen. Snakke sammen. Be sammen. Lytte til hva den andre ser. Ikke først og fremst overbevise den andre om at ditt speilbilde er riktig, men fortelle hva du ser, slik at deres to fortellinger kan danne et rikere bilde av hvem Gud er.

Jeg sier ikke at sannheten er relativ. Det er ikke slik at menneskers subjektive tolkning av Ordet alltid er riktig. Vi skal få lov til å påtale vranglære, ikke for å vinne diskusjonen, men for å bevare livet i Gud. Det har Guds menighet til alle tider gjort. Men det må være i kjærlighet. Og i ydmykhet. Og i tålmodighet. Slik at vi sammen kan finne Åndens enhet og ikke trekke for raske konklusjoner.

For vi skal gå sammen på veien. Lære av hverandre. Lytte til hverandre. Forstå hverandre. Og gå sammen med tålmodighetens Gud, som skal sette oss i stand til å gå så langt det trengs for å nå frem til enighet.

Og hvor går den vandringen? Inn mot sentrum. Mot Kristus. Magnus Malm har skrevet klokt i boka «I lammets tegn»:

«Jo tydeligere vi ser hvem Jesus er, desto tydeligere ser vi hva kirken er. Jo mer vi fjerner oss fra hans umiddelbare nærhet og prøver å løse diverse delproblemer, desto mer famler vi i blinde, lenger og lenger fra hverandre. Jo nærmere vi kommer det urkristne evangeliet, desto lettere faller også de enkelte spørsmål på plass. Det er i sentrum vi møtes.»

Les også: Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

Trøstens Gud

Hvorfor kalles han trøstens Gud? Kanskje fordi vi er sårede mennesker. Og vi er mennesker som sårer. De to henger ofte tett sammen. Helbredende mennesker er ofte mennesker som selv har sett sine sår, men som har fått dem helbredet.

Vi trenger et møte med trøstens Gud. Han som viser omsorg. Han som leger våre sår. Han som ikke glemmer oss, men har telt våre hodehår (hva han nå skal med det …) og samlet våre tårer i sin flaske, som det står i Salme 56,9.

Om vi gjemmer våre sår, tar på oss en skinnhellighet, en vellykkethetens maske som skal gi inntrykk av at vi har det bare bra, takk, vil vi aldri nå frem til ekte enhet, ekte fellesskap. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.» synger Leonard Cohen. Jeg er livredd for perfekte mennesker. For de er ikke sanne. Vi trenger nåde fra Gud til å komme ut i lyset. Det skjer noe med oss da. Noe med våre relasjoner. Noe med vår vilje og evne til å forstå den andre.

Og vi gir luft til sårene når vi åpner opp. Helbredende luft. Livgivende luft.

En som bruker sine krefter på å skjule sine sår og svakheter, vil oppleve enheten for truende. For den kristne enheten fordrer ærlighet og ekte nærhet, at vi lar maskene falle, hvor heslig enn sannheten er. Det finnes ingen annen vei til frihet. Det finnes ingen annen vei til enhet. Dersom vi vil holde på masken og hindre andre i å se våre sår, vil vi også – bevisst eller ubevisst – motarbeide kristen enhet. For sannheten er for vond å se i øynene.

Må trøstens Gud gi oss trøst, og må hans omsorg, varme og kjærlighet lokke oss ut i lyset, så våre sår kan bli helbredet og ekte relasjoner bli gjenoprettet.

Kanskje Paulus’ ord til Kolossermenigheten kan også være viktige ord på veien til Åndens enhet for oss kristne i dag:

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.
Kol.3,12-14

IMG_1040

Noen videre refleksjoner om makt eller kraft

Jeg tar sjansen og deler noen videre – og uferdige – refleksjoner om makt eller kraft, som en oppfølger til forrige bloggpost.

På hvilken måte kan vi i kristne utøve makt i samfunnet? Eller, siden begrepet “makt” har en del negative assosiasjoner knyttet til seg – og vi dermed ikke identifiserer oss så lett med det – er det kanskje bedre å bruke de mer stuerene begrepene “innflytelse” eller “påvirkning”.

Hvordan skal vi som Guds menighet få innflytelse i samfunnet? blir da det viktige spørsmålet som mange av oss stiller.

De naturlige strategiske grepene blir da å øke synlighet, få posisjoner eller heve kompetansen. Dette gjør at flere vil høre oss og budskapet vårt. Og vi får mulighet til å påvirke samfunnsstrukturer med kristen tro.

Altså: Synlighet, posisjon, kompetanse

Det høres riktig ut. Høres ut som tre viktige punkter i en handlingsplan.

Problemet er at det ikke er knyttet noen løfter i Bibelen til disse tre. Tvert imot.

Om synlighet:

«I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Jes.30,15

«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» 1.Tim.2,1-2

Det virker kanskje noe overfladisk å kun trekke frem to isolerte skriftsteder, men jeg klarer ikke å se at det i Bibelens totale vitnesbyrd finnes et budskap om at vi må søke synlighet for å påvirke. Om vi blir synlige gjennom de livene vi lever, er et helt annet spørsmål. Her handler det om hvor vi plasserer vår tillit. Hva stoler vi på skal gi oss resultater?

Bibelen har aldri bedt oss om å stole på synlighet som en vei til resultater. Den forståelsen er et resultat av en (medie)virkelighet der man må bli sett for å få resultater, om det er i reklamebransjen eller underholdningsindustrien. Blir du ikke sett, finnes du ikke. Den som roper høyest, er mest kreativ eller finner på de nyeste, mest annerledes eller grensesprengene tingene, blir sett – og bedrer avkastningen på arbeidet sitt. Om det er kjendisstatus eller økt salg.

Synlighet er ikke en vei til å gå i Guds kraft. Synlighet kan være et resultat av at en går i denne kraften, men det er noe helt annet. Vi skal ikke søke synlighet, men heller søke Gud, så skal den nødvendige synligheten gis i rett tid.

Om kompetanse og posisjon:

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Jeg mener hele avsnittet fra 1.Kor.1,26 og hele kapittel 2 er verdt å lese mange ganger. Be over. Meditere over.
Hva mener Gud er viktig når det gjelder å gjøre hans tjeneste? Leve i hans kraft?

Ikke kompetanse eller posisjon. Men Guds visdom, Den hellige ånds innsikt i dybdene i Gud.

Kan synlighet, posisjoner og kompetanse være til hinder for kristen innflytelse i samfunnet? Ja, i den grad det er der vi plasserer vår tillit. I den grad vi søker dette som veier til innflytelse. Men om det blir gitt oss, om vi blir ledet dit, skal vi ta det imot – men samtidig være våkne og be om beskyttelse, slik at vår fullstendige avhengighet av Gud ikke forsvinner i vår flinkhet …

To verdier vi trenger på denne veien: Tillit og tålmodighet

Tillit til Guds gjerning. Til Guds ord. Til Åndens ledelse. Til Guds løfter.
Tålmodighet: Gud har sin tidsplan. Han står ansvarlig for veksten. For resultatene. Vi skal få vente i forventning til hva han gir og hvor han leder oss. Ikke i passivitet eller latskap. Men i aktiv søken etter Gud og lydhørhet og lydighet til å gå der hans stemme leder oss.

Der finnes kraften.