Tag Archives: jul

En liten julefortelling

Jul_sxc_Ambrozjo

Hun imponerte ikke særlig mange der hun hang. Himmelen var full av stjerner som lyste sterkere og lengre enn henne. Noen av stjernene hadde fått det ærefulle oppdraget å vise veien for store skip som fraktet viktig last på havet. Andre igjen lyste opp i mørket for mange mennesker på en gang. Det var til og med noen stjerner som hadde fått i oppdrag å henge på himmelen og skinne så klart at mennesker ble stumme av beundring over Guds storhet. Tenk å ha vært en slik stjerne! Tenk å ha hengt så høyt på himmelen og skint så klart at mennesker priste Gud når de så henne! Men det ble nok bare med drømmen. Hun kom nok til å gå inn i historien blant de ukjente stjernene med lite viktige oppdrag.

Det var uforståelig hvorfor Gud hadde gitt henne denne oppgaven. Hadde ikke Gud viktigere ting hun kunne gjøre? Å lyse opp for tre mennesker var ikke mye å skryte av. Det kunne jo enhver stjerne gjøre. Og hvorfor skulle de til den stallen i Betlehem? Hun hadde sett slike steder før. Sauene var koselige nok, de, men det var skittent og luktet vondt der. Det var absolutt ikke et passende sted for en flott og skinnende stjerne. Stjerna så bare frem til å bli ferdig med dette usle – ja, ganske så nedverdigende – oppdraget. Hun håpte at de andre stjernene ikke så henne. Da hadde hun blitt mobbet i lang tid fremover. En stjerne hadde tross alt også sin stolthet.

En dagsreise unna stallen stoppet de tre mennene opp. Stjerna så en mulighet til å slippe unna, og sa til Gud: ”Kan jeg ikke slippe resten av oppdraget, Gud? Du vet ikke hva jeg vil gå igjennom hvis de andre oppdager at jeg skal lyse opp en ussel stall.”

”Bare fortsett, du,” sa Gud. ”Jeg vet ting du ikke vet. Oppdraget ditt er viktigere enn du aner.”

Stjerna var ikke fornøyd med svaret, og våget seg frempå en gang til: ”Er du sikker på at du ikke har et annet oppdrag til meg? Det er mye annet jeg heller kan gjøre enn å henge over den stallen. Vet du ikke hvordan det lukter, Gud? Det passer ikke for en flott stjerne å være der. Tenk hvis jeg blir skitten! Kanskje du skulle tatt dette oppdraget, så hadde du kanskje forstått hvordan jeg har det. Men du er jo høyt hevet over alt som heter dårlig lukt og saueskitt.”

Mennene hadde slått seg til ro for natten. De hadde vandret lenge og trengte litt søvn før de dro videre. ”Kom her litt,” sa Gud til stjerna. ”Jeg vil vise deg noe som ingen før har sett.” Stjerna fulgte med, spent på hva Gud ville vise.

Det første stjerna fikk se, var mørke. Det var helt mørkt og fullstendig øde. Stjerna så det fullkomne ingenting. Plutselig begynte det å skje noe. Universet begynte å bevege seg. Planeter ble dannet, sola, månen og stjernene kom opp på himmelen og lyste opp universet. På en av planetene formet det seg fram ulike former for liv, både planter og dyr. Til slutt fikk stjerna se to mennesker som vandret rundt sammen med Gud i en hage på jorda. Der og da visste hun at hun så den fullkomne lykke. Hun hadde hørt historien om hennes forfedre som hadde lyst ned på dette paret der de levde i fullkommen lykke sammen med Gud. Hun likte den historien, men hun hadde også hørt fortsettelsen, og gledet seg ikke til at Gud skulle vise henne den.

Plutselig ble det mørkt igjen. Ikke slik som før skapelsen. Da var det mørkt fordi det ikke fantes noe skapt. Nå var det mørke i skaperverket, og det var et mye verre mørke enn det første. Den fullkomne lykke var brutt, mennesket hadde syndet mot Gud og brakt mørket inn i verden. Stjerna krympet seg i smerte mens bildene strømmet mot henne. Hun fikk se den usminkede sannhet om fallets konsekvenser, helt fra Kain drepte sin bror og frem til i dag. Det var hele folkeslag som snudde Gud ryggen, og det var enkeltmennesker som gjorde onde ting mot Gud og medmennesker – venner og fiender. Stjerna så at verden lå i mørke.

”Du er et viktig lys,” sa Gud til henne. Deretter så stjerna stallen. Det overrasket henne litt. Hva hadde den skitne bygningen å gjøre i denne historien? Var det ikke bilder fra Den Store Fortellingen hun så der sammen med Gud. Stallen kunne vel ikke ha noe der å gjøre? Stjerna så inn gjennom døren. Det var det hun visste. Sauer, skitt og lort. Men vent litt! Det lå en baby i krybben, i matfatet til sauene. ”Hvem er det?” spurte stjerna. ”Bare vent, så skal du få se barnet vokse opp.” svarte Gud.

De neste minuttene forandret stjernas liv for alltid. Hun fikk se Guds englehær tilbe Gud for barnet og hun fikk se kongen i landet som ville drepe det. Stjerna så barnet vokse opp og lære seg snekkerfaget, men at han som voksen forlot det og begynte å vandre rundt i landet sammen med en flokk på tolv menn. Mange andre fulgte etter der han gikk rundt og gjorde godt mot mennesker. Presteskapet derimot, oppfattet han som en trussel, og etter noen år fikk de endelig fanget ham og fikk ham dømt til korsfestelse.

Stjerna trodde ikke det hun så. Hvordan kunne noen ville et menneske så vondt? Hun hadde sett mange mennesker bli korsfestet før. Det var like vondt å se hver gang. Enda verre var det å se at denne gode mannen skulle oppleve denne grusomme døden. ”Hvorfor?” spurte hun Gud. ”Bare vent og se,” var svaret hun fikk.

Mannen ble pisket og latterliggjort. De tolv vennene sviktet ham, og han var alene i hele verden. Aldri hadde stjerna sett verden mørkere enn dette. Hun frøs. Mannen hang på korset og skrek i smerte: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Stjerna skulle til å snu seg og spørre Gud hva det betydde, da mannen utbrøt: ”Det er fullbrakt,” og døde.

Plutselig begynte verden å forandre seg. Lyset brøt inn i verden igjen, og stjerna kjente igjen litt av opplevelsen hun hadde hatt da hun så de to første menneskene vandre i hagen. Hun kjente en bit av den fullkomne lykke. Hva var dette? Hvem var denne mannen? Og hvorfor måtte han dø? ”Bare vent,” sa Gud igjen.

Mannen ble lagt i ei grav, og på tross av lyset som var brutt inn i mørket, kjente stjerna seg trist. Barnet i stallen skulle dø en grusom død. Det ble stille en stund, før lyset igjen brøt inn i verden, enda sterkere enn før. Steinen foran graven rullet bort, og ut igjen kom mannen – lys levende! Stjerna ble helt fra seg, og spurte Gud: ”Hvem er dette?” ”Hør på Tomas, en av hans nærmeste venner, og du vil forstå hvem han er.” svarte Gud.

Stjerna snudde seg tilbake til bildene, og så mannen stå sammen med sine etterfølgere. Tomas stod for seg selv og så skeptisk ut, men da han fikk komme nærmere og berøre mannen, falt han på kne og utbrøt: «Min Herre og min Gud!” Stjerna snudde seg sjokkert til Gud. ”Er det du som er der? Er det du, Den Hellige og Allmektige som er født i en skitten stall, som blir sviktet av dine nærmeste og som dør en grusom død?”

”Det er min sønn,” svarte Gud, ”og han og jeg er ett.” Stjerna forstod mindre og mindre. ”Men hvorfor må han gjøre dette, Gud?”

”Husker du profeten Jesaja?” spurte Gud. ”Husker du hva han sa om Messias som skulle komme?”

Det begynte å demre for stjerna. Gamle ord begynte å dukke opp hos henne, og hun forstod at de handlet om barnet som lå i stallen. ”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.” Flere ord fra Jesaja kom til henne. ”Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.” Dette ble nesten for mye for stjerna. Gud, født i en stall! Og hun skulle få lov til å vise vei frem til stallen! For en ære, for et oppdrag! Hun vekket de tre mennene med sitt klare lys, og med stolthet og stor glede viste hun vei til barnet i krybben, verdens frelser.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto:
sxc.hu/Ambrozjo
sxc.hu/BBadger

Er det sant?

Kan jeg bevise at Jesus er Guds sønn? Vi nærmer oss en høytid som fremstår ganske merkverdig om juleevangeliet ikke er sant og det er et eventyr vi feirer. Selvfølgelig kan enhver definere for sin del hva en feirer i jula, men selve grunnlaget for denne høytiden i vårt samfunn er at Jesus kom til verden, lyset brøt inn i mørket og Gud ble menneske for å frelse verden. Av ren, ekte, evig og guddommelig kjærlighet.

Men hvis ikke Jesus er Guds sønn, mener jeg at julen i sin nåværende form bør avskaffes, og at vi heller må feire en ren livssynsnøytral (om noe slikt finnes!) midtvintersfest.

Så i et forsøk på å redde julen: Kan jeg bevise at Jesus er Guds sønn? Nei…

På en måte skulle jeg gjerne ha svart et rungende JA på spørsmålet og lagt frem bevis som feide all tvil til side. Men Gud har ikke gjort det slik. Kanskje fordi vi skal ha valget om å gi et gjensvar på kjærligheten hans – ikke bli tvunget til å tro på ham.

Men jeg kan vise til en rekke vitner som alle peker mot den sannheten jeg er overbevist om, at Jesus var noe mer enn et uvanlig menneske. Han var, og er, Guds sønn.

I dagens tekst, og de påfølgende versene, listes både døperen Johannes, Jesu gjerninger, Gud selv og jødenes skrifter opp som vitner på at Jesus var den han sa seg å være. Og historien videre forteller om profetier som ble oppfylt, en tom grav, en Bibel med stor troverdighet som historisk skrift og to tusen år med enorme mengder av mennesker som har fått sine liv forvandlet og gjenopprettet av en levende Jesus.

Er julen reddet med alle disse vitnene? Det kommer an på hvordan du forholder deg til barnet i krybben. Eventyr eller verdens – og din – frelser? Det er verdt å sjekke ut hva vitnene sier.

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg. Joh.5,31-36

Advent er en livsstil

Jesu gjenkonst_flickr_Rennet Stowe (foto: flickr.com – Rennett Stowe cc)

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: “Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…”

Det er advent i år 2012 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent. Det er kun en måneds forberedelse til at julen skal komme.

Ordentlig advent er en livsstil i forventing til at Jesus – Messias – skal komme igjen. Og det er noe som ikke skal reduseres til en måneds intensiv kjøpefest. Bibelen utfordrer oss til å leve i en konstant adventstid. ”Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.” Matt.24, 42.

Han kan komme akkurat i det du står opp til neste arbeidsdag.
Han kan komme når du drar kortet igjennom betalingsterminalen for å betale julepresang til kona.
Han kan komme i mars, i det du tar opp telefonrøret for å svare telefonselgeren som vil gi deg gratis boxershorts (bortsett fra at du må betale porto og ekspedisjonsgebyr og emballasje og tellerskritt for telefonsalget og telefonselgerens julebord).
Han kan komme om fire år, når du står i kirken og skal bære ditt første barn til dåpen.
Han kan komme om 50 år og hente deg, når du er gammel og mett av dage.

”Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.”

Om vi sover eller våker vil avgjøre vår evighet. Frelst eller fortapt. Evig liv eller evig død.

Tidlig i tenårene var nettopp dette avgjørende for min tro. Jeg var redd for å gå fortapt, og så for meg at fortapelsen ville bli en realitet dersom ikke jeg «hadde min sak i orden med Gud», som de gamle forkynnerne på bedehuset sa. Noen vil kanskje hevde at slike tanker er skadelige for et barn, men for meg var det veien til en dyp frihet. For en dag kom jeg over en sang av Trygve Bjerkrheim. Ordene i sangen fylte hjertet mitt som vann i tørr jord: «Vær ikkje redd, du har ein frelsar,» leste jeg. Og jeg forstod at det var sant. Sangen fortsatte: «Vær ikkje redd, di synd er sona.» Og et tenåringshjerte fant der hvile fra en frykt for fortapelsen. For i Kristus er min synd sonet, min gjeld betalt – og jeg kan se frem mot Jesu gjenkomst med forventning. Med advent som livsstil.

Advent er å vente på at Kongen, Frelseren og Frigjøreren skal komme og ta oss med på en evig fest, og å være klare til å bli med når han kommer. Ikke fordi vi har vært flinke kristne, men fordi vi har tatt imot gaven som en gang ble gitt oss: Gud ble menneske og bar våre synder til korset, og utslettet vår synd.

Advent varer ikke en måned, men er en 24-timer-i-døgnet-7-dager-i-uka-tilværelse.

Og Han kommer. Akkurat slik Skriften sier. Men kanskje ikke akkurat når vi forventer.

La derfor adventstiden strekke seg lenger enn til 24.desember. La advent bli en livsstil, et liv i forventning, et liv som våken etterfølger av Jesus.

For Jesus kommer. Blir du med da?

 (Denne andakten stod på trykk i Velsignet Helg, Dagens lørdagsutgave, 1.desember 2012)

Advent er en livsstil

Foto: mommyof9/sxc.hu

 

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…»

Det er advent i år 2010 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds eksamenslesing, kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent. Det er kun en måneds forberedelse til at julen skal komme.

Ordentlig advent er en livsstil i forventing til at Jesus – Messias – skal komme igjen. Og det er noe som ikke skal reduseres til en måneds intensiv kjøpefest. Bibelen utfordrer oss til å leve i en konstant adventstid. ”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.” Matt.24, 42.

Han kan komme akkurat i det du står opp til neste arbeidsdag.
Han kan komme når du drar kortet igjennom betalingsterminalen for å betale julepresang til kona.
Han kan komme i mars, i det du tar opp telefonrøret for å svare telefonselgeren som vil gi deg gratis boxershorts (bortsett fra at du må betale porto og ekspedisjonsgebyr og emballasje og tellerskritt for telefonsalget)
Han kan komme om fire år, når du står i kirken og skal bære ditt første barn til dåpen.
Han kan komme om 50 år og hente deg, når du er gammel og mett av dage.

”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.”

Advent er å vente på at Kongen, Frelseren og Frigjøreren skal komme og ta oss med på en evig fest, og å være klare til å bli med når han kommer. Ikke fordi vi har vært flinke kristne, men fordi vi har tatt imot gaven som en gang ble gitt oss: Gud ble menneske og bar våre synder til korset, og utslettet vår synd.

Advent varer ikke en måned, men er en 24-timer-i-døgnet-7-dager-i-uka-tilværelse.

Og Han kommer. Akkurat slik Skriften sier. Men kanskje ikke akkurat når vi forventer.

La derfor adventstiden strekke seg lenger enn til 24.desember. La advent bli en livsstil.

For Jesus kommer.