Tag Archives: kjærlighet

Å spise seg mett på Jesus

communion-1328820-1920x1280(Foto: freeimages.com/Gary Scott)

I en veldig god leder i Korsets Seier, skriver Lars Christian Gjerlaug:

For en tid tilbake møtte to nære venner livskriser på hvert sitt hold. Den ene, som er aktiv i Den norske kirke, kunne ikke la være å gå til gudstjeneste, mens den andre som var aktiv i en pinsemenighet i denne perioden, ikke orket tanken på å gå på en gudstjeneste i sin menighet.

Om man kan ta lærdom av disse to enkelthistoriene er høyst usikkert, men det kan være interessant å høre hvordan de resonnerte. Den ene kunne fortelle hvordan han i denne perioden var helt avhengig av å hver uke kunne ta imot Guds utstrakte hender i nattverden, og å klamre seg fast til troen gjennom å mumle med i kirkens trosbekjennelse.

Pinsevennen på sin side opplevde at han var på et sted i livet der han ikke hadde noe å gi, og dermed ikke orket å oppsøke menighetens møter.

Jeg tror han er inne på noe svært viktig. Han fortsetter:

 Fordi gudstjenestene former vårt gudsbilde, burde vi arbeide hardt for å synliggjøre at Gud, som er troens opphavsmann og fullender, er den som gir oss nåden og livet. Lite viser dette så klart som feiringen av nattverden.

Nattverden, dette måltidet som på en ubegripelig måte skal gi oss del i Jesu blod og kropp, har i mange menigheter blitt flyttet ut som et ekstra ledd i gudstjenesten som man kobler på fra tid til annen. Den befinner seg i periferien, skjøvet ut av gode intensjoner, ønske om fornyelse eller en manglende forståelse av hvorfor den er så viktig. Da mener jeg vi mister noe enormt viktig, og vi står i gradvis større fare for å havne i sentrum i vårt menighetsarbeid. For umerkelig skjer det en dreining, fra Gud som gir – og over til vi som tjener ham. For det første får vi da en menighet for de ressurssterke, de som opplever at de har noe å gi. For det andre blir det lett vi, og ikke Jesus, som er sentrum i menigheten.

Peter Halldorf skriver i «Duften av de hellige»:

Vi er pilegrimer i tiden, og eukaristien er vår reisekost på vei mot den dag som vi smaker i måltidene, men som ennå ikke er kommet i sin fulle kraft. Når det hellige måltid blir en bisak i den kristne menighet, risikerer kirken å tape sin pilegrimssjel. Opplevelsen av å være fremmed i verden her avtar. Den som etablerer seg i tiden, for her og nå å skape seg et navn, haster raskt forbi fremtidens måltid. Av hensyn til vår eventuelle fremgang gripes vi av samme overtro på argumenter og kampanjer som alle andre som brenner for sitt budskap.

Hvorledes blir den kristne menigheten tiltrekkende? Som underholdere kan kirken ikke konkurrere, selv om vi gjør tapre forsøk. (…)

Det finnes bare en ting kirken er helt alene om: et måltid som overskrider tidens og rommets grenser. Her finnes kilden som aldri tørker ut. Det eneste nødvendige. Av dette måltidet lever og lyser det folk som hverken behøver reklame eller TV-kanaler for å «nå ut». De har trådt inn i fremtiden. Og når mennesket fornemmer duften fra paradiset, behøves ingen ildnende taler for Guds rike. Noe inne i det vil dit. Noe inne i det vet at det er der det hører hjemme.

Utfordrende og vakkert. La oss ta nattverden tilbake. For å spise døds- og livsmåltidet med Kristus. For å komme hjem. For å lede andre hjem.

Bønn for muslimske ekstremister

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Ill.foto: sxc.hu/Gads

For noen dager siden så jeg en reportasje fra Midøsten på nyhetene. Der viste de barn som ble hjernevasket og lært opp i krig av Islamsk Stat (IS). Jeg kjente jeg ble utrolig trist på vegne av barna, og samtidig kjente jeg også på en sterk pessimisme for fremtiden, for verdensfreden – når ekstremister lærer barn opp til å hate og drepe.

Men er det eneste tilnærming til problemet?

Broder Andreas, grunnlegger av organisasjonen Åpne Dører, skriver i boka «Farlig tro» (anbefales varmt!):

For det første, har du noen gang bedt for terroristene i al-Quaida, Hamas, Islamsk Jihad eller Hizbollah? (…) Hvis løsningen vår er å gå ut og utslette de muslimske fundamentalistene, kommer vi ikke til å vinne en eneste sjel. Vi kan ikke vinne krigen mot terror med gevær og bomber, fordi hver eneste person vi dreper blir erstattet av flere titalls nye som søker hevn. Den eneste løsningen er total og radikal overgivelse til Jesus Kristus.

Her er noen flere spørsmål:

Kan du be for de sinte mennene i flyktningeleirer i Libanon, Jordan og Gaza som tror at deres eneste redning er et fundamentalistisk islam, og som rekrutteres for å gå til jihad mot Israel og Vesten?
Kan du be for de unge mennene som forbereder seg på å snøre på seg sprengstoff, gå inn i en folkemengde i Irak, Israel eller London og sprenge seg selv i luften? Kan du be om at noen må nå fram til dem før det er for sent, og fortelle dem om Jesus?
Kan du be for predikantene i tusenvis av moskeer, inludert de i Europa og Nord-Amerika, som oppildner forsamlingene sine til å hate kristne?
Kan du be om at vi må høste mange sjeler blant muslimene? Ikke en eller to, men flere millioner? Kan du velge deg et muslimsk land og be spesielt for det – og fortsette å be så lang tid framover som det tar før Gud rører ved hjertene til menn og kvinner der?
Kan du be for kirkene i den muslimske verden? Kan du be spesielt for kirkene i det muslimske landet du valgte å fokusere på? (…)
Og et siste spørsmål: Er du villig til å bli svaret på bønnene dine? Hvis Gud ber deg om å gå ut med budskapet hans, er du villig til å gå?

Og jeg må be om nåde til å se ting fra Guds perspektiv. Til å se på ekstremistene som mennesker Gud elsker og har gitt sitt liv for. Til å se at Han har makt til å forandre hjerter langt inne i ledelsen til IS. Og til å se at han kaller sitt folk til å be. Blir du med?

Det viktigste er ikke å vinne, men å elske

seierspall_sxc_svilen001

 Ill.foto: effective.com (med tillatelse)

 

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta», sies det i den olympiske bekjennelse. Helt ærlig, er ikke det en temmelig tom floskel?

Den hjelper lite for tilhengerne av Oslo-OL i 2022, som tapte før løpet kom skikkelig i gang, og som nå trolig sitter og slikker sårene etter et sviende nederlag. Eller fortell det til Rikard Norling, Roald Bruun-Hanssen og tusener av bergensere som river seg i håret, biter negler og feller tårer for tap etter tap for fotballklubben Brann. Si det til gutten som alltid blir valgt sist når det skal spilles fotball i friminuttene. Eller hva med tenåringsjenta som aldri klarer å holde tritt i konkurransen som sier «tynnere, penere, mer populær» – som en underholdningsindustriens parallell til de olympiske «raskere, høyere, sterkere»? Spør disse menneskene om de lever godt med at de deltar uten å vinne.

Min fredsæle svigerfar sier alltid når vi ser fotball sammen: «Jeg synes de kan vinne litt hver». Inni meg rister jeg mentalt på hodet og tenker oppgitt at da tar du bort hele moroa med idretten. Det er meningen at noen skal vinne og noen tape. Ikke at målene og poengene skal deles jevnt utover til alle.

Men kanskje svigerfar har mer rett enn jeg vil innse. For problemet er at moroa har blitt alvor. Leken har blitt business. Konkurransene har blitt Viktige med stor V. Og mennesker oppleves som interessante eller betydningsfulle ut fra hvor høyt opp de har nådd i konkurransen. Det gjelder ikke bare i idretten. Sykdommen finnes over alt. Stort sett alle steder hvor det finnes mennesker, finnes det konkurranse. Om å være mest betydningsfull, mest populær eller mektigst, som den avdøde katolske presten Henri J.M. Nouwen omtaler som tre store fristelser i dagens konkurransesamfunn. Vi ser det i medienes dyrking av stjerner, kjendiser og helter. Men om vi kjenner etter, kan vi finne det godt forankret i oss selv også. Konkurransen kan ha ulike navn, men de fleste av oss ønsker å være vinnere, ikke tapere. For i konkurransesamfunnet finnes det ikke noe alternativ til disse to.

Samtidig godter djevelen seg over en menneskehet som strever etter å bli «raskere, høyere, sterkere». Opptatt av å dyrke frem vinnere, med tapere som et nødvendig biprodukt. Uten tid til å elske. For ekte kjærlighet «søker ikke sitt eget», som Bibelen sier, og er lite forenlig med denne konkurransen.

«Never give up on your dreams» står det på en tegning jeg så på Facebook, av et neshorn som løper på en tredemølle med et bilde av en enhjørning hengende på veggen som motivasjon. En tegning som treffer spikeren på hodet i en kultur som prøver å fortelle deg at du kan bli hva du vil, bare du tror nok på deg selv og jobber hardt nok. Neida. Det kan du ikke. De fleste av oss er helt middelmådige. Passe gode i noe og mindre gode i noe annet. Så er det bra at noen er veldig gode i noe. Men jeg ønsker å slå et slag for å avslutte konkurransen. Slutte med dyrkingen av den sterke, og heller bruke ens evner til å løfte andre opp. Til å elske.

For kjærligheten konkurrerer ikke. Den skaper ikke tapere. Den «misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig,» som Bibelen sier.

Det viktigste er ikke å delta. Det viktigste er å elske.

Dette innlegget har tidligere vært publisert som mediekommentar i Familie & Medier.

Ropet fra byene

668286_60162400

I går fant jeg frem en bok som har stått i bokhylla i mange år uten å bli lest. Boka heter «Ropet fra byene» og er skrevet av Floyd McClung, som har arbeidet som misjonær i Amsterdam i mange år. Han forteller en historie om en samtale han hadde med et par som hadde arbeidet som misjonærer i India en liten stund. Da de hadde ankommet landet, hadde de blitt sjokkert og sinte over avgudsdyrkelsen de så, og bestemte seg for å«gå ut på gatene, inn i templene, hjem til hindu-prestene og forkynne hva Bibelen sier om avgudsdyrkelse. De følte de måtte advare folket mot Guds kommende dom,» skriver McClung.

Han synes det hørtes bra ut, men det var likevel noe som manglet. Derfor stilte han dem tre enkle spørsmål. Og de spørsmålene bør utfordre oss også i dag, som lever og bor i et samfunn som i stor grad har vendt Gud ryggen og har laget seg sine egne avguder i mange synlige og usynlige former. Det første var:

«For det første lurer jeg på om dere har ikke-kristne, indiske venner. Er dere på fornavn med noen av dem, har de vært hjemme hos dere, har dere besøkt dem, liker dere noen av dem som mennesker?»

Dessverre måtte de besvare spørsmålet med stillhet og noe uklar mumling. Deretter spurte han:

«Men kan dere nevne tre eller fire ting ved denne kulturen som dere virkelig setter pris på, og som dere har fått respekt for?»

Noe perplekse benektet de dette. Tross alt var jo landet styrt av demoniske krefter. McClung fortsatte med det tredje spørsmålet:

«Dere har vært her i åtte måneder. Dere har rukket å oppleve kulturen, møte mennesker, se behovene i dette landet. Har dere fastet for India, har det vært umulig å sove enkelte netter fordi det ligger en bønnebyrde for landet på hjertene deres? Har dere grått for India?»

Stillheten ble virkelig trykkende. McClung skriver:

Med stor sorg i hjertet forklarte jeg at de ikke hadde autoritet til å forkynne evangeliet i India. Før de så det positive i kulturen, hadde indiske venner, fikk sine sosiale og vennskapelige behov dekket gjennom personlig kontakt med ikke-kristne, og deres hjerter var knust av dyp kjærlighet til folket, hadde de ingen rett til å forkynne evangeliet for inderne, eller å løfte fingeren med selv den mest forsiktige irettesettelse av avgudsdyrkelsen i landet.

Ekte vennskap, respekt for kulturen, og dyp, Gudgitt kjærlighet til menneskene. Det er ikke bare misjonærer i India som kan la seg utfordre i møte med slike spørsmål. Gud, forny våre hjerter!

(Foto: freeimages.com, Cholin)

Vakkert om kjærlighet

«Å elske noen er som å flytte inn i et hus,» pleide Sonja å si. «I begynnelsen forelsker man seg i alt det nye, man undrer seg hver morgen over at dette er ens eget, som om man er redd for at noen plutselig skal komme brasende inn gjennom døra og si at det har skjedd en alvorlig feil og at det slett ikke var meningen at man skulle få bo så fint. Men etter hvert som årene går, blir fasaden slitt, treverket sprekker her og der, og man begynner å elske dette huset ikke så mye for alle måtene det er perfekt på, som for alle måtene det ikke er det på. Man blir kjent med alle dets kroker og kriker. Hvordan man unngår at nøkkelen setter seg fast i låsen hvis det er kaldt ute. Hvilke gulvplanker som gir litt etter når man tråkker på dem, og nøyaktig hvordan man skal åpne skapdørene for at de ikke skal knirke. Det er det, alle de små hemmelighetene, som gjør det til ditt hjem.»

Fra «En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman

Utsendt for å elske

Benedicte Aarbakke Tollaksen skriver et nydelig og tankevekkende innlegg på Bjørnar Tollaksen sin blogg. Tittelen er «Om engler og sånt»

Jeg tror vi trenger flere sånne engler. Engler som gir kaffe til en koffeintørst kropp. Votter til kalde hender. Engler til å le sammen med for om enn bare et lite øyeblikk å glemme livets alvorligheter. Som ivrig lytter til historier om livet før, da alt var så mye bedre. Engler som henger rundt på ensomme dager. Vi trenger å være slike engler.

Innlegget er vel verd å lese og leve. Det utfordrer og bringer håp om en kirke som er utsendt for å elske.

Biskop Olav Skjevesland skriver et sted: “Evangeliet er et budskap med kropp.” Jeg tror at Gud igjen ønsker å se Kristus inkarnert i våre liv, som fellesskap, som mennesker i møte med medmenneskers nød – for å bringe evangeliet om håp, gjenopprettelse, frihet og kjærlighet til dem.