Tag Archives: Magnus Malm

Styrke i svakhet

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

 

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike …»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

Innlegget har tidligere vært publisert som ukens mediekommentar i Familie & Medier.

Samling om Den Korsfestede og Oppstandne

Magnus Malm skriver i boken «I Lammets tegn» om Kirkens vei inn i et nytt årtusen, og mener den må gå tilbake til sentrum, til Jesus, for å være en levende kirke. I forordet skriver han:

Derfor har jeg fremfor alt villet søke nærmere Jesus selv, for å la lyskretsen rundt ham belyse den selsomme blanding av syndere og hellige som kalles hans kirke. Det er slik det må være: Jo tydeligere vi ser hvem Jesus er, desto tydeligere ser vi hva kirken er. Jo mer vi fjerner oss fra hans umiddelbare nærhet og prøver å løse diverse delproblemer, desto mer famler vi i blinde, lenger og lenger fra hverandre. Jo nærmere vi kommer det urkristne evangeliet, desto lettere faller også de enkelte spørsmål på plass. Det er i sentrum vi møtes.

Og i boken skriver han blant annet:

Sentrum i forkynnelsen og dermed i hele kirken var fra første stund, konsekvent og uten tvil, den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Dette var og er kirkens fokus, i ordets opprinnelige betydning på latin: ildstedet midt i huset. Når ilden brenner skikkelig der, blir det både varme og lys til alle. Når ilden slokner, brer kulden og mørket seg i huset. Det er da vi begynner å se dårlig, ansiktstrekkene blir utydelige, fiendebildene og fantasiene om de andre gror fram, relasjonene kjølner og snart tar man avstand fra hverandre, mer og mer. På samme måte påvirkes relasjonene i menigheten når fokuseringen på den korsfestede og oppstandne blir utydelig

I en slik situasjon kan ikke fornyelsen bestå i at man tilfører kirken noe nytt i betydningen «fremmed» eller «annerledes». Fornyelsen må snarere bestå i å vende tilbake til sentrum, rydde unna det som hindrer ilden i å flamme opp igjen og gi lys og varme til hele forsamlingen. Det handler ikke om at vi med forenede krefter skal gjøre den oppstandne til menighetens sentrum. Det handler om å oppdage at han er vårt sentrum. Og så rydde vekk det som hindrer ham i å gjøre dette tydelig blant oss.

Måtte vi som kirke – ikke kirkesamfunn, organisasjoner eller enkeltkristne, men som en hel kirke – få nåde til å igjen samles i sentrum, og la oss lyses opp av hans nåde, kjærlighet og liv.

Ha en velsignet helg!

Tilgivelsen er et kretsløp

Den sjokkerende historien var ikke ferdig.

Et eller annet sted gikk noe galt.
Et eller annet sted glemte tjeneren alt som hadde skjedd hos kongen.

Idet han kommer ut fra kongen, ser han en av de andre tjenerne som skylder ham en brøkdel av det han selv hadde skyldt kongen.

Jeg tror det må ha røket en sikring inni hodet på tjeneren akkurat da.

Han går rett og slett bort og krever å få betalt gjelden. Selv om den andre tjeneren bønnfaller om utsettelse, nekter han og får ham kastet i fengsel.

Jeg skjønner det ikke.

Hvor var gleden, takknemligheten og friheten han hadde fått noen minutter tidligere? Ser han ikke at den naturlige konsekvensen av kongens gjeldsslette er at han selv sletter gjelden til sin tjenerkollega?

Hallo!?

Jeg klarer ikke med min villeste fantasi å forstå hvordan det er mulig å være så nådeløs etter å ha opplevd en så enorm nåde.

Helt til jeg ser meg selv i speilet til tjeneren…

—————————

«Tilgivelsen er et kretsløp,» sier Magnus Malm.

Tilgivelsen starter hos Gud og renner fra oss og videre til andre slik at de kan møte Guds tilgivelse og takke ham. Hvis vi da ikke velger å bære på uforsonlighet og bitterhet, og på den måten være en demning som holder på Guds tilgivelse for oss selv.

Slik fungerer det ikke.

Da hindrer vi også oss selv å oppleve tilgivelsens frigjørende kraft.

Jeg sier ikke at det er enkelt. Tilgivelse har aldri vært enkelt.

Heller ikke Jesus synes tilgivelsen var enkel. Han gav sitt liv for den.

Og der er stedet vi trenger å gå for å klare å bringe tilgivelsen videre til andre.

Til Jesus.