Tag Archives: Paulus

«… samme sinnelag og samme kjærlighet …»

Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet …

Det er som om Paulus vil ha med seg alle på det han nå skal si. Derfor starter han med viktige sannheter i det kristne livet i Fil 2. Og jeg ser for meg menigheten i Filippi – og oss? – sitte der og nikke samtykkende til det Paulus her sier. «Jada, slik er det,» sier de – og vi? – og ser på hverandre. «Ok, tid for trinn to,» tenker Paulus og fortsetter:

… så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn.

Litt usikker mumling sprer seg blant menigheten – og oss? – når Paulus går dem litt nærmere på klingen. Mener han dette?  «Samme sinnelag? Samme kjærlighet? Ett i sjel og sinn?» Den fine innledningen ble plutselig litt mer utfordrende. Kanskje har budskapet fra menigheten i Korint nådd dem, at Paulus kaller de kristne for en kropp med ulike kroppsdeler, der han sier at når ett lem lider, så lider de andre med, og når ett lem blir hedret, så gleder de andre seg med? Trolig har Jesu bønn like før han skulle bli korsfestet – gjengitt i Joh 17 – også blitt fortalt i menigheten, bønnen om at de måtte være ett, slik Jesus og Far er ett. Men det er likefullt utfordrende. For sinnelag, kjærlighet og enhet i sjel og sinn handler vel mye om personlighet og kjemi, og i hvert fall om en oppførsel som havner innenfor det man anser som akseptabel. «Strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre …» surrer i bakhodet deres, siden de har hatt besøk fra Kolossermenigheten, men de liker det ikke. Den enkleste veien er helt klart ikke dette Paulus sier her. Er kristen enhet mulig? Nei, ikke menneskelig sett. Men ved Guds hjelp finnes det en vei å gå – en vei der vi må søke tålmodighet og trøst for å nå frem, som Paulus skrev til menigheten i Rom. Hvilken vei er dette? «Jo,» tenker Paulus, «det er tid for trinn tre»:

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!

Åj. Les den fire ganger til. Sakte. Samtidig som du ber til Gud om å vise deg hva han vil si deg her. Veien til enhet er å legge ned sitt eget. Å dø fra seg selv. Å bli frelst fra sitt ego, sine ambisjoner, sin ærgjerrighet. Og bli den andres tjener. Selv for dem du har dårlig kjemi med. Selv for dem som sårer deg. Nei, det betyr ikke at vi skal lukke øynene for urett eller ignorere grenseoverskridende handlinger. Men du lever ikke lenger for deg selv. Du er blitt en tjener for dine medmennesker. Et sinnelag som var i Kristus Jesus. Og hvordan var og er hans sinnelag? Paulus avslutter denne leksjonen med det som kalles for Kristushymnen:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Gav avkall. Ble en tjener. Gav sitt liv. Det er veien å gå for kristen enhet.