Du er ikke glemt av Gud.

Fryd deg, himmel, og juble, du jord,
bryt ut i gledesrop, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk
og viser barmhjertighet
mot de hjelpeløse som hører ham til.
Herren glemmer ikke Sion
Sion sier: «Herren har forlatt meg,
min Gud har glemt meg.»
Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.
Jeg har tegnet deg i mine hender,
dine murer står alltid for mine øyne. Jes.49,13-16

Livet hadde ikke vært en dans på røde roser. Hun hadde opplevd mange tragedier og tunge stunder i løpet av sitt liv. En ting var hennes egen sykdom, som gav smerter i brystet, feber, kramper, kraftløshet og ofte gjorde det vanskelig å puste. Hun hadde også mistet to søstre, begge døde av tuberkulose. Og begge foreldrene var døde. Spesielt smertefullt var farens død. Hun hadde vært ute på en båt med ham, og han hadde bedt henne om å komme opp til ham på dekk. Idet han skulle ta hånden hennes, kom det en kraftig sjø og faren forsvant i bølgene.
Lina Sandell kjente godt til lidelse.

Likevel trodde hun at Gud var god. Likevel stolte hun på at Gud ikke glemmer sine barn. Likevel skrev hun i sangen «Blott en dag»:

Selv han alle dager nær vil være,
for hver særskilt dag med særskilt trøst.
Hver en dags bekymring vil han bære,
stille stormen med sin allmakts røst.

Hvordan kan vi lære å kjenne Guds omsorg? Jeg tror man kan ha to forskjellige tilnærminger til dette. Enten forventer vi å møte Guds omsorg gjennom et problemfritt liv som tilsier at Gud bare vil oss godt. Eller man kan møte Guds omsorg gjennom lidelse, der vi møter en Gud som gir kraft og bærer gjennom smerten.

Lina Sandell hadde opplevd det siste. Hun hadde møtt omsorgen, kjærligheten og livskraften hos Gud, som hjalp henne i og gjennom smerten.
Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg, sier Gud i Jesaja 49,15.
Gud kommer aldri med tomme løfter.

Jeg har tegnet deg i mine hender, fortsetter han. Den tegningen er to naglemerker i Jesu hender, det uutslettelige beviset på Guds oppgjør med synd, smerte og ondskap. Og det uutslettelige beviset på at Gud ikke glemmer deg.

…når du deler ditt brød med den som sulter…

Jeg tror bibelen er ment å leves ut…

Det er en ubehagelig overbevisning. For bibelen utfordrer så til de grader til et oppgjør med selvsentrering, ignorering av urettferdighet og et (over)forbruk som øker fattigdommen i verden.

Samtidig er det en god overbevisning. For da vet jeg at det er noe utenfor oss som har større tanker for våre liv, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp. Det er en Gud som ikke sitter stille og ser på uretten, men kommer med sitt rike midt i blant oss – og kaller sitt folk til å leve Gudsrikelivet ut midt i verden:

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

Herren skal alltid lede deg
og mette deg i det tørre land.
Han skal gi deg nye krefter,
så du blir lik en vannrik hage,
ja, som et kildevell
der vannet aldri svikter.
Jes.58,5-11