Advent er en livsstil

 (foto: flickr.com – Rennett Stowe cc)

Det er advent for ca 2000 år siden:

Advent betyr komme, og adventstiden er ventetiden menneskene opplever før det de venter på, kommer. Jødene levde i en konstant adventstid. De ventet på kongen, frelseren og frigjøreren som skulle komme. Han skulle forandre hele tilværelsen for alle som tilhørte hans utvalgte folk, jødene. Det var skikkelig advent, det.

Og han kom. Akkurat som Skriften hadde sagt. Men ikke akkurat slik jødene hadde forventet: “Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe…”

Det er advent i år 2012 e.kr.:

Nå er adventstid redusert til en måneds kakebaking, julebrusdrikking, gaveinnkjøp og juleavslutninger. Ok, jeg innrømmer det: Jeg synes desember er en utrolig koselig måned. Jeg liker juleutstillingene i butikkene. Jeg liker når det er mørkt ute og julegatene tennes i sentrum. Jeg liker vår tids advent, men det er ikke skikkelig advent. Det er kun en måneds forberedelse til at julen skal komme.

Ordentlig advent er en livsstil i forventing til at Jesus – Messias – skal komme igjen. Og det er noe som ikke skal reduseres til en måneds intensiv kjøpefest. Bibelen utfordrer oss til å leve i en konstant adventstid. ”Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.” Matt.24, 42.

Han kan komme akkurat i det du står opp til neste arbeidsdag.
Han kan komme når du drar kortet igjennom betalingsterminalen for å betale julepresang til kona.
Han kan komme i mars, i det du tar opp telefonrøret for å svare telefonselgeren som vil gi deg gratis boxershorts (bortsett fra at du må betale porto og ekspedisjonsgebyr og emballasje og tellerskritt for telefonsalget og telefonselgerens julebord).
Han kan komme om fire år, når du står i kirken og skal bære ditt første barn til dåpen.
Han kan komme om 50 år og hente deg, når du er gammel og mett av dage.

”Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer.”

Om vi sover eller våker vil avgjøre vår evighet. Frelst eller fortapt. Evig liv eller evig død.

Tidlig i tenårene var nettopp dette avgjørende for min tro. Jeg var redd for å gå fortapt, og så for meg at fortapelsen ville bli en realitet dersom ikke jeg «hadde min sak i orden med Gud», som de gamle forkynnerne på bedehuset sa. Noen vil kanskje hevde at slike tanker er skadelige for et barn, men for meg var det veien til en dyp frihet. For en dag kom jeg over en sang av Trygve Bjerkrheim. Ordene i sangen fylte hjertet mitt som vann i tørr jord: «Vær ikkje redd, du har ein frelsar,» leste jeg. Og jeg forstod at det var sant. Sangen fortsatte: «Vær ikkje redd, di synd er sona.» Og et tenåringshjerte fant der hvile fra en frykt for fortapelsen. For i Kristus er min synd sonet, min gjeld betalt – og jeg kan se frem mot Jesu gjenkomst med forventning. Med advent som livsstil.

Advent er å vente på at Kongen, Frelseren og Frigjøreren skal komme og ta oss med på en evig fest, og å være klare til å bli med når han kommer. Ikke fordi vi har vært flinke kristne, men fordi vi har tatt imot gaven som en gang ble gitt oss: Gud ble menneske og bar våre synder til korset, og utslettet vår synd.

Advent varer ikke en måned, men er en 24-timer-i-døgnet-7-dager-i-uka-tilværelse.

Og Han kommer. Akkurat slik Skriften sier. Men kanskje ikke akkurat når vi forventer.

La derfor adventstiden strekke seg lenger enn til 24.desember. La advent bli en livsstil, et liv i forventning, et liv som våken etterfølger av Jesus.

For Jesus kommer. Blir du med da?

 (Denne andakten stod på trykk i Velsignet Helg, Dagens lørdagsutgave, 1.desember 2012)

Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?

For noen dager siden hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det et syn, eller om det bare var fantasien min som arbeidet.

Uansett brukte Gud det til å si meg noe.

Jeg hadde nettopp lest litt i Johannes Åpenbaring, og lå og halvsov. Da så jeg for meg en del mennesker som var på vei i en retning. Av en eller annen grunn visste jeg at de var på vei til fortapelsen. Det var ikke kaos eller panikk, bare en jevn strøm av mennesker på vei til en evig fortapelse.

Jeg tenkte ikke så mye mer over det i min halvsove-drøm, men gikk forbi dem for å gå i en annen retning, da jeg ble revet med av strømmen og selv ble ført med samme vei.

Der og da var opplevelsen så realistisk, at jeg stokk skikkelig. Er det virkelig så «lett» å bli ført mot fortapelsen? Tar jeg det som en så stor selvfølge at jeg er kristen og på vei til himmelen, at jeg ikke innser faren for å gå fortapt?

I Matt.26 forteller Jesus om dommen da kongen skiller geitene fra sauene. Geitene går til evig fortapelse, mens sauene går til evig liv. Jeg så for meg at jeg stod i den flokken, trygg på at jeg var sau, trygg på å havne på siden hos dem som fikk evig liv, og sjokket jeg fikk da jeg fikk helt motsatt beskjed…

På hvilket grunnlag fortjener egentlig jeg å tilhøre Gud? Joda, jeg kan det riktige svaret. Det er uproblematisk for meg å ramse opp de rette og viktige svarene om Jesus som tar bort våre synder.

Men er det mine rette svar som frelser meg? Er det en fare at vi blir så trygge i vår tro at det til syvende og sist er vår trygghet vi stoler på, og ikke Jesus?

Jeg tror ikke Jesus overdrev da han flere ganger formante disiplene: «Våk derfor! For dere vet ikke time eller dag deres Herre kommer.»

Hvor går jeg? Hvorfor skal egentlig jeg bli frelst…?