Tag Archives: tålmodighet

Med tålmodighetens og trøstens Gud på vei mot kristen enhet

Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Rom.15,5-7

Kristen enhet er en hjertesak for Gud. Det er ikke et overskuddsforetakende som vi kan gjøre når vi har fått det andre i menigheten (hva nå det skulle være) på plass. Eller en aktivitet for de spesielt interesserte. Som kristne er vi ett. Det er vår identitet. Ikke mange ulike menigheter, men én menighet. Vi omtales i Bibelen som én kropp, som én familie, som ett tre. Vi er Kristi brud – og da snakker vi om én brud, som Kristus elsker og gav sitt liv for.

Se bare hva Paulus skriver til menigheten i Efesos:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:

én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,

én Herre, én tro, én dåp,

én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.

Ef.4,1-6

Vakkert og uendelig viktig.

Men les igjen hva som står i brevet til menigheten i Rom: «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet».

Tålmodighetens og trøstens Gud. De ordene er ikke tilfeldige. Det er en grunn til at nettopp disse er blitt brukt for å trekke frem to karaktertrekk med Gud som trengs når vi snakker om kristen enhet.

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med følgende:

Tålmodighetens Gud

Skal vi vise enighet – og her er det verdt å merke seg at Bibelen snakker om enighet, ikke bare enhet, og virker dermed å utelukke en tanke om at vi kan vise enhet uten å være enige – skal vi vise denne enigheten, trengs det tid. Mye tid. God tid. Sammen. I bønn, over en åpen bibel, i stillhet for å lytte til Åndens stemme, i ydmykhet, i tillit til at Gud – som vil enhet – også skal, i hans tempo, lede oss skritt for skritt nærmere hverandre i enighet.

Veien mot enighet er lang. Veldig lang. Og vanskelig. Det visste også Paulus da han valgte å kalle Gud for «tålmodighetens Gud». Og det er kanskje ekstra utfordrende i en tid som vår, en tid for raske løsninger, rask vekst og raske resultater. Et tre vokser ikke fort. Heller ikke et menneske.

Problemet er at det er mye enklere å bryte ut og starte for oss selv dersom ikke de andre er enige med oss. Det vil jo føre til at nye mennesker blir nådd for Gud, tenker vi – men kanskje vi da først og fremst tenker med noe for kortvarig horisont over vår argumentasjon. For Bibelen sier tross alt at det formidles et sterkt vitnesbyrd når kristne viser enhet.

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet» formaner Paulus oss. Det er som om man hører Paulus dirrer i engasjement og kjærlighet til et broket, men guddommelig fellesskap av mennesker som er kalt sammen for å tilhøre Kristus, for å være ett i ham.

Den tålmodigheten vi som kristne søsken da trenger, er ikke den tålmodigheten en lærer må ha i møte med en elev som ikke forstår mattestykket. En slik holdning er veldig lett å ha (joda, på seg selv kjenner man andre …), at jeg har rett, og i den grad jeg har tålmodighet, er det fordi jeg (for)venter at den andre etter hvert skal forstå det samme som jeg har sett. Slikt blir det lite enhet av.

Å se i et speil

«Vi forstår stykkevis (…) Nå ser vi i et speil, i en gåte» skriver Paulus i 1.Kor.13. Det har blitt meg fortalt at speilene i den tiden ikke var like glatte som nå, noe som førte til at speilbildet forandret seg dersom du tok et skritt til siden. Vi har kanskje fått åpenbart viktige sannheter fra Bibelen, men samtidig må vi ha to sannheter med oss i vår forståelse:
– Gud er alltid større. Det vi har fått åpenbart, er ikke hele sannheten om Gud. Vi kan ikke fange ham inn i våre system. Han er alltid større.
– Og vi ser i et speil. Sidemannen min ser også i et speil. Han har også fått åpenbart noe. Begge ser i samme speil, men vi ser fra noe ulik vinkel. Bildet blir noe annerledes for oss to. Vi ser i et speil. La oss gå sammen. Snakke sammen. Be sammen. Lytte til hva den andre ser. Ikke først og fremst overbevise den andre om at ditt speilbilde er riktig, men fortelle hva du ser, slik at deres to fortellinger kan danne et rikere bilde av hvem Gud er.

Jeg sier ikke at sannheten er relativ. Det er ikke slik at menneskers subjektive tolkning av Ordet alltid er riktig. Vi skal få lov til å påtale vranglære, ikke for å vinne diskusjonen, men for å bevare livet i Gud. Det har Guds menighet til alle tider gjort. Men det må være i kjærlighet. Og i ydmykhet. Og i tålmodighet. Slik at vi sammen kan finne Åndens enhet og ikke trekke for raske konklusjoner.

For vi skal gå sammen på veien. Lære av hverandre. Lytte til hverandre. Forstå hverandre. Og gå sammen med tålmodighetens Gud, som skal sette oss i stand til å gå så langt det trengs for å nå frem til enighet.

Og hvor går den vandringen? Inn mot sentrum. Mot Kristus. Magnus Malm har skrevet klokt i boka «I lammets tegn»:

«Jo tydeligere vi ser hvem Jesus er, desto tydeligere ser vi hva kirken er. Jo mer vi fjerner oss fra hans umiddelbare nærhet og prøver å løse diverse delproblemer, desto mer famler vi i blinde, lenger og lenger fra hverandre. Jo nærmere vi kommer det urkristne evangeliet, desto lettere faller også de enkelte spørsmål på plass. Det er i sentrum vi møtes.»

Les også: Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

Trøstens Gud

Hvorfor kalles han trøstens Gud? Kanskje fordi vi er sårede mennesker. Og vi er mennesker som sårer. De to henger ofte tett sammen. Helbredende mennesker er ofte mennesker som selv har sett sine sår, men som har fått dem helbredet.

Vi trenger et møte med trøstens Gud. Han som viser omsorg. Han som leger våre sår. Han som ikke glemmer oss, men har telt våre hodehår (hva han nå skal med det …) og samlet våre tårer i sin flaske, som det står i Salme 56,9.

Om vi gjemmer våre sår, tar på oss en skinnhellighet, en vellykkethetens maske som skal gi inntrykk av at vi har det bare bra, takk, vil vi aldri nå frem til ekte enhet, ekte fellesskap. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.» synger Leonard Cohen. Jeg er livredd for perfekte mennesker. For de er ikke sanne. Vi trenger nåde fra Gud til å komme ut i lyset. Det skjer noe med oss da. Noe med våre relasjoner. Noe med vår vilje og evne til å forstå den andre.

Og vi gir luft til sårene når vi åpner opp. Helbredende luft. Livgivende luft.

En som bruker sine krefter på å skjule sine sår og svakheter, vil oppleve enheten for truende. For den kristne enheten fordrer ærlighet og ekte nærhet, at vi lar maskene falle, hvor heslig enn sannheten er. Det finnes ingen annen vei til frihet. Det finnes ingen annen vei til enhet. Dersom vi vil holde på masken og hindre andre i å se våre sår, vil vi også – bevisst eller ubevisst – motarbeide kristen enhet. For sannheten er for vond å se i øynene.

Må trøstens Gud gi oss trøst, og må hans omsorg, varme og kjærlighet lokke oss ut i lyset, så våre sår kan bli helbredet og ekte relasjoner bli gjenoprettet.

Kanskje Paulus’ ord til Kolossermenigheten kan også være viktige ord på veien til Åndens enhet for oss kristne i dag:

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.
Kol.3,12-14

IMG_1040

Reklamer

Noen videre refleksjoner om makt eller kraft

Jeg tar sjansen og deler noen videre – og uferdige – refleksjoner om makt eller kraft, som en oppfølger til forrige bloggpost.

På hvilken måte kan vi i kristne utøve makt i samfunnet? Eller, siden begrepet “makt” har en del negative assosiasjoner knyttet til seg – og vi dermed ikke identifiserer oss så lett med det – er det kanskje bedre å bruke de mer stuerene begrepene “innflytelse” eller “påvirkning”.

Hvordan skal vi som Guds menighet få innflytelse i samfunnet? blir da det viktige spørsmålet som mange av oss stiller.

De naturlige strategiske grepene blir da å øke synlighet, få posisjoner eller heve kompetansen. Dette gjør at flere vil høre oss og budskapet vårt. Og vi får mulighet til å påvirke samfunnsstrukturer med kristen tro.

Altså: Synlighet, posisjon, kompetanse

Det høres riktig ut. Høres ut som tre viktige punkter i en handlingsplan.

Problemet er at det ikke er knyttet noen løfter i Bibelen til disse tre. Tvert imot.

Om synlighet:

«I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Jes.30,15

«Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.» 1.Tim.2,1-2

Det virker kanskje noe overfladisk å kun trekke frem to isolerte skriftsteder, men jeg klarer ikke å se at det i Bibelens totale vitnesbyrd finnes et budskap om at vi må søke synlighet for å påvirke. Om vi blir synlige gjennom de livene vi lever, er et helt annet spørsmål. Her handler det om hvor vi plasserer vår tillit. Hva stoler vi på skal gi oss resultater?

Bibelen har aldri bedt oss om å stole på synlighet som en vei til resultater. Den forståelsen er et resultat av en (medie)virkelighet der man må bli sett for å få resultater, om det er i reklamebransjen eller underholdningsindustrien. Blir du ikke sett, finnes du ikke. Den som roper høyest, er mest kreativ eller finner på de nyeste, mest annerledes eller grensesprengene tingene, blir sett – og bedrer avkastningen på arbeidet sitt. Om det er kjendisstatus eller økt salg.

Synlighet er ikke en vei til å gå i Guds kraft. Synlighet kan være et resultat av at en går i denne kraften, men det er noe helt annet. Vi skal ikke søke synlighet, men heller søke Gud, så skal den nødvendige synligheten gis i rett tid.

Om kompetanse og posisjon:

«Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Jeg mener hele avsnittet fra 1.Kor.1,26 og hele kapittel 2 er verdt å lese mange ganger. Be over. Meditere over.
Hva mener Gud er viktig når det gjelder å gjøre hans tjeneste? Leve i hans kraft?

Ikke kompetanse eller posisjon. Men Guds visdom, Den hellige ånds innsikt i dybdene i Gud.

Kan synlighet, posisjoner og kompetanse være til hinder for kristen innflytelse i samfunnet? Ja, i den grad det er der vi plasserer vår tillit. I den grad vi søker dette som veier til innflytelse. Men om det blir gitt oss, om vi blir ledet dit, skal vi ta det imot – men samtidig være våkne og be om beskyttelse, slik at vår fullstendige avhengighet av Gud ikke forsvinner i vår flinkhet …

To verdier vi trenger på denne veien: Tillit og tålmodighet

Tillit til Guds gjerning. Til Guds ord. Til Åndens ledelse. Til Guds løfter.
Tålmodighet: Gud har sin tidsplan. Han står ansvarlig for veksten. For resultatene. Vi skal få vente i forventning til hva han gir og hvor han leder oss. Ikke i passivitet eller latskap. Men i aktiv søken etter Gud og lydhørhet og lydighet til å gå der hans stemme leder oss.

Der finnes kraften.