Tag Archives: Bergprekenen

Styrke i svakhet

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

 

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike …»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

Innlegget har tidligere vært publisert som ukens mediekommentar i Familie & Medier.

Advertisements

Hvorfor blir saltet tråkket på?

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Jeg må dele noen tanker. Uferdige og åpen for korreksjon – slik alle våre tanker i utgangspunktet må være. Tankene dukket opp da jeg leste Bergprekenen, det avsnittet der Jesus sier at vi er salt:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Matt.5,13

Her er altså mine tanker, fra slutten av verset og oppover:

Det finnes altså en tilstand for et kristent fellesskap der det blir tråkket ned av menneskene. Og min umiddelbare tanke var at vi her snakker om motstand mot den kristne tro, en tilstand der de kristne og kristen tro ikke er vel ansett i samfunnet, men er utsatt for ulike grader av motstand – ja, til og med forfølgelse.

Men jeg tror jeg tok feil. For logikken må da være at årsak til motstand og forfølgelse er at menigheten har mistet sin kraft, saltet har sluttet å være salt. Og følger vi dette videre, vil det si at en kraftfull kirke ikke blir tråkket på, i forståelsen «opplever motstand». En slik forståelse passer dårlig både med Bibelen, kirkehistorien og den lidende kirke i dag.

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 1.Tim.3,12

Hva vil det da si å «tråkkes ned av menneskene». Jo, se hva som står i resten av setningen. «Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut». Saltet utgjør ikke lenger noen forskjell, har ingen funksjon.

Saltet er i sin natur annerledes. Noe som skiller seg ut. Noe som har innvirkning på omgivelsene, nettopp på grunn av sin annerledeshet. I dette verset har det av en eller annen grunn mistet sin kraft. Det har sluttet å være salt. Det har ingen virkning. Det skiller seg ikke lenger ut.

Hva er resultatet? Likegyldighet. Det duger ikke. Skaper ingen forandring rundt seg. Har tatt opp omgivelsenes natur i seg og mistet sin kraft.

Resultatet er ikke forfølgelse, men likegyldighet. Et skuldertrekk. Folk bryr seg ikke om saltet. Hva er vel det godt for? La det som engang var salt, holde på med sitt. Og av og til roper eks-saltet opp og forventer å bli sett, hørt og kanskje til og med etterfulgt. Men møtes med et skuldertrekk. Kanskje forakt. Ikke på grunn av sin kraft som salt, men nettopp på grunn av sitt fravær av kraft. Hvem er de som forventer å bli hørt? Duger ikke til noe. Kastes ut. Tråkkes på.

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. (…) Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet», har Eli Wiesel sagt.

Blir vi tråkket på i landet vårt i dag? Ja, i betydningen av at kirken oppleves irrelevant, en klubb for de spesielt interesserte, noe man møter med en form for likegyldighet – fra et positivt avstandsforhold («Det er jo et fint innslag i bygda.») til mild forakt («Hvem tror de at de er?»). Men stort sett et ikke-tema i menneskers liv. Vi blir ikke forfulgt. Til det trenger saltet kraft.

Hva er egentlig salt? Jeg har lenge tenkt at det blant annet skal hindre forråtnelse, noe som på sett og vis er riktig. Men tenk så defensivt hvis det er saltets oppgave i samfunnet: å bidra til å forsinke en forråtnelsesprosess. Vi er kalt til noe større enn å la det døde råtne litt senere. Vi er kalt til å bringe liv til menneskene! På Jesu tid ble salt brukt som jordforbedringsmiddel. Se, da begynner vi å snakke. Når saltet kom i kontakt med jorden, bidro det til nytt liv og vekst!

Jeg tror ikke hovedproblemet i landet er at saltet holder seg i saltbøssen. Jeg tror menigheten igjen må finne Guds kraft, søke ham, leve som et hellig, utskilt, utvalgt og annerledes folk.

Jeg tror Gud trenger å fornye sin kirke, menneske for menneske, leder for leder, fellesskap for fellesskap, by for by – så saltets natur igjen kan prege dem. Gjennom sin annerledeshet, en tilstand der en skaper endring på omgivelsene. Da vil vi ikke bli tråkket på, i betydningen bli opplevd som noe likegyldig. Men vi vil oppleve motstand, noe som er et tegn på liv.

Og hva skal vi gjøre når motstanden kommer? Vi skal fortsette å søke Jesus, vise samme sinn som ham, som Paulus sier i Fil.2, og gi avkall, bøye oss ned, løfte andre opp og takke Gud for at vi er funnet verdig til å lide for ham. Og vi skal lytte til hans ord i Bergprekenen, like før han snakker om saltet:

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt.5,10-12