Å spise seg mett på Jesus

(Foto: freeimages.com/Gary Scott)

I en veldig god leder i Korsets Seier, skriver Lars Christian Gjerlaug:

For en tid tilbake møtte to nære venner livskriser på hvert sitt hold. Den ene, som er aktiv i Den norske kirke, kunne ikke la være å gå til gudstjeneste, mens den andre som var aktiv i en pinsemenighet i denne perioden, ikke orket tanken på å gå på en gudstjeneste i sin menighet.

Om man kan ta lærdom av disse to enkelthistoriene er høyst usikkert, men det kan være interessant å høre hvordan de resonnerte. Den ene kunne fortelle hvordan han i denne perioden var helt avhengig av å hver uke kunne ta imot Guds utstrakte hender i nattverden, og å klamre seg fast til troen gjennom å mumle med i kirkens trosbekjennelse.

Pinsevennen på sin side opplevde at han var på et sted i livet der han ikke hadde noe å gi, og dermed ikke orket å oppsøke menighetens møter.

Jeg tror han er inne på noe svært viktig. Han fortsetter:

 Fordi gudstjenestene former vårt gudsbilde, burde vi arbeide hardt for å synliggjøre at Gud, som er troens opphavsmann og fullender, er den som gir oss nåden og livet. Lite viser dette så klart som feiringen av nattverden.

Nattverden, dette måltidet som på en ubegripelig måte skal gi oss del i Jesu blod og kropp, har i mange menigheter blitt flyttet ut som et ekstra ledd i gudstjenesten som man kobler på fra tid til annen. Den befinner seg i periferien, skjøvet ut av gode intensjoner, ønske om fornyelse eller en manglende forståelse av hvorfor den er så viktig. Da mener jeg vi mister noe enormt viktig, og vi står i gradvis større fare for å havne i sentrum i vårt menighetsarbeid. For umerkelig skjer det en dreining, fra Gud som gir – og over til vi som tjener ham. For det første får vi da en menighet for de ressurssterke, de som opplever at de har noe å gi. For det andre blir det lett vi, og ikke Jesus, som er sentrum i menigheten.

Peter Halldorf skriver i «Duften av de hellige»:

Vi er pilegrimer i tiden, og eukaristien er vår reisekost på vei mot den dag som vi smaker i måltidene, men som ennå ikke er kommet i sin fulle kraft. Når det hellige måltid blir en bisak i den kristne menighet, risikerer kirken å tape sin pilegrimssjel. Opplevelsen av å være fremmed i verden her avtar. Den som etablerer seg i tiden, for her og nå å skape seg et navn, haster raskt forbi fremtidens måltid. Av hensyn til vår eventuelle fremgang gripes vi av samme overtro på argumenter og kampanjer som alle andre som brenner for sitt budskap.

Hvorledes blir den kristne menigheten tiltrekkende? Som underholdere kan kirken ikke konkurrere, selv om vi gjør tapre forsøk. (…)

Det finnes bare en ting kirken er helt alene om: et måltid som overskrider tidens og rommets grenser. Her finnes kilden som aldri tørker ut. Det eneste nødvendige. Av dette måltidet lever og lyser det folk som hverken behøver reklame eller TV-kanaler for å «nå ut». De har trådt inn i fremtiden. Og når mennesket fornemmer duften fra paradiset, behøves ingen ildnende taler for Guds rike. Noe inne i det vil dit. Noe inne i det vet at det er der det hører hjemme.

Utfordrende og vakkert. La oss ta nattverden tilbake. For å spise døds- og livsmåltidet med Kristus. For å komme hjem. For å lede andre hjem.

Søndagens opptur: nattverd

I dag var jeg heldig. Eller privilegert, om du vil.

Da jeg kom til Betlehem med familien, ble jeg stoppet i gangen og spurt om jeg kunne steppe inn og hjelpe med å dele ut nattverd.

Endelig! Nå var det lenge siden sist.

Jeg unner flest mulig den opplevelsen det er å få gi mennesker Jesu legeme og Jesu blod. (Ja, jeg vet tanken er absurd, men vi er faktisk overbevist om at det er Jesu legeme og blod vi spiser og drikker.)

Nattverden handler om tilgivelse for synder, nåde, fellesskap, mat som styrke i livet med Gud, et måltid for å huske Jesu død for oss, et vitnesbyrd om en Gud som elsker oss så høyt at han gav sin sønn for oss.

Forstår jeg det? Bare en liten brøkdel. Men jeg synes det er fantastisk å få være en del av det!

En etter en kommer mennesker frem. Noen sliter kanskje i troen, noen blir stadig mer trygg i livet med Gud. Noen er nok frustrerte og sint på Gud, men aner ikke andre steder å gå med sin smerte, mens andre igjen går frem i flokken, full av takknemlighet og tilbedelse over hvor god Gud er. Noen er fulle av tanker om hva nattverden er, mens andre igjen bare følger med mengden, og vagt aner at dette er viktig å være med på.

Så står vi der. Ingen krav til dagsform, humør, personlighet eller intellektuell forståelse av nattverdens innhold. Bare tomme hender som rekkes frem for å ta imot Jesu legeme og blod, korsfestet og død for meg. Korsfestet og død for deg. Så vi skulle gå fri.

Og nattverden avsluttes med denne flotte hilsenen:

Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt legeme og blod, som han gav til soning for våre synder. Må han styrke oss og holde oss oppe i en sann tro, til det evige liv. Fred være med dere.

Det er et privilegium å få delta. Og tusen takk for at jeg fikk være med og gi dette videre til alle i Betlehem denne søndagen!

Som en merkelig greie, melder VG at det er laget en brødrister som toaster ansiktet av Jesus på brødskiven. Usikker på om de hardde nattverden i tankene da de laget detn, men det Jesus sier, viser at de kanskje er nærmere sannheten enn de tenker…

Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden. Joh.6,51

God søndag!