Tag Archives: kristen enhet

«… samme sinnelag og samme kjærlighet …»

Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet …

Det er som om Paulus vil ha med seg alle på det han nå skal si. Derfor starter han med viktige sannheter i det kristne livet i Fil 2. Og jeg ser for meg menigheten i Filippi – og oss? – sitte der og nikke samtykkende til det Paulus her sier. «Jada, slik er det,» sier de – og vi? – og ser på hverandre. «Ok, tid for trinn to,» tenker Paulus og fortsetter:

… så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn.

Litt usikker mumling sprer seg blant menigheten – og oss? – når Paulus går dem litt nærmere på klingen. Mener han dette?  «Samme sinnelag? Samme kjærlighet? Ett i sjel og sinn?» Den fine innledningen ble plutselig litt mer utfordrende. Kanskje har budskapet fra menigheten i Korint nådd dem, at Paulus kaller de kristne for en kropp med ulike kroppsdeler, der han sier at når ett lem lider, så lider de andre med, og når ett lem blir hedret, så gleder de andre seg med? Trolig har Jesu bønn like før han skulle bli korsfestet – gjengitt i Joh 17 – også blitt fortalt i menigheten, bønnen om at de måtte være ett, slik Jesus og Far er ett. Men det er likefullt utfordrende. For sinnelag, kjærlighet og enhet i sjel og sinn handler vel mye om personlighet og kjemi, og i hvert fall om en oppførsel som havner innenfor det man anser som akseptabel. «Strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre …» surrer i bakhodet deres, siden de har hatt besøk fra Kolossermenigheten, men de liker det ikke. Den enkleste veien er helt klart ikke dette Paulus sier her. Er kristen enhet mulig? Nei, ikke menneskelig sett. Men ved Guds hjelp finnes det en vei å gå – en vei der vi må søke tålmodighet og trøst for å nå frem, som Paulus skrev til menigheten i Rom. Hvilken vei er dette? «Jo,» tenker Paulus, «det er tid for trinn tre»:

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!

Åj. Les den fire ganger til. Sakte. Samtidig som du ber til Gud om å vise deg hva han vil si deg her. Veien til enhet er å legge ned sitt eget. Å dø fra seg selv. Å bli frelst fra sitt ego, sine ambisjoner, sin ærgjerrighet. Og bli den andres tjener. Selv for dem du har dårlig kjemi med. Selv for dem som sårer deg. Nei, det betyr ikke at vi skal lukke øynene for urett eller ignorere grenseoverskridende handlinger. Men du lever ikke lenger for deg selv. Du er blitt en tjener for dine medmennesker. Et sinnelag som var i Kristus Jesus. Og hvordan var og er hans sinnelag? Paulus avslutter denne leksjonen med det som kalles for Kristushymnen:

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Gav avkall. Ble en tjener. Gav sitt liv. Det er veien å gå for kristen enhet.

Reklamer

Med tålmodighetens og trøstens Gud på vei mot kristen enhet

Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Rom.15,5-7

Kristen enhet er en hjertesak for Gud. Det er ikke et overskuddsforetakende som vi kan gjøre når vi har fått det andre i menigheten (hva nå det skulle være) på plass. Eller en aktivitet for de spesielt interesserte. Som kristne er vi ett. Det er vår identitet. Ikke mange ulike menigheter, men én menighet. Vi omtales i Bibelen som én kropp, som én familie, som ett tre. Vi er Kristi brud – og da snakker vi om én brud, som Kristus elsker og gav sitt liv for.

Se bare hva Paulus skriver til menigheten i Efesos:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:

én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,

én Herre, én tro, én dåp,

én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.

Ef.4,1-6

Vakkert og uendelig viktig.

Men les igjen hva som står i brevet til menigheten i Rom: «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet».

Tålmodighetens og trøstens Gud. De ordene er ikke tilfeldige. Det er en grunn til at nettopp disse er blitt brukt for å trekke frem to karaktertrekk med Gud som trengs når vi snakker om kristen enhet.

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med følgende:

Tålmodighetens Gud

Skal vi vise enighet – og her er det verdt å merke seg at Bibelen snakker om enighet, ikke bare enhet, og virker dermed å utelukke en tanke om at vi kan vise enhet uten å være enige – skal vi vise denne enigheten, trengs det tid. Mye tid. God tid. Sammen. I bønn, over en åpen bibel, i stillhet for å lytte til Åndens stemme, i ydmykhet, i tillit til at Gud – som vil enhet – også skal, i hans tempo, lede oss skritt for skritt nærmere hverandre i enighet.

Veien mot enighet er lang. Veldig lang. Og vanskelig. Det visste også Paulus da han valgte å kalle Gud for «tålmodighetens Gud». Og det er kanskje ekstra utfordrende i en tid som vår, en tid for raske løsninger, rask vekst og raske resultater. Et tre vokser ikke fort. Heller ikke et menneske.

Problemet er at det er mye enklere å bryte ut og starte for oss selv dersom ikke de andre er enige med oss. Det vil jo føre til at nye mennesker blir nådd for Gud, tenker vi – men kanskje vi da først og fremst tenker med noe for kortvarig horisont over vår argumentasjon. For Bibelen sier tross alt at det formidles et sterkt vitnesbyrd når kristne viser enhet.

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet» formaner Paulus oss. Det er som om man hører Paulus dirrer i engasjement og kjærlighet til et broket, men guddommelig fellesskap av mennesker som er kalt sammen for å tilhøre Kristus, for å være ett i ham.

Den tålmodigheten vi som kristne søsken da trenger, er ikke den tålmodigheten en lærer må ha i møte med en elev som ikke forstår mattestykket. En slik holdning er veldig lett å ha (joda, på seg selv kjenner man andre …), at jeg har rett, og i den grad jeg har tålmodighet, er det fordi jeg (for)venter at den andre etter hvert skal forstå det samme som jeg har sett. Slikt blir det lite enhet av.

Å se i et speil

«Vi forstår stykkevis (…) Nå ser vi i et speil, i en gåte» skriver Paulus i 1.Kor.13. Det har blitt meg fortalt at speilene i den tiden ikke var like glatte som nå, noe som førte til at speilbildet forandret seg dersom du tok et skritt til siden. Vi har kanskje fått åpenbart viktige sannheter fra Bibelen, men samtidig må vi ha to sannheter med oss i vår forståelse:
– Gud er alltid større. Det vi har fått åpenbart, er ikke hele sannheten om Gud. Vi kan ikke fange ham inn i våre system. Han er alltid større.
– Og vi ser i et speil. Sidemannen min ser også i et speil. Han har også fått åpenbart noe. Begge ser i samme speil, men vi ser fra noe ulik vinkel. Bildet blir noe annerledes for oss to. Vi ser i et speil. La oss gå sammen. Snakke sammen. Be sammen. Lytte til hva den andre ser. Ikke først og fremst overbevise den andre om at ditt speilbilde er riktig, men fortelle hva du ser, slik at deres to fortellinger kan danne et rikere bilde av hvem Gud er.

Jeg sier ikke at sannheten er relativ. Det er ikke slik at menneskers subjektive tolkning av Ordet alltid er riktig. Vi skal få lov til å påtale vranglære, ikke for å vinne diskusjonen, men for å bevare livet i Gud. Det har Guds menighet til alle tider gjort. Men det må være i kjærlighet. Og i ydmykhet. Og i tålmodighet. Slik at vi sammen kan finne Åndens enhet og ikke trekke for raske konklusjoner.

For vi skal gå sammen på veien. Lære av hverandre. Lytte til hverandre. Forstå hverandre. Og gå sammen med tålmodighetens Gud, som skal sette oss i stand til å gå så langt det trengs for å nå frem til enighet.

Og hvor går den vandringen? Inn mot sentrum. Mot Kristus. Magnus Malm har skrevet klokt i boka «I lammets tegn»:

«Jo tydeligere vi ser hvem Jesus er, desto tydeligere ser vi hva kirken er. Jo mer vi fjerner oss fra hans umiddelbare nærhet og prøver å løse diverse delproblemer, desto mer famler vi i blinde, lenger og lenger fra hverandre. Jo nærmere vi kommer det urkristne evangeliet, desto lettere faller også de enkelte spørsmål på plass. Det er i sentrum vi møtes.»

Les også: Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

Trøstens Gud

Hvorfor kalles han trøstens Gud? Kanskje fordi vi er sårede mennesker. Og vi er mennesker som sårer. De to henger ofte tett sammen. Helbredende mennesker er ofte mennesker som selv har sett sine sår, men som har fått dem helbredet.

Vi trenger et møte med trøstens Gud. Han som viser omsorg. Han som leger våre sår. Han som ikke glemmer oss, men har telt våre hodehår (hva han nå skal med det …) og samlet våre tårer i sin flaske, som det står i Salme 56,9.

Om vi gjemmer våre sår, tar på oss en skinnhellighet, en vellykkethetens maske som skal gi inntrykk av at vi har det bare bra, takk, vil vi aldri nå frem til ekte enhet, ekte fellesskap. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.» synger Leonard Cohen. Jeg er livredd for perfekte mennesker. For de er ikke sanne. Vi trenger nåde fra Gud til å komme ut i lyset. Det skjer noe med oss da. Noe med våre relasjoner. Noe med vår vilje og evne til å forstå den andre.

Og vi gir luft til sårene når vi åpner opp. Helbredende luft. Livgivende luft.

En som bruker sine krefter på å skjule sine sår og svakheter, vil oppleve enheten for truende. For den kristne enheten fordrer ærlighet og ekte nærhet, at vi lar maskene falle, hvor heslig enn sannheten er. Det finnes ingen annen vei til frihet. Det finnes ingen annen vei til enhet. Dersom vi vil holde på masken og hindre andre i å se våre sår, vil vi også – bevisst eller ubevisst – motarbeide kristen enhet. For sannheten er for vond å se i øynene.

Må trøstens Gud gi oss trøst, og må hans omsorg, varme og kjærlighet lokke oss ut i lyset, så våre sår kan bli helbredet og ekte relasjoner bli gjenoprettet.

Kanskje Paulus’ ord til Kolossermenigheten kan også være viktige ord på veien til Åndens enhet for oss kristne i dag:

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.
Kol.3,12-14

IMG_1040

Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

powerpoint-free-christian_21646

Kvelden er mørk. Det går mot natt, og tiden er snart inne. Han har visst det lenge, men nå er det mer enn noe som skal skje der fremme, om noen år, noen måneder, noen dager. Om kort tid ligger han på kne i dødsangst og ber sin Far om å få slippe – hvis det er Fars vilje. Han vet at Fars vilje er at han skal dø. Sone verdens synd. Sone min synd.

I disse siste timene tenker han på oss. Er opptatt av hvordan det skal gå med oss etter han har fullført frelsesverket og blir tatt opp til Far. Ber for oss.

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.

Og hva ber han om?

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg.  Slik skal også de være i oss, …

Hva skjer da?

… for at verden skal tro at du har sendt meg.

Kan du være med i den bønnen? Verden trenger å tro Jesus, at han er Guds utsendte sønn, vår Frelser. Og veien til det går gjennom enhet blant Guds barn, Jesu etterfølgere, den kristne menighet. Ikke gjennom å kjøre sitt lille isolerte sololøp (som enkeltmenneske, menighet eller kirkesamfunn), men å søke enhet blant Guds barn. Hvordan? Hvor går veien til enhet? Jesus svarer videre i sin bønn:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Veien til enhet går gjennom å ta imot Guds herlighet som er gitt oss i Jesus. Veien til enhet går gjennom Jesus, gjennom hans død og oppstandelse, gjennom hans utslettelse av verdens synd og seier over døden. Dersom vi beveger oss bort fra korset, ut i periferien, blir lyset svakere, vi ser hverandre mindre klart og vi skinner mindre av Jesus. Og avstanden mellom hverandre blir større jo lenger bort vi beveger oss fra sentrum. Søk Jesus, og vi vil finne familien der. Det er ikke snakk om en konturløs enhet, der vi helst trenger et svakere lys, så uenighetene ikke blir så tydelige. Nei, det er snakk om en enhet der vi ser hverandre klart i Kristus, hos Kristus, gjennom Kristus.

Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.

Er det noe verden trenger mer enn noe annet, er det å skjønne at Gud elsker dem. Skal ikke det oppmuntre oss til enhet, å søke Jesus og invitere andre inn dit for å møtes rundt Lyset, Frelseren, Frigjøreren, Forsoneren? Så verden skal skjønne at Gud har sendt Jesus og at Han elsker dem.

(Bibeltekster er hentet fra Johannes 17)