Å spise seg mett på Jesus

(Foto: freeimages.com/Gary Scott)

I en veldig god leder i Korsets Seier, skriver Lars Christian Gjerlaug:

For en tid tilbake møtte to nære venner livskriser på hvert sitt hold. Den ene, som er aktiv i Den norske kirke, kunne ikke la være å gå til gudstjeneste, mens den andre som var aktiv i en pinsemenighet i denne perioden, ikke orket tanken på å gå på en gudstjeneste i sin menighet.

Om man kan ta lærdom av disse to enkelthistoriene er høyst usikkert, men det kan være interessant å høre hvordan de resonnerte. Den ene kunne fortelle hvordan han i denne perioden var helt avhengig av å hver uke kunne ta imot Guds utstrakte hender i nattverden, og å klamre seg fast til troen gjennom å mumle med i kirkens trosbekjennelse.

Pinsevennen på sin side opplevde at han var på et sted i livet der han ikke hadde noe å gi, og dermed ikke orket å oppsøke menighetens møter.

Jeg tror han er inne på noe svært viktig. Han fortsetter:

 Fordi gudstjenestene former vårt gudsbilde, burde vi arbeide hardt for å synliggjøre at Gud, som er troens opphavsmann og fullender, er den som gir oss nåden og livet. Lite viser dette så klart som feiringen av nattverden.

Nattverden, dette måltidet som på en ubegripelig måte skal gi oss del i Jesu blod og kropp, har i mange menigheter blitt flyttet ut som et ekstra ledd i gudstjenesten som man kobler på fra tid til annen. Den befinner seg i periferien, skjøvet ut av gode intensjoner, ønske om fornyelse eller en manglende forståelse av hvorfor den er så viktig. Da mener jeg vi mister noe enormt viktig, og vi står i gradvis større fare for å havne i sentrum i vårt menighetsarbeid. For umerkelig skjer det en dreining, fra Gud som gir – og over til vi som tjener ham. For det første får vi da en menighet for de ressurssterke, de som opplever at de har noe å gi. For det andre blir det lett vi, og ikke Jesus, som er sentrum i menigheten.

Peter Halldorf skriver i «Duften av de hellige»:

Vi er pilegrimer i tiden, og eukaristien er vår reisekost på vei mot den dag som vi smaker i måltidene, men som ennå ikke er kommet i sin fulle kraft. Når det hellige måltid blir en bisak i den kristne menighet, risikerer kirken å tape sin pilegrimssjel. Opplevelsen av å være fremmed i verden her avtar. Den som etablerer seg i tiden, for her og nå å skape seg et navn, haster raskt forbi fremtidens måltid. Av hensyn til vår eventuelle fremgang gripes vi av samme overtro på argumenter og kampanjer som alle andre som brenner for sitt budskap.

Hvorledes blir den kristne menigheten tiltrekkende? Som underholdere kan kirken ikke konkurrere, selv om vi gjør tapre forsøk. (…)

Det finnes bare en ting kirken er helt alene om: et måltid som overskrider tidens og rommets grenser. Her finnes kilden som aldri tørker ut. Det eneste nødvendige. Av dette måltidet lever og lyser det folk som hverken behøver reklame eller TV-kanaler for å «nå ut». De har trådt inn i fremtiden. Og når mennesket fornemmer duften fra paradiset, behøves ingen ildnende taler for Guds rike. Noe inne i det vil dit. Noe inne i det vet at det er der det hører hjemme.

Utfordrende og vakkert. La oss ta nattverden tilbake. For å spise døds- og livsmåltidet med Kristus. For å komme hjem. For å lede andre hjem.

Med tålmodighetens og trøstens Gud på vei mot kristen enhet

Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.
Rom.15,5-7

Kristen enhet er en hjertesak for Gud. Det er ikke et overskuddsforetakende som vi kan gjøre når vi har fått det andre i menigheten (hva nå det skulle være) på plass. Eller en aktivitet for de spesielt interesserte. Som kristne er vi ett. Det er vår identitet. Ikke mange ulike menigheter, men én menighet. Vi omtales i Bibelen som én kropp, som én familie, som ett tre. Vi er Kristi brud – og da snakker vi om én brud, som Kristus elsker og gav sitt liv for.

Se bare hva Paulus skriver til menigheten i Efesos:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått, i mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:

én kropp, én Ånd,
slik dere fikk ett håp da dere ble kalt,

én Herre, én tro, én dåp,

én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.

Ef.4,1-6

Vakkert og uendelig viktig.

Men les igjen hva som står i brevet til menigheten i Rom: «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet».

Tålmodighetens og trøstens Gud. De ordene er ikke tilfeldige. Det er en grunn til at nettopp disse er blitt brukt for å trekke frem to karaktertrekk med Gud som trengs når vi snakker om kristen enhet.

Jeg tror det kan ha noe å gjøre med følgende:

Tålmodighetens Gud

Skal vi vise enighet – og her er det verdt å merke seg at Bibelen snakker om enighet, ikke bare enhet, og virker dermed å utelukke en tanke om at vi kan vise enhet uten å være enige – skal vi vise denne enigheten, trengs det tid. Mye tid. God tid. Sammen. I bønn, over en åpen bibel, i stillhet for å lytte til Åndens stemme, i ydmykhet, i tillit til at Gud – som vil enhet – også skal, i hans tempo, lede oss skritt for skritt nærmere hverandre i enighet.

Veien mot enighet er lang. Veldig lang. Og vanskelig. Det visste også Paulus da han valgte å kalle Gud for «tålmodighetens Gud». Og det er kanskje ekstra utfordrende i en tid som vår, en tid for raske løsninger, rask vekst og raske resultater. Et tre vokser ikke fort. Heller ikke et menneske.

Problemet er at det er mye enklere å bryte ut og starte for oss selv dersom ikke de andre er enige med oss. Det vil jo føre til at nye mennesker blir nådd for Gud, tenker vi – men kanskje vi da først og fremst tenker med noe for kortvarig horisont over vår argumentasjon. For Bibelen sier tross alt at det formidles et sterkt vitnesbyrd når kristne viser enhet.

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet» formaner Paulus oss. Det er som om man hører Paulus dirrer i engasjement og kjærlighet til et broket, men guddommelig fellesskap av mennesker som er kalt sammen for å tilhøre Kristus, for å være ett i ham.

Den tålmodigheten vi som kristne søsken da trenger, er ikke den tålmodigheten en lærer må ha i møte med en elev som ikke forstår mattestykket. En slik holdning er veldig lett å ha (joda, på seg selv kjenner man andre …), at jeg har rett, og i den grad jeg har tålmodighet, er det fordi jeg (for)venter at den andre etter hvert skal forstå det samme som jeg har sett. Slikt blir det lite enhet av.

Å se i et speil

«Vi forstår stykkevis (…) Nå ser vi i et speil, i en gåte» skriver Paulus i 1.Kor.13. Det har blitt meg fortalt at speilene i den tiden ikke var like glatte som nå, noe som førte til at speilbildet forandret seg dersom du tok et skritt til siden. Vi har kanskje fått åpenbart viktige sannheter fra Bibelen, men samtidig må vi ha to sannheter med oss i vår forståelse:
– Gud er alltid større. Det vi har fått åpenbart, er ikke hele sannheten om Gud. Vi kan ikke fange ham inn i våre system. Han er alltid større.
– Og vi ser i et speil. Sidemannen min ser også i et speil. Han har også fått åpenbart noe. Begge ser i samme speil, men vi ser fra noe ulik vinkel. Bildet blir noe annerledes for oss to. Vi ser i et speil. La oss gå sammen. Snakke sammen. Be sammen. Lytte til hva den andre ser. Ikke først og fremst overbevise den andre om at ditt speilbilde er riktig, men fortelle hva du ser, slik at deres to fortellinger kan danne et rikere bilde av hvem Gud er.

Jeg sier ikke at sannheten er relativ. Det er ikke slik at menneskers subjektive tolkning av Ordet alltid er riktig. Vi skal få lov til å påtale vranglære, ikke for å vinne diskusjonen, men for å bevare livet i Gud. Det har Guds menighet til alle tider gjort. Men det må være i kjærlighet. Og i ydmykhet. Og i tålmodighet. Slik at vi sammen kan finne Åndens enhet og ikke trekke for raske konklusjoner.

For vi skal gå sammen på veien. Lære av hverandre. Lytte til hverandre. Forstå hverandre. Og gå sammen med tålmodighetens Gud, som skal sette oss i stand til å gå så langt det trengs for å nå frem til enighet.

Og hvor går den vandringen? Inn mot sentrum. Mot Kristus. Magnus Malm har skrevet klokt i boka «I lammets tegn»:

«Jo tydeligere vi ser hvem Jesus er, desto tydeligere ser vi hva kirken er. Jo mer vi fjerner oss fra hans umiddelbare nærhet og prøver å løse diverse delproblemer, desto mer famler vi i blinde, lenger og lenger fra hverandre. Jo nærmere vi kommer det urkristne evangeliet, desto lettere faller også de enkelte spørsmål på plass. Det er i sentrum vi møtes.»

Les også: Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

Trøstens Gud

Hvorfor kalles han trøstens Gud? Kanskje fordi vi er sårede mennesker. Og vi er mennesker som sårer. De to henger ofte tett sammen. Helbredende mennesker er ofte mennesker som selv har sett sine sår, men som har fått dem helbredet.

Vi trenger et møte med trøstens Gud. Han som viser omsorg. Han som leger våre sår. Han som ikke glemmer oss, men har telt våre hodehår (hva han nå skal med det …) og samlet våre tårer i sin flaske, som det står i Salme 56,9.

Om vi gjemmer våre sår, tar på oss en skinnhellighet, en vellykkethetens maske som skal gi inntrykk av at vi har det bare bra, takk, vil vi aldri nå frem til ekte enhet, ekte fellesskap. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.» synger Leonard Cohen. Jeg er livredd for perfekte mennesker. For de er ikke sanne. Vi trenger nåde fra Gud til å komme ut i lyset. Det skjer noe med oss da. Noe med våre relasjoner. Noe med vår vilje og evne til å forstå den andre.

Og vi gir luft til sårene når vi åpner opp. Helbredende luft. Livgivende luft.

En som bruker sine krefter på å skjule sine sår og svakheter, vil oppleve enheten for truende. For den kristne enheten fordrer ærlighet og ekte nærhet, at vi lar maskene falle, hvor heslig enn sannheten er. Det finnes ingen annen vei til frihet. Det finnes ingen annen vei til enhet. Dersom vi vil holde på masken og hindre andre i å se våre sår, vil vi også – bevisst eller ubevisst – motarbeide kristen enhet. For sannheten er for vond å se i øynene.

Må trøstens Gud gi oss trøst, og må hans omsorg, varme og kjærlighet lokke oss ut i lyset, så våre sår kan bli helbredet og ekte relasjoner bli gjenoprettet.

Kanskje Paulus’ ord til Kolossermenigheten kan også være viktige ord på veien til Åndens enhet for oss kristne i dag:

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender.
Kol.3,12-14

Makt eller kraft?

Ill.foto: sxc.hu/Ayla87

Jeg lurer på om vi kristne noen ganger blander begrepene «makt» og «kraft». Ikke minst når det kommer til kristendommens plass i samfunnet.

La meg forsøke å forklare. Eller strengt tatt: Sortere tankene mine mens jeg skriver …

All makt
Like før Jesus ble tatt opp til himmelen, sa han: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden». Hvordan utøver Jesus denne makten?

Jesus viste blant annet at han hadde:
– makt til å helbrede
– makt til å drive ut onde ånder
– makt til å overvinne døden
– makt til å frelse

Jesus inntok en maktposisjon i møte med djevelen, demoner og syndefallets konsekvenser. Han hadde – og har – makt over dem. Den siste fienden, døden, ble overvunnet ved den tomme graven første påskedag.

Jesus inntok aldri en maktposisjon i møte med andre mennesker. Han utøvde ikke makt over dem. Han foretok aldri valg eller handlinger som gjorde at mennesker mistet sin frihet til å følge ham eller ikke.

Men Jesus viste sin makt for menneskene ved å utøve makt over djevelens og hans demoner. Jeg tror den distinksjonen er svært viktig.

Og vi er sendt for å gå i hans fotspor.

Han gir kraft
Derfor gir han oss kraft.

«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Apg.1,8

– kraft til å være Jesu vitner. I ord, i tegn og i under.
– kraft til å følge Ham, hva det enn koster
– kraft til å sette mennesker i frihet
– kraft til å seire over verden

Vi er ikke denne kraften. Men i Den hellige ånd kan vi få denne kraften – for å vitne, ikke for å forherlige oss selv og vår åndelige fortreffelighet.

Makt eller kraft?
Men så er jeg redd vi noen ganger blander kortene. For makt og kraft er ikke det samme. De er relatert til hverandre. Men må holdes strengt adskilt.

Vi skal få ta imot kraften fra Gud. Vi skal utøve den makt vi i Jesu navn har fått over djevelen og hans åndehær (ja, jeg tror faktisk at de er en realitet). Men den makten har vi fått for å tjene andre, ikke herske. Å søke maktposisjoner i den hensikt å fremme misjon er livsfarlig. Av minst to viktige grunner:

For det første kan makt ødelegge hjertet hos den som får makten, ikke minst når makten er noe man søker. «All makt korrumperer» har John Dalberg-Acton sagt. Jeg er ikke enig i en så kategorisk påstand. Som en venn sa: «Makt korrumperer ikke. Synd korrumperer.» Men vi ser at mange gode intensjoner og ønsker om å skape forandring har måtte gi tapt i møte med maktens besnærende makt over oss. Og «hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Mark.8,36. Sammenblandingen makt og kristen tro er en usedvanlig krevende kombinasjon, og i de fleste tilfeller har troen gått tapende ut av det ekteskapet …

For det andre er det vanskelig å gjenspeile den kristne tro gjennom maktposisjoner, en tro som handler om å gi avkall, tjene, bøye seg ned og gi sitt liv for andre. Makt handler om å ta i bruk de midler en har – i vår siviliserte kultur: lovgiving og budsjettildeling (og mediedekning), i diktaturer: fengsling og drap – til å styre folk til å gjøre det makten bestemmer, om de ønsker det eller ikke. Jeg ønsker ikke å nedvurdere den oppgaven politikere gjør. Myndigheten er gitt av Gud og viktig for å få et samfunn til å fungere godt.

Problemet oppstår når denne makten skal være en medspiller for den kristne tro. Ja, jeg tror mange av lovene som er farget og formet av den kristne tro er helt essensielle for et samfunn som er godt å leve i. Men det er stor forskjell å bruke makten som et middel for å fremme kristen tro, eller å bruke makten til å tjene menneskene med gode lover, viktige budsjettildelinger eller mediedekning som fremmer det som er sant, rett og godt.

Hva skal vi søke?
Jeg tror ikke vi kristne er kalt til å søke makt. Hvor taktisk lurt det enn kan virke. Hvor gode konsekvenser det enn (i hvert fall på kort sikt) kan gi. For det «lukter» ikke Jesus av det. Det kan korrumpere våre hjerter. Vi kan stå i fare for å gå på kompromiss med vår tro, i det godes hensikt. Og vi står i fare for å gi et annet inntrykk av hvem Jesus er, han som gav avkall på sin posisjon, som ikke utøvde makt over menneskene, men elsket, tjente og gav sitt liv for dem.

Vi er kalt til å søke Gud. Søke hans ansikt. Være sammen med ham. Ha blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. Være barn av en himmelsk Far, som elsker oss med en evig kjærlighet.

Der skjer det noe. Vi blir forvandlet. Vi blir fylt. Vi får kraft. Vi blir vitner om hvem Jesus er. Men vi er ikke hos ham for å bli forvandlet. For å bli fylt. For å få kraft. Gud er årsak nok til å være hos ham.

Å ta imot Guds kraft, å leve i denne kraften, vil ha en helt annen virkning på menneskenes hjerter enn alle maktposisjoner vi kan få – hvor gode og viktige de enn er.

Om vi blir gitt en maktposisjon gjennom et liv der vi tjener og ikke søker makten, da kan vi kanskje gå inn i den – som en Daniel i Babylon. Men vi skal være klar over farene, og stå imot alle fristelser til å se på maktposisjonen som et middel for misjon gjennom makt. Vi er her på jorden for å tjene, for å gi avkall, for å gi våre liv. Først da kan vi speile ham som gav sitt liv av kjærlighet til menneskene.

La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!

Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,

men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
Fil.2,5-8

Oppdatering: Jeg fikk en tilbakemelding om at det finnes ulike former for makt, og at det er fare for at en i dette innlegget blander disse. En bedriftsleder har makt. Foreldre har makt. En prest, pastor eller søndagsskoleleder, for den saks skyld, har makt. Dette er strukturer som skal skape ryddige relasjoner og orden i «organismen». Mitt anliggende er å påpeke «maktmisjon», en holdning der vi kristne tenker at vi må ha en form for maktposisjon i samfunnet for å utbre kristen tro. Håper dette klargjør det.

Asafs befriende bekjennelse

Ill.foto: sxc.hu/Gads

Jeg er Asaf. Dette hendte meg. Men først må jeg bare få si:

Sannelig, Gud er god mot Israel,
mot dem som er rene av hjertet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre Herren. For meg er det godt å være nær Gud. Når jeg er hos Ham, har jeg ikke glede i noe på jorden. Men det har ikke alltid vært slik. Det var en tid der mitt forhold til Gud var helt annerledes. Jeg var nær ved å snuble, foten holdt på å gli ut. 

Det er ingen god tilstand. Grunnen under meg smuldret bort. Jeg holdt på å miste fotfestet. Gud var ikke min klippe, den faste grunn som jeg skulle få leve på. Hvorfor det? spør du. Eller, du bør spørre det. For det som hendte meg, har hendt til alle tider – og kommer til å hende mennesker til tidens ende. Og mennesker kommer til å miste liv og evighet fordi de opplever det samme som meg. Derfor vil jeg at du skal låne ditt hjertets øre til meg nå et lite øyeblikk og høre hva som hendte meg.

Jeg var misunnelig på de hovmodige,
jeg så at det gikk de urettferdige vel.

Jeg så rundt meg. Sammenlignet meg med de andre. Speilet mitt liv i deres. Og ble misunnelig – denne djevelske følelsen som, når den først har festet seg, skaper et perverst behov for å bli matet videre. Blikket mitt ble værende på dem. Jeg sammenlignet. Og speilet meg.

I deres vellykkethet. I deres velstand. I deres synder, hovmod, spott og ondskap – og jeg så: «Folk vender seg til dem og suger i seg deres ord.»

Slik er de urettferdige,
de er alltid trygge og øker sin rikdom.

Er det rart jeg ble misunnelig? At jeg kjente på et hat, et ønske om at de skulle mislykkes, at jeg skulle lykkes mer enn dem?

Forgjeves har jeg holdt hjertet rent
og vasket hendene i uskyld.

Jeg har på langt nær oppnådd det samme som dem. Verken i velstand, vellykkethet, makt eller popularitet. Tvert imot. Og det til tross for at jeg har holdt hjertet rent! Jeg har levd for Gud!

Slik tenkte jeg, Asaf. Det var pinefullt å se de urettferdiges lykke.

Så skjedde det noe.

Jeg gikk inn i Guds helligdom.

Det snudde opp-ned på livet mitt! Og dette er hva jeg ønsker dere skal lære av min historie, dere som – på samme måte som meg – står i fare for å spises opp av misunnelse, av sammenligning, av ønsket om å lykkes med deres planer.

Der, i Guds helligdom skjønte jeg hvilken fremtid de får. I Guds helligdom, for Guds ansikt, fikk jeg hjelp til å se livet i et annet perspektiv. Se tiden som helhet. Se at deres lykke var kortvarig og at deres ondskapsfulle velstand var i ferd med å bli deres undergang.

Det fylte meg ikke med skadefryd. Det hadde bare vært en videreføring av misunnelsen, en hevnaktig, bittersøt glede over andres undergang. Nei, slik er ikke Gud!

Bitterheten ødelegger og dommen tilhører Gud. Jeg, Asaf, fikk hjelp til å løfte blikket. Bort fra de andre, bort fra sammenligningen – som en har sagt er djevelens oppfinnelse – og opp til Gud. I Guds ansikt fikk jeg speile meg. Der fikk jeg se meg selv. Og der fikk jeg se de andre, gjennom Guds perspektiv.

Bitterheten gjorde meg dum som et fe. Nå har Gud latt meg få vende om. Han har satt meg fri. Fri fra behovet for å lykkes. Fri fra behovet for å være bedre enn andre. Fri fra behovet for popularitet eller makt. Fri fra hovmodet, som jeg så hos andre – og fant i mitt eget hjerte. Fri til å tilbe. Fri til å være hans barn. Og nå er min frigjorte bekjennelse til Gud:

Jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.

Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du imot meg i herlighet.

Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden.

Om kropp og hjerte forgår,
er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del.

De som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.

Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg har tatt min tilflukt til Herren Gud.
Jeg vil fortelle om alle dine gjerninger.

(Originalen kan leses i Salme 73)

Styrke i svakhet

Ill.foto: sxc.hu/nkzs

 

«Salige er de rike,
de eier verden.

Salige er de som alltid er glade,
de trenger ingen trøst.

Salige er de selvsikre,
de skal innta landet.

Salige er de vellykkede,
de skal mettes.

Salige er de sosialt kompetente,
de trenger ingen barmhjertighet.

Salige er de høyt utdannede,
de er verdens guder.

Salige er de som får være i fred,
de skal kalles lykkens sønner.

Salige er de som har et fleksibelt syn på rettferdighet,
de tar seg frem i verden.»

Med denne omskrivingen av Jesu ord i Bergprekenen beskriver forfatter og veileder Magnus Malm vårt samfunn i boka «Et hjerte større enn verden». Og han fortsetter: «Verden er i de sterkestes vold». Har han rett? Mye kan dessverre tyde på det. Jeg er redd for at det finnes krefter – djevelsk udefinerbare og uadresserbare, for enkle løsninger finnes ikke her – som binder mennesker, holder dem fanget i en stadig klatring etter lykken. Fanget i jakten etter skatten ved regnbuens ende, en jakt der en vil oppleve at målet stadig flytter seg. Vi når aldri frem. Det blir aldri godt nok. Aldri mye nok. Vi blir aldri lykkelige nok.

Dermed endres målsetningen. Om vi ikke oppnår denne lykken, er det nest beste å gi andre et inntrykk av at vi har lykkes. Da gjelder det å skape et bilde av perfeksjon, å skaffe seg et image som andre ser opp til.

Livsfarlig. For oss selv. For andre. «Når vi alle spiller sikre, skaper vi en verden av ytterste usikkerhet», har Dag Hammarskjöld sagt.

VG har over flere reportasjer satt ungdommers prestasjonskultur på dagsorden. I kronikken «Det tause opprøret», skriver skriver politisk redaktør Hanne Skartveit om «stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv – eller dropper ut av skolen» som en taus protest mot å ikke nå opp, å være en del av en utmattende prestasjonskarusell der hvert individ er overlatt til seg selv. Kronikken er delt over 35 000 ganger, noe som dessverre viser en altfor stor gjenkjennelse i det hun skriver. For nå kan jo enhver bli det han eller hun vil. På den måten skaper vi, uten å ønske det, et samfunn for de sterkeste. For om man ikke klarer klatringen, har man strengt tatt bare seg selv å takke. Det er jo opp til deg. Så tyr man til det nest beste. Man skaper seg et image av perfeksjon. I vennegjengen. I familien. I sosiale medier. Hvordan folk opplever deg, er viktigere enn hvem du er.

Problemet er at et slikt image er drepende. Det hindrer frisk luft å komme inn til den du er, under kostymet. Hindrer sann frihet. Hindrer sår å bli leget. Hindrer de livsnødvendige, ekte relasjonene mellom deg og den andre – om det er Gud eller dine medmennesker. Så har vi skapt et samfunn av klatrere, som i realiteten fører oss nedover som mennesker, bort fra de vi er skapt til å være. Bort fra friheten.

«Salige er de rike …»

Hva var det Jesus egentlig sa? Hvis vi stopper opp litt, går av tredemøllen vi befinner oss på – den som gir en opplevelse av at vi er fryktelig aktive, spreke og flinke, men som ikke flytter oss av flekken – og lytter til Jesu ord i Bergprekenen, hva hører vi da? Kanskje er det slik at de ordene som i første omgang kan virke defensive, en hyllest til svakheten og det middelmådige, er frigjørende ord som skaper et rom av luft rundt oss som vi kan puste fritt i. Senke skuldrene. Finne hvile. Fordi det er en annen som bærer oss, som bekrefter oss, som gir kraft. Det er en annen som er Gud. Ikke vi. Kanskje vi i Jesu ord møter sannheten i det Paulus mente da han sa: «Når jeg er svak, da er jeg sterk»:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.»

Innlegget har tidligere vært publisert som ukens mediekommentar i Familie & Medier.

Om kristen annerledeshet

Ill.foto: sxc.hu/NatsPhotos

Etter forrige post, «Hvorfor blir saltet tråkket på?», fikk jeg følgende spørsmål:

Når du skriver at kristne skal være annerledes, på hvilken måte skal de være det? Hva er det som skal kjennetegne kristnes annerledeshet?

Det er et veldig godt spørsmå, noel som gjør at jeg skriver en egen bloggpost om det. Og selv om jeg skal være forsiktig med å svare for enkelt på det, kommer jeg med noen tanker her:

For det første sier vår annerledeshet noe om hvor vi hører til. «Vi har vårt hjemland i himmelen» skriver Paulus i Fil.3,20. Vårt liv her på jorden må sees i lys av at vi er her midlertidig og at vårt hjem, vårt statsborgerskap, er hos Gud. Det er det rikes lover som gjelder, det rikes verdier som skal leves ut. Det er det Guds rikes Konge som er vår konge.

For det andre sier vår annerledeshet noe om hvem vi tilhører. Menigheten blir kalt for Kristi brud. Og Guds historie er en eneste lang kjærlighetshistorie der han gjør alt som står i hans makt for å vise sin kjærlighet til oss, for å få oss til å elske tilbake og for å gjøre istand sin brud til «Lammets bryllup» – et begrep som er ekstremt fremmed for de fleste av oss, men som er vel verdt å bruke tid på å lese om, be over, meditere over. Vi tilhører Kristus. Han skal få vår kjærlighet, ikke først og fremst som en følelse, men som den kjærligheten en brud har når hun lover troskap til sin ektefelle – den som tåler dager med tørke eller storm, fordi valget om å elske tilbake grunner ikke i dagsformen, men i en dyp tillit til at «vi elsker fordi han elsket oss først».

Disse to sier noe om at annerledesheten først og fremst handler om identitet, mer enn handlinger. Jo, jeg tror det får konsekvenser for våre handlinger også, men de springer ut av vår identitet som Kristi brud og borgere av himmelen. Det er en usedvanlig befriende tanke: Vår identitet baserer seg ikke på hva vi gjør, men hvor og hvem vi tilhører.

Angående handlinger (og identitet), er det verdt å lese Kol.3,1-10 noen ganger:

1. Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. 2 La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. 3 Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. 4 Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham.
5 La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. 6 Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige. 7 Blant dem var også dere den gang dere levde slik. 8 Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. 9 Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger 10 og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne.

Identitet: Vi er døde. Vi lever i Kristus. Vi er reist opp med ham og tilhører ham.

Derfor: La det jordiske i oss dø. Ikke som et begrep for det materielle. Det er Guds skaperverk, og vi skal ikke vende oss bort fra det i en gnostisk fornektelse av det skapte, men ta vare på det, forvalte det, glede oss over det – og tilbe Skaperen fremfor skaperverket. Nei, det jordiske er handlinger som hor, urenhet, lidenskap, ondt begjær, grådighet, sinne, hissighet, ondskap, spott, rått snakk og løgn.

Hvis vi ser på motpolene til disse, finner vi trofasthet, renhet, selvbeherskelse, tørst etter det gode, gavmildhet, fred, mildhet, godhet, omsorg, gode ord og sannhet – og vi ser at Åndens frukt fra Gal.5,22 tegnes opp som «det som er der oppe», som den annerledesheten vi skal få leve i. Ikke ved å ta det på oss som ytre gjerninger, men ved å leve i og ved Den hellige ånd.

Gav dette mening? Har noen flere tanker om dette?

Hvorfor blir saltet tråkket på?

Ill.foto: sxc.hu/Nataly16

Jeg må dele noen tanker. Uferdige og åpen for korreksjon – slik alle våre tanker i utgangspunktet må være. Tankene dukket opp da jeg leste Bergprekenen, det avsnittet der Jesus sier at vi er salt:

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Matt.5,13

Her er altså mine tanker, fra slutten av verset og oppover:

Det finnes altså en tilstand for et kristent fellesskap der det blir tråkket ned av menneskene. Og min umiddelbare tanke var at vi her snakker om motstand mot den kristne tro, en tilstand der de kristne og kristen tro ikke er vel ansett i samfunnet, men er utsatt for ulike grader av motstand – ja, til og med forfølgelse.

Men jeg tror jeg tok feil. For logikken må da være at årsak til motstand og forfølgelse er at menigheten har mistet sin kraft, saltet har sluttet å være salt. Og følger vi dette videre, vil det si at en kraftfull kirke ikke blir tråkket på, i forståelsen «opplever motstand». En slik forståelse passer dårlig både med Bibelen, kirkehistorien og den lidende kirke i dag.

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. 1.Tim.3,12

Hva vil det da si å «tråkkes ned av menneskene». Jo, se hva som står i resten av setningen. «Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut». Saltet utgjør ikke lenger noen forskjell, har ingen funksjon.

Saltet er i sin natur annerledes. Noe som skiller seg ut. Noe som har innvirkning på omgivelsene, nettopp på grunn av sin annerledeshet. I dette verset har det av en eller annen grunn mistet sin kraft. Det har sluttet å være salt. Det har ingen virkning. Det skiller seg ikke lenger ut.

Hva er resultatet? Likegyldighet. Det duger ikke. Skaper ingen forandring rundt seg. Har tatt opp omgivelsenes natur i seg og mistet sin kraft.

Resultatet er ikke forfølgelse, men likegyldighet. Et skuldertrekk. Folk bryr seg ikke om saltet. Hva er vel det godt for? La det som engang var salt, holde på med sitt. Og av og til roper eks-saltet opp og forventer å bli sett, hørt og kanskje til og med etterfulgt. Men møtes med et skuldertrekk. Kanskje forakt. Ikke på grunn av sin kraft som salt, men nettopp på grunn av sitt fravær av kraft. Hvem er de som forventer å bli hørt? Duger ikke til noe. Kastes ut. Tråkkes på.

«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. (…) Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet», har Eli Wiesel sagt.

Blir vi tråkket på i landet vårt i dag? Ja, i betydningen av at kirken oppleves irrelevant, en klubb for de spesielt interesserte, noe man møter med en form for likegyldighet – fra et positivt avstandsforhold («Det er jo et fint innslag i bygda.») til mild forakt («Hvem tror de at de er?»). Men stort sett et ikke-tema i menneskers liv. Vi blir ikke forfulgt. Til det trenger saltet kraft.

Hva er egentlig salt? Jeg har lenge tenkt at det blant annet skal hindre forråtnelse, noe som på sett og vis er riktig. Men tenk så defensivt hvis det er saltets oppgave i samfunnet: å bidra til å forsinke en forråtnelsesprosess. Vi er kalt til noe større enn å la det døde råtne litt senere. Vi er kalt til å bringe liv til menneskene! På Jesu tid ble salt brukt som jordforbedringsmiddel. Se, da begynner vi å snakke. Når saltet kom i kontakt med jorden, bidro det til nytt liv og vekst!

Jeg tror ikke hovedproblemet i landet er at saltet holder seg i saltbøssen. Jeg tror menigheten igjen må finne Guds kraft, søke ham, leve som et hellig, utskilt, utvalgt og annerledes folk.

Jeg tror Gud trenger å fornye sin kirke, menneske for menneske, leder for leder, fellesskap for fellesskap, by for by – så saltets natur igjen kan prege dem. Gjennom sin annerledeshet, en tilstand der en skaper endring på omgivelsene. Da vil vi ikke bli tråkket på, i betydningen bli opplevd som noe likegyldig. Men vi vil oppleve motstand, noe som er et tegn på liv.

Og hva skal vi gjøre når motstanden kommer? Vi skal fortsette å søke Jesus, vise samme sinn som ham, som Paulus sier i Fil.2, og gi avkall, bøye oss ned, løfte andre opp og takke Gud for at vi er funnet verdig til å lide for ham. Og vi skal lytte til hans ord i Bergprekenen, like før han snakker om saltet:

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt.5,10-12

Så verden kan skjønne at Gud elsker dem

Kvelden er mørk. Det går mot natt, og tiden er snart inne. Han har visst det lenge, men nå er det mer enn noe som skal skje der fremme, om noen år, noen måneder, noen dager. Om kort tid ligger han på kne i dødsangst og ber sin Far om å få slippe – hvis det er Fars vilje. Han vet at Fars vilje er at han skal dø. Sone verdens synd. Sone min synd.

I disse siste timene tenker han på oss. Er opptatt av hvordan det skal gå med oss etter han har fullført frelsesverket og blir tatt opp til Far. Ber for oss.

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.

Og hva ber han om?

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg.  Slik skal også de være i oss, …

Hva skjer da?

… for at verden skal tro at du har sendt meg.

Kan du være med i den bønnen? Verden trenger å tro Jesus, at han er Guds utsendte sønn, vår Frelser. Og veien til det går gjennom enhet blant Guds barn, Jesu etterfølgere, den kristne menighet. Ikke gjennom å kjøre sitt lille isolerte sololøp (som enkeltmenneske, menighet eller kirkesamfunn), men å søke enhet blant Guds barn. Hvordan? Hvor går veien til enhet? Jesus svarer videre i sin bønn:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.

Veien til enhet går gjennom å ta imot Guds herlighet som er gitt oss i Jesus. Veien til enhet går gjennom Jesus, gjennom hans død og oppstandelse, gjennom hans utslettelse av verdens synd og seier over døden. Dersom vi beveger oss bort fra korset, ut i periferien, blir lyset svakere, vi ser hverandre mindre klart og vi skinner mindre av Jesus. Og avstanden mellom hverandre blir større jo lenger bort vi beveger oss fra sentrum. Søk Jesus, og vi vil finne familien der. Det er ikke snakk om en konturløs enhet, der vi helst trenger et svakere lys, så uenighetene ikke blir så tydelige. Nei, det er snakk om en enhet der vi ser hverandre klart i Kristus, hos Kristus, gjennom Kristus.

Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.

Er det noe verden trenger mer enn noe annet, er det å skjønne at Gud elsker dem. Skal ikke det oppmuntre oss til enhet, å søke Jesus og invitere andre inn dit for å møtes rundt Lyset, Frelseren, Frigjøreren, Forsoneren? Så verden skal skjønne at Gud har sendt Jesus og at Han elsker dem.

(Bibeltekster er hentet fra Johannes 17)

Tørst og vekst

Foto: sxc.hu/ryas

Vekst. Det jeg ønsker i gudsliv og i menighet. I årevis har jeg arbeidet mot målet om å se vekst gjennom min tjeneste. På noen områder har det kanskje skjedd, ved Guds nåde. På andre områder ikke. Og jeg har mange ganger gått trøtt. Kanskje fordi faren for å sette seg selv og sin innsats i sentrum er faretruende nær når vekst står i fokus.

Jeg lurer på om vi vil ha godt av å flytte fokuset fra vekst til tørst. For når vi kjenner på tørsten etter Gud, hans hellighet, nåde, kjærlighet og liv, ligger det i det en erkjennelse av at vi mangler det som skal til. At vi trenger en kilde utenfor oss selv, en som kan slukke tørsten.

Og vi må gå i dypet. For kildene ligger ikke alltid oppe i lyse dagen. Vår gudsrelasjon styrkes ikke først og fremst gjennom raske løsninger, ferdige modeller eller kjappe opplevelser. Jo, det finnes både modeller og opplevelser som er en naturlig del av vårt gudsliv, men mange av dem står i fare for å stimulere vår bedagelighet og latskap. Og vi går glipp av det rene, levende vannet som ligger i dypet, under noen lag med jord og sand.

Noen ganger må vi, som trærne, la våre røtter grave seg nedover til de finner vann. Det er ikke en ytre inspirasjon eller drømmen om vekst som driver røttene nedover. Det er tørst. En intuitiv forståelse av om en ikke når ned til disse kildene, så tørker en ut.

Salig er den som ikke følger lovløses råd,
ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,
men har sin glede i Herrens lov
og grunner på hans lov dag og natt.
Han er lik et tre plantet ved rennende vann.
Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke.
Alt han gjør, skal lykkes.

sier Salme 1. Et tre plantet ved rennende vann, et menneske som lever i Guds ord. Frukt, løv som ikke visner. Tegn på liv. Tegn på tørst som har blitt slukket. Og på røtter som har gått så dypt for å hente vann, at treet tåler stormer og tørkeperioder.

Vekst, ikke fordi treet var opptatt av å vokse, men fordi det var opptatt av å få slukket sin tørst fra en kilde med rennende vann.

Gud, jeg tørster etter deg!

Bønn om integritet og nøysomhet

To ting ber jeg deg om,
nekt meg dem ikke så lenge jeg lever

Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
Gjør meg verken fattig eller rik,
men la meg få den maten jeg trenger.

Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og sa:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og krenket min Guds navn.

Salomos Ordspråp 30,7-9