Tag Archives: misjon

Sauer blant ulver

FullSizeRender

Et tema som opptar meg mye, er spørsmålet om hvordan vi som kristne skal forholde oss til samfunnet rundt oss. Bibelen forteller at vi er sendt ut med de gode nyhetene om Guds rike – men hvordan skal vi utøve innflytelse på dem rundt oss, slik at de tar imot disse nyhetene, disse gavene fra Gud?

Jeg leser for tiden ”Guds galskap” av Nik Ripken og Gregg Lewis. Boka formidler utrolig sterke historier om menneskers tro – midt i brutale forfølgelser fordi de bekjente Jesus som Herre.

I et avsnitt trekker Nik Ripken linjene til den kristne tro i vår vestlige, trygge verden:

Mange av oss som har blitt vant til å høre om Jesu liv og lære, har latt det miste brodden. Så mye av det Jesus sa er komplett uforståelig  ut fra et menneskelig ståsted: Elsk deres fiender. Den største av dere skal være som den minste, og lederen skal være som en tjener. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Hvis noen tar skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp. Den fullstendige listen over Jesu tilsynelatende sprø læresetninger er mye lenger.

For min del overrasket kanskje Jesus mest av alt den gangen han ga disiplene i oppdrag å gå parvis ut for å dele de gode nyhetene med fortapte mennesker. Han sa at han sendte dem ut ”som sauer blant ulver”. Likevel forventet han at de skulle vinne. I hele verdenshistorien har aldri en sau vunnet mot en ulv i nærkamp. Bare tanken er sinnssyk.

Avsnittet er verdt å lese noen ganger. Ikke minst tanken om at vi skal være som sauer blant ulver. Det betyr ikke at vi skal være dumme (”Dum som en sau” er for øvrig et misvisende begrep, i følge britiske forskere …), men vår tilnærming til å forandre samfunnet er i det store og hele en helt annen enn man skulle tro. Sauene er ikke angripende rovdyr. De fortærer ikke motparten. De bruker ikke sin makt til å overvinne. De jakter ikke.

I hele verdenshistorien har aldri en sau vunnet mot en ulv i nærkamp. Bare tanken er sinnssyk.” Det er verdt å ta med seg i møte med samfunnet, ikke minst i en tid der vi opplever at kristentroen er på vikende front, at den institusjonelle kristendommen mister posisjoner og privilegier. Skal vi kjempe, jage og slåss for privilegiene? Nei, vi skal vende det andre kinnet til, elske, tjene og gi. Vi er ikke ulvene. Vi er sauene. Og stikk i strid med all fornuft, vinner sauene til slutt. Fordi hyrden allerede har vunnet.

 

 

Advertisements

Ropet fra byene

668286_60162400

I går fant jeg frem en bok som har stått i bokhylla i mange år uten å bli lest. Boka heter «Ropet fra byene» og er skrevet av Floyd McClung, som har arbeidet som misjonær i Amsterdam i mange år. Han forteller en historie om en samtale han hadde med et par som hadde arbeidet som misjonærer i India en liten stund. Da de hadde ankommet landet, hadde de blitt sjokkert og sinte over avgudsdyrkelsen de så, og bestemte seg for å«gå ut på gatene, inn i templene, hjem til hindu-prestene og forkynne hva Bibelen sier om avgudsdyrkelse. De følte de måtte advare folket mot Guds kommende dom,» skriver McClung.

Han synes det hørtes bra ut, men det var likevel noe som manglet. Derfor stilte han dem tre enkle spørsmål. Og de spørsmålene bør utfordre oss også i dag, som lever og bor i et samfunn som i stor grad har vendt Gud ryggen og har laget seg sine egne avguder i mange synlige og usynlige former. Det første var:

«For det første lurer jeg på om dere har ikke-kristne, indiske venner. Er dere på fornavn med noen av dem, har de vært hjemme hos dere, har dere besøkt dem, liker dere noen av dem som mennesker?»

Dessverre måtte de besvare spørsmålet med stillhet og noe uklar mumling. Deretter spurte han:

«Men kan dere nevne tre eller fire ting ved denne kulturen som dere virkelig setter pris på, og som dere har fått respekt for?»

Noe perplekse benektet de dette. Tross alt var jo landet styrt av demoniske krefter. McClung fortsatte med det tredje spørsmålet:

«Dere har vært her i åtte måneder. Dere har rukket å oppleve kulturen, møte mennesker, se behovene i dette landet. Har dere fastet for India, har det vært umulig å sove enkelte netter fordi det ligger en bønnebyrde for landet på hjertene deres? Har dere grått for India?»

Stillheten ble virkelig trykkende. McClung skriver:

Med stor sorg i hjertet forklarte jeg at de ikke hadde autoritet til å forkynne evangeliet i India. Før de så det positive i kulturen, hadde indiske venner, fikk sine sosiale og vennskapelige behov dekket gjennom personlig kontakt med ikke-kristne, og deres hjerter var knust av dyp kjærlighet til folket, hadde de ingen rett til å forkynne evangeliet for inderne, eller å løfte fingeren med selv den mest forsiktige irettesettelse av avgudsdyrkelsen i landet.

Ekte vennskap, respekt for kulturen, og dyp, Gudgitt kjærlighet til menneskene. Det er ikke bare misjonærer i India som kan la seg utfordre i møte med slike spørsmål. Gud, forny våre hjerter!

(Foto: freeimages.com, Cholin)

«Evangeliet er et budskap med kropp.»

Evangeliet er et budskap med kropp, med sosial forankring, med en bæregruppe kalt kirken, menigheten. Slik har det alltid vært, helt siden Mesteren gikk langs Gennesarets bredd og møtte mennesker med et «Følg meg!» som var for sterkt til å stå imot. Det ble det kirke av. Olav Skjevesland i «Tro og tradisjon i en ny tid»

Evangeliet er et budskap med kropp…
Et fint begrep. Et budskap med kjøtt og bein. Historier med levende blod strømmende gjennom seg. En fortelling om fall, forsoning og frihet levd ut i våre liv.

Ikke som individualister, men som en felles kropp av kroppsdeler som har blitt satt sammen til et tett fellesskap med forskjellighet og avhengighet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre menigheten. Ikke fordi jeg alltid er så glad for alt som skjer der. Langt ifra. Men fordi jeg tilhører et fellesskap som man kan forholde seg til. En kropp med konturer. En kropp som man kan være frustrert over, glede seg over, forandre på og bygge opp. Et fellesskap som bringer Guds nåde til hverandre. Jeg er ikke alene. Jeg er ingen øy – heller ikke i livet med Gud.

Og i denne kroppen leves budskapet ut som et evangelium – gode nyheter til mennesker. Gode nyheter ikledd kjøtt og blod. Gods nyheter levd ut i våre liv. Gode nyheter om fall, forsoning og frihet.

«Evangeliet er et budskap med kropp.»

Den selektive medfølelsen eller Frans av Assisis bønn.-

Tankevekkende innspill fra misjonær på GF til Normisjon, her gjengitt i lederen i DagenMagazinet

«Misjonæren opplevde at det for kvar gong han var heime, var det vanskelegare i nå inn i nærmiljøet med situasjonen for dei fattige han levde blant ute. Informasjonen aukar, men evna til å ta inn over seg det ein vert informert om, minkar. Med det minkar også engasjementet for dei fattige, og engasjementet for sin eigen situasjon aukar.»

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i beskrivelsen. Det er så mye å forholde seg til at man utvikler en svært selektiv medfølelse. De fattige, utstøtte og lidende må skrike for at jeg skal høre dem, bildene må bli groteske for at jeg skal bli berørt og historiene hjerteskjærende for at jeg skal bry meg.

Hva med de lidende som ikke får en kameralinse på seg? Hva med konfliktene, sult- og naturkatastrofene som ikke får overskiftene i media? Angår de ikke oss?

Hvordan skal vi bli befridd fra denne lammelsen?

Kanskje det kan starte med å gjøre denne bønnen fra Frans av Assisi til vårt liv?

Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder,
La meg bringe forlatelse der urett er begått,
La meg skape enighet der uenighet råder,
La meg bringe tro der tvil råder,
La meg bringe sannhet der villfarelse råder,
La meg bringe lys der mørket ruger,
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste,
Ikke så meget å bli forstått som å forstå,
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom å gi man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv,
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.