Ill.foto: sxc.hu/Ayla87
Jeg lurer på om vi kristne noen ganger blander begrepene «makt» og «kraft». Ikke minst når det kommer til kristendommens plass i samfunnet.
La meg forsøke å forklare. Eller strengt tatt: Sortere tankene mine mens jeg skriver …
All makt
Like før Jesus ble tatt opp til himmelen, sa han: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden». Hvordan utøver Jesus denne makten?
Jesus viste blant annet at han hadde:
– makt til å helbrede
– makt til å drive ut onde ånder
– makt til å overvinne døden
– makt til å frelse
Jesus inntok en maktposisjon i møte med djevelen, demoner og syndefallets konsekvenser. Han hadde – og har – makt over dem. Den siste fienden, døden, ble overvunnet ved den tomme graven første påskedag.
Jesus inntok aldri en maktposisjon i møte med andre mennesker. Han utøvde ikke makt over dem. Han foretok aldri valg eller handlinger som gjorde at mennesker mistet sin frihet til å følge ham eller ikke.
Men Jesus viste sin makt for menneskene ved å utøve makt over djevelens og hans demoner. Jeg tror den distinksjonen er svært viktig.
Og vi er sendt for å gå i hans fotspor.
Han gir kraft
Derfor gir han oss kraft.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» Apg.1,8
– kraft til å være Jesu vitner. I ord, i tegn og i under.
– kraft til å følge Ham, hva det enn koster
– kraft til å sette mennesker i frihet
– kraft til å seire over verden
Vi er ikke denne kraften. Men i Den hellige ånd kan vi få denne kraften – for å vitne, ikke for å forherlige oss selv og vår åndelige fortreffelighet.
Makt eller kraft?
Men så er jeg redd vi noen ganger blander kortene. For makt og kraft er ikke det samme. De er relatert til hverandre. Men må holdes strengt adskilt.
Vi skal få ta imot kraften fra Gud. Vi skal utøve den makt vi i Jesu navn har fått over djevelen og hans åndehær (ja, jeg tror faktisk at de er en realitet). Men den makten har vi fått for å tjene andre, ikke herske. Å søke maktposisjoner i den hensikt å fremme misjon er livsfarlig. Av minst to viktige grunner:
For det første kan makt ødelegge hjertet hos den som får makten, ikke minst når makten er noe man søker. «All makt korrumperer» har John Dalberg-Acton sagt. Jeg er ikke enig i en så kategorisk påstand. Som en venn sa: «Makt korrumperer ikke. Synd korrumperer.» Men vi ser at mange gode intensjoner og ønsker om å skape forandring har måtte gi tapt i møte med maktens besnærende makt over oss. Og «hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?» Mark.8,36. Sammenblandingen makt og kristen tro er en usedvanlig krevende kombinasjon, og i de fleste tilfeller har troen gått tapende ut av det ekteskapet …
For det andre er det vanskelig å gjenspeile den kristne tro gjennom maktposisjoner, en tro som handler om å gi avkall, tjene, bøye seg ned og gi sitt liv for andre. Makt handler om å ta i bruk de midler en har – i vår siviliserte kultur: lovgiving og budsjettildeling (og mediedekning), i diktaturer: fengsling og drap – til å styre folk til å gjøre det makten bestemmer, om de ønsker det eller ikke. Jeg ønsker ikke å nedvurdere den oppgaven politikere gjør. Myndigheten er gitt av Gud og viktig for å få et samfunn til å fungere godt.
Problemet oppstår når denne makten skal være en medspiller for den kristne tro. Ja, jeg tror mange av lovene som er farget og formet av den kristne tro er helt essensielle for et samfunn som er godt å leve i. Men det er stor forskjell å bruke makten som et middel for å fremme kristen tro, eller å bruke makten til å tjene menneskene med gode lover, viktige budsjettildelinger eller mediedekning som fremmer det som er sant, rett og godt.
Hva skal vi søke?
Jeg tror ikke vi kristne er kalt til å søke makt. Hvor taktisk lurt det enn kan virke. Hvor gode konsekvenser det enn (i hvert fall på kort sikt) kan gi. For det «lukter» ikke Jesus av det. Det kan korrumpere våre hjerter. Vi kan stå i fare for å gå på kompromiss med vår tro, i det godes hensikt. Og vi står i fare for å gi et annet inntrykk av hvem Jesus er, han som gav avkall på sin posisjon, som ikke utøvde makt over menneskene, men elsket, tjente og gav sitt liv for dem.
Vi er kalt til å søke Gud. Søke hans ansikt. Være sammen med ham. Ha blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. Være barn av en himmelsk Far, som elsker oss med en evig kjærlighet.
Der skjer det noe. Vi blir forvandlet. Vi blir fylt. Vi får kraft. Vi blir vitner om hvem Jesus er. Men vi er ikke hos ham for å bli forvandlet. For å bli fylt. For å få kraft. Gud er årsak nok til å være hos ham.
Å ta imot Guds kraft, å leve i denne kraften, vil ha en helt annen virkning på menneskenes hjerter enn alle maktposisjoner vi kan få – hvor gode og viktige de enn er.
Om vi blir gitt en maktposisjon gjennom et liv der vi tjener og ikke søker makten, da kan vi kanskje gå inn i den – som en Daniel i Babylon. Men vi skal være klar over farene, og stå imot alle fristelser til å se på maktposisjonen som et middel for misjon gjennom makt. Vi er her på jorden for å tjene, for å gi avkall, for å gi våre liv. Først da kan vi speile ham som gav sitt liv av kjærlighet til menneskene.
La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
Fil.2,5-8
Oppdatering: Jeg fikk en tilbakemelding om at det finnes ulike former for makt, og at det er fare for at en i dette innlegget blander disse. En bedriftsleder har makt. Foreldre har makt. En prest, pastor eller søndagsskoleleder, for den saks skyld, har makt. Dette er strukturer som skal skape ryddige relasjoner og orden i «organismen». Mitt anliggende er å påpeke «maktmisjon», en holdning der vi kristne tenker at vi må ha en form for maktposisjon i samfunnet for å utbre kristen tro. Håper dette klargjør det.
et lite kapittel i Den Store Historien 